Ordet der nede på arket i boka mi blir bare tydeligere og tydeligere. Den svarte skrifta tykner, og alle andre ord siger inn i en grå smørje. Men det ene ordet står der, det lyser opp mot meg med rådville øyne. Det er som om selve ordet vil gjøre sin egen hensikt. Drepe. La oss bli blinde ovenfor sannhet og ting som virkelig betyr noe, blende oss for all form for fornuft og egne valg og heller etterlate oss der dumme og naive. La oss tro at selvmord er den eneste løsning. At det å rett og slett fjerne sin sjel fra vårt univers, fra vår verden vil gjøre noe som helst bedre. Gjøre at menneskene rundt deg ikke vil savne deg, at de bare vil være lykkelige som endelig er kvitt deg.

Ordet er en løgn. Ordet èr og vil alltid være en løgn. Som om det å drepe et menneske, ta dets liv og sole seg i dets døende sjels glans vil gjøre ting bedre. Men selvmord er egentlig et ganske pent ord, men av betydning er det fælt. Et selvmord, flere selvmord, de selvmorda, alle selvmord. Jo, men uansett hvordan du bøyer det kallende ordet vil det alltid blende deg, det vil alltid kalle på deg og lysten for å finne frem en kniv er stor. Finne et middel, og bøye deg for ordets vilje som om ordet var din gud. Men, du frykter ordet. Du frykter det mer enn noe annet. For skjer det, hva faen skjer da? Du vet jo ikke hva som skjer, mulig ville du angret om du bare ikke hadde vært død. Ukjente ønsker og tanker kommer frem, men du får aldri vite dem. Du er død. Jeg må jo være syk, som i det hele tatt kan tenke slik om ordet. Og betydningen. Og hendelsen. Men når du føler deg så hatet av et menneske at hver gang du bare ser det har du lyst å hyle så høyt du kan og sette deg ned å gråte.

Hver gang du hører noen snakke om henne har du lyst å dra tell det første og beste du kommer over og la lynets raseri fylle kroppen din fra tærne og opp til hårfestet 1,65 cm høyere opp. Og bare du tilfeldigvis hører navnet i noen vilt fremmede mennesker eller nært bekjente av deg sine samtaler er ”Selvmord” ordet som popper opp foran øynene dine, det ordet jeg nå sitter å glaner på. Det ordet som lyser der nede på siden i kladdeboka mi. Jeg skriver ordet på nytt, og på nytt og på nytt. Faen å jeg hater det mennesket. Hun har ødelagt meg. Jeg har ingen venner på grunn av henne. Hun hater meg like mye som det jeg hater henne. Jeg vil dø.

Men … samtidig vil jeg ikke dø. Ordet er en handling, og den handlingen frykter jeg faktisk vil gjøre inntrykk på mennesker som står meg nærmest. Familie for eksempel. Som om de egentlig ever har brydd seg, og som om jeg ønsker meg en forpult barbie i en alder av 17? Nei, gjør nok ikke det. De ligger etter, de aner ikke åssen jeg har det. De spør aldri heller, da driter jeg i å fortelle dem det. De aner ikke hvordan det er å være venneløs, og en skikkelig outsider. En frik. De aner ikke. Det er vanskelig, dagene går så alt for sakte. Himmelen ser aldri blå ut, og sola har aldri varmet. Armen er ikke spinkel og melkehvit lenger, nå er den melkehvit med blod på. Små kutt, i en døs av smerte. Med tårene strimende nedetter kinn. Små kutt som etterlater seg spor i blod, en forsmak på mitt kallende ord. Selvmord.

Men det kallende ordet er i en hard strid. Min kjærlighet ovenfor jorda, menneskeheten og alt det som menneskene kan bringe frem, kriger en blodig kamp mot mitt kallende ord. Jeg er så alt for glad i å leve, jeg elsker liver mitt sånn egentlig. Det er bare det at hun gjør det så forbanna vanskelig å leve det fullt ut! Men om bare et par år, så er hun helt ute av mitt liv. Jeg flytter, og jeg har på ny en sjanse for å leve mitt liv akkurat slik jeg vil. Om ikke jeg faller for mitt kallende ords usle knep innen den tid. Men etter egne valg, vil jeg ikke dø. Ikke ennå. Skal gi det en siste sjanse.

Men hvem ville vel egentlig brydd seg?