Jeg lå i sengen, klarte ikke å holde varmen. Jeg lå og tenkte lenge, det nærmet seg jo jul, 22. desember allerede. Jeg sovnet til slutt, men våknet av en merkelig lyd i trappen, nesten som om at noen falt. Jeg turte ikke å gå ut for å se, så jeg bare sovnet igjen.

Neste morgen, våknet jeg som vanlig, jeg gikk ned, der møtte jeg mormor og bestemor. Hvor var mamma og pappa. Pappa ble syk i går og måtte på sykehuset, sa bestemor, hun gråt mens hun sa det. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, pappa hadde jo ikke vært syk når han gikk og la seg i går. Julaften kom, jeg visste fortsatt ikke noe om hvorfor pappa hadde havnet på sykehus, og det ble heller ikke noe jul uten at han var til stede. En kort stund etter julaften gikk vi for å besøke pappa. Rommet var omringet av hvite vegger og der lå pappa, han så jo helt frisk ut, hvordan kunne de si at han var syk. Vi gikk og besøkte pappa hver dag helt til han fikk lov å komme hjem, nå var han vel helt frisk.

Vi satt i stuen og så på tv en lørdagskveld, som vi alltid gjorde, plutselig begynte pappa å riste, det kom hvitt skum ut av munnen på han, han var helt vill i blikket og prøvde å få kontakt med oss. Alt han sa ble bare mumling. Mamma sa at vi skulle gå inn på kjøkkenet og lukke døren og bli der. Men hvorfor kom det hvitt skum ut av munnen hans, var han ikke frisk likevel, hvorfor hadde ingen sagt noe til meg. Dette skjedde ganske ofte, og til slutt havnet han på sykehus igjen, men denne gangen måtte han opereres. Hvorfor måtte han det, han trengte ikke noe operasjon, eller gjorde han. Jeg måtte jo få vite hva som var galt. Da mamma kom hjem fra sykehuset bestemte jeg meg for å spørre, var pappa syk, og på hvilken måte var han syk. Pappa har en sjelden hjernesykdom, det er veldig få som har hatt denne sykdommen, så det finnes ikke noe medisin for det, sa mamma. Hvorfor skulle akkurat pappa være en av de få som skulle få denne sykdommen, hvorfor akkurat min pappa.

Jeg så veldig lite til mamma i denne perioden, vi måtte jo leve som normalt, selv om pappa var syk. Jeg måtte gå på skolen og mamma på jobb. Tilstanden til pappa ble ikke akkurat noe bedre, men etter en stund fikk vi lov til å dra på sykehuset og besøke han.  pappa, alt jeg så var apparater som var festet til pappa. Da jeg så pappa, så det ikke ut som han i det hele tatt, han så helt vekke ut, han bare lå der og så ut av vinduet, han var blitt så mager og tynn, jeg kjente han rett og slett ikke igjen. Legen viste ikke om han kunne høre oss eller ikke, men de sa at vi bare skulle prate så mye som mulig og prøve å få han til å knipe oss i hånden. Etter 3 måneder var tilstanden den samme som den hadde vært helt fra etter operasjonen.

Jeg satt i samfunnsfagtimen på skolen, det eneste jeg tenkte på var hvordan pappa hadde det, hadde han det vondt, prøvde han å få kontakt med oss. Tenk om han følte at det var hans feil at han var blitt syk. Jeg klarte ikke å konsentrere meg på skolen i det hele tatt, det eneste jeg tenkte på var tenkt om pappa aldri blir den samme igjen. Da jeg kom hjem den dagen, var kusinen min hjemme hos oss, tårer rant ned fra kinnet hennes, hun så helt knust ut. Hun kom mot meg og sa, Onkel Tommy ligger i koma. Jeg viste(visste) egentlig ikke hva koma var for noe, men det skulle jeg snart få vite. Vi kjørte inn til sykehuset, mamma var der allerede, vi ble vist inn til et stort rom der det lå mange gamle mennesker, jeg tenkte med meg selv, dette kan da ikke være riktig rom, pappa er jo bare 33 år gammel. Et hvitt forheng han foran pappa. Da jeg så hvordan pappa så ut brast jeg ut i gråt, han lå der bare, i en stor sykehusseng, mamma holdt han i hånden, men han så rett og slett død ut. Jeg turte ikke å være borti han, for det var som om det var en vilt fremmed person som lå der. Han ble bare tynnere og tynnere for hver dag som gikk.

