Paulina er søsteren min. Hun gikk til fysioterapeuten så ofte hun kunne. Ikke for å bli frisk i beinet sitt, men fordi hun ville ta en titt på gutten som jobbet der. Han var ryddegutt. Alle på klinikken likte gutten. Han var 18 år og alle sa han hadde en lys framtid. Paulina likte han. Hun trodde på kjærlighet ved første blikk.

Hun kjøpte alltid litt godteri mens hun ventet i venteværelset på klinikken. Med dette hadde hun en baktanke, som alltid. Hun tenkte at hvis hun kastet papiret på bakken, ville han kanskje komme å plukke det opp. Hun kunne da tilfeldigvis dulte borti han så han falt, og hun kunne si unnskyld. Og det ville være starten på en fin liten samtale. Samtalen ville utvikle seg til en hyggestund. Der på klinikken. I trimrommet. Han ville spandere en Cola fra automaten til henne. Hun ville smile søtt. Det ville gå over til litt kyssing på kinnet og litt kosing med hverandre. Begge ville bli forelsket. De ville begynne å råkline og til slutt ville Paulina få sin drømmemann. De skulle gifte seg og bryllupet skulle være stort og flott. De skulle ha en stor bryllupskake, og bryllupsreisen skulle gå til et eksotisk sted uten noen form for kontakt med omverdenen. Bare de to. De skulle få tre, nei kanskje fire barn, og de skulle flyttet inn i en villa i Los Angeles med to svømmebasseng og en fin hund med fine krøller, fantaserer Paulina. Nei, vet du hva, livet deres kunne blitt så perfekt, om Paulina bare hadde turt å kaste det godteripapiret på gulvet.

Godteri er nøkkelen til suksess. Suksess er og blir kjærlighet. Hvem her på denne jorden kan med hånden på hjertet si at de ikke innerst inne har lyst på en make å dele livet sitt med? Uansett om det er jente eller gutt, hund eller katt, så må man ha noen å elske. Det er imidlertid kun på film dette skjer, at man finner sin sjelefrende. I virkeligheten har samtlige avtalt som barn at hvis de ender opp singel og sexløs når de er 30 år gamle skal de gifte seg med hverandre. Et såkalt venner-blir-gift-løfte. Jeg har selv flere. Og det er sant. Det er betryggende. Paulina har også en slik avtale, men ikke med ryddegutten. Hun har med barndomskameraten, Bosse. Bosse har funnet seg drømmedamen sin, så nå vet ikke Paulina hvordan det skal gå med løftet. Hun vil nok ende opp 90 år gammel, singel og alene med gebisset sitt på ett nedslitt gamlehjem omringet av snille og hjelpsomme pleiere som kun er der for å få lønnen sin neste måned, slik at de har råd til å gå på byen med venninne sine, nettopp kun for å lete etter en de kan dele livet med.

Verden er så forutsigbar. Så utspekulert. Skjer det noe bra med en person, går det til helvete med en annen. Sånn vil det alltid være. Hva er egentlig kjærlighet? Kjærligheten er noe som har oppstått ved at to mennesker har blitt tvunget til å leve sammen og siden blitt elskere. Etter dette kommer en periode hvor man hater hverandre og er lei sexen hvor man bare skulle ønske man fant seg en ny, men har ikke samvittighet til å skille seg på grunn av ungene som så sårt trenger denne kjernefamilien. Hvorfor? Fordi hvis ett barn vokser opp i en kjernefamilie vil barnet også søke etter en kjernefamilie når den er i den rette alderen. Hva er vitsen? Kan ikke bare alle være hverandres elskere, samboere og ektefeller? Skal vi dele? Ja takk!

Kjærlighet er noe oppskrytte greier. En godteri-kjærlighet karakteriserer kjærligheten godt. Med en gang er det kjempegodt og du vil bare ha mer. Etter hvert blir det ikke så interessant lenger og til slutt er det ikke mer igjen. ”Ekte” kjærlighet finns kun på film og det er der den vil være. Vi vil alltid fortsette å se disse klisjeene av romantiske filmer fordi vi der ser hva vi lengter etter, men aldri får. Det vi får er ett evig slit. Slit med alt. Alt som har med ekteskap å gjøre. Alt som har med barn å gjøre. Alt som har med samliv å gjøre!

Tenk så bundet man blir. Jeg blir helt frustrert av tanken. Men stakkars Paulina. Hun lever i alle ungjenters drøm. Hun aner ikke hva hun skal gjøre nå lenger, stakkar. Hun har prøvd seg på alle der hun jobber. Hun har sjekket opp og sjekket opp mannfolk, i søken om den perfekte mann hun kan elske og dele livet med, idyllisk og nydelig, som hun ser det for seg. Men det er kun ryddegutten Paulina virkelig elsker. Når det gjelder han, tør hun ikke se på han en gang. Alt vil bare være i fantasien hennes. For alltid. Sånn vil det vel også bli med oss. Men hvem vet, plutselig faller kjærligheten i hodet oss, uten at vi er forberedt til å ta den imot. Så lenge det er liv er det håp, stemmer ikke det?