Er det en ting jeg har lærte dette året, er det at du kan ikke se tilbake. Du kan ikke leve i fortiden, eller i hva du en gang hadde. Livet er komplisert, men sannheten er at vi mennesker gjør det så mye mer komplisert enn hva det burde være. Hver dag strever vi, for å oppnå noe stort, noe større enn hva vi har. Slik at livet vårt skal bli perfekt, på alle mulige måter. Men er nå slik, at vi blir lykkelige av perfeksjonisme, og kommer vi noen gang til å bli fornøyde eller i det hele tatt tilfredstilte?

Hvor har det blitt av godheten i mennesker, hvor har det blitt av viljen til å drive med hva en har lyst til, uten å bli drevet av penger. Vi forandrer oss, sakte men sikkert. Industrien og teknologien drar oss inn i et hull, som vi aldri kommer til å komme ut av. Makt er penger. Penger er makt. ”Er du ikke enig?” For hvor mye ville du egentlig gjort for en million kroner, jeg vet i hvert fall at jeg ville gjort mye, for et slikt beløp.

Sannheten er at jeg ikke vet hva jeg skriver. Jeg følte bare en trang på å putte mine tanker ned, og slik ble det. Jeg har lyst å bli en forfatter, men jeg kommer ikke til å bli det. Ikke fordi jeg ikke kan, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi, jeg tror ikke jeg kommer til å tjene nok. Jeg er redd, for at ingen skal like arbeidet mitt. For redd for å satse, så hva sitter jeg igjen med nå, ingenting. En ødelagt drøm som aldri kommer til å bli virkelighet. En drøm.

Jeg har bestemt meg for å se fremover, på mulighetene som ligger foran meg, på drømmene jeg kommer til å få. Jeg vil leve i nuet, sammen med alle de menneskene jeg er så inderlig glad i. Likevel vil jeg drømme meg bort, i hva som var, og hva som kommer til å bli. Er visst ikke så lett å legge et helt kapittel bak seg, som jeg først trodde. Jeg hadde et liv der borte, et vakkert liv, som jeg ikke klarer å glemme. Hvorfor kan jeg ikke være to steder på en gang, da hadde livet vært perfekt. ”Så kommer aldri livet mitt til å bli perfekt?”