Etter 1 uke våknet han fra koma, da ble han flyttet fra sykehuset til et eldre hjem nedenfor sykehuset. Legene viste ikke hva mer de kunne gjøre, så istedenfor at han skulle ligge der å ta opp plass, ble han heller flyttet. Det var merkelig å gå og besøke pappa på et gamle hjem, han var jo ikke gammel. Han lå bare der, akkurat som tiden etter operasjonen, men nå hadde han ikke fullt av apparater festet til seg. Han bevegde bare av og til på hodet, men det var sjelden.

Etter en stund fikk vi en stol som vi kunne trille han ut med, sånn at han fikk frisk luft. Det var ganske tungt å bruke denne stolen, siden han ikke hadde muskler i kroppen, måtte vi feste hel han til stolen, for at han skulle klare å holde seg oppe. 2.juni 2003 var det bursdagen hans , han fylte 34 år. Meg, mamma, mine to søstre og bestemor var inne og feiret bursdagen hans på gamlehjemmet. Vi spiste kake og åpnet gaver som han hadde fått. Kort tid etter pappa hadde fylt 34 år ble han flyttet nærmere oss hjemme, bare kvarter kjøretiden istedenfor over en times kjøretur. Dette var også eg gamlehjem. Jeg synes det bare var flott at han var blitt flyttet nærmere oss, men det jeg ikke viste var at grunnen til at han ble flyttet var for at han skulle få lov til å dø i sin egen hjemkommune. Siden han nå var så nære oss var vi hos han hver eneste dag i flere timer.

Den 7. juli 03, skulle jeg reise på ferie til Nordland, for å besøke familien min. Dagen før jeg skulle dra, var jeg borte hos pappa for og si hadde, jeg gå han et kyss på kinnet før jeg dro hjem for å pakke ferdig. Dagen etter at jeg kom opp til nordland, var jeg og søskenbarnet mitt ute og lekte i nabolaget. Vi hadde vært ute en god stund så vi bestemte oss for å gå inn og få oss litt mat. Da vi kom inn, kom tanten min mot meg og sa, Tommy er død. Nei, det kunne ikke være mulig, jeg hadde jo vært hos han for to dager siden, då så han jo på meg og alt. Jeg ville verken gråte eller innse hva jeg akkurat hadde fått vite. Men til slutt klarte jeg ikke å holde meg lengre, jeg brast ut i gråt, og jeg gråt lenge. Jeg og tanten min reiste ned til Bergen for å være med på minnestunden og begravelsen.

Da jeg kom ned til mamma og søstrene mine, satt vi bare i sofaen og snakket om alle de koselige stundene vi hadde fått med pappa, og tenkte ikke på de siste 2 årene med helvete. Så var der minnestunden, vi hadde åpen(mellomrom)kiste, så de som ville kunne gå og se pappa for siste gang. Jeg gikk inn sammen med mamma, han lå der bare, død. Han var helt likbleik, og litt blå på ørene. Jeg turte ikke å være borti han nå heller, noe jeg angrer veldig på. Så kom begravelsen. Kisten var hvit, blomstrene rundt om kring i kirken var hvite og røde. Det var helt fullt i kirken, mange folk jeg ikke viste hvem var. Folk jeg ikke viste kom bor og ga meg en klem, etter at begravelsen var ferdig. Det var en fin begravelse, for og minne en fantastisk far.