Oline lukket forsiktig opp døren til pianolæreren Ellinor Svendsen. Hun var litt tidlig ute, så Ellinor holdt på med en elev. Oline tuslet stille inn på kjøkkenet og etter ti minutter kom Ellinor også. De gikk inn i stuen og Oline satte seg ved pianoet. Hun begynte å spille på ”Til Elise”. Ellinor virket veldig imponert. Da Oline var ferdig med pianotimen gikk hun som vanlig hjem.

 

Moren og faren var hjemme, de lagde middag. Hver eneste tirsdag var de hjemme og lagde middag. På tirsdager spiste de fisk, i dag var en sånn fiskedag og laks stod på menyen. Oline måtte alltid spise i kjole på tirsdager. Hun gikk opp, skiftet og gikk inn på badet for å børste håret. Hun ville ta på seg øredobber, men kunne ikke se dem noe sted. Hun følte bortover benken men de var ikke der.

-Mamma, har du sett øredobbene mine? Ropte hun ned. Moren var allerede på vei opp.

-Men vennen da, de ligger jo her, rett foran øynene dine. Sa hun med latter i stemmen, det var ikke ond latter, bare den milde, lyse, vennlige latteren til moren. Moren til Oline var så pen, så pen. Hun hadde lange mørke øyevipper som bøyde seg helt naturlig og hun hadde den peneste, silkemyke huden verden noensinne har sett.

-Åh, unnskyld at jeg forstyrret deg mamma, sa hun spakt. Hun prøvde å treffe hullet med øredobben men hun fant det ikke.

-Her, skal jeg hjelpe deg, kanskje du trenger briller, sa moren med spøkefull, men også vennlig stemme.

-Jeg tror faktisk det, alt liksom flyter ut, som maling med alt for mye vann. Oline så alvorlig på moren, moren så tilbake.

 

Dagen etter tok moren med seg Oline til en øyelege. Først måtte Oline se på en plakat, der var det ordnet i en pyramide med store bokstaver øverst og mindre under. Hun klarte bare å lese de tre første linjene. Legen dryppet et middel inn i øynene til Oline, det skulle hjelpe han så Oline ikke blunket. Så la legen et slags mikroskop inntil øyet hennes. Legen så alvorlig ut, moren tittet også på. Etter en liten stund tok legen bort mikroskopet.

-Det ser ut til at du har noe som kalles Rachels Syndrom. Det er en sykdom som rammer glasslegemet, den flytende væsken bak øyeeplet. Legen så mer alvorlig ut enn i stad.

-Det som skjer, er at du sakte men sikkert blir blind. Det vil ta sånn cirka fire år før du er helt blind.

-Er det ikke noe man kan gjøre? Det var moren til Oline.

-Nei, dessverre. Det er veldig få tilfeller av denne sykdommen som vi kjenner til. Det er første gang vi vet om et barn som har blitt rammet. Dette er veldig beklagelig, men det er ingenting vi kan gjøre.

 

Da Oline våknet neste morgen, var klokken allerede ni. Hun gikk ned på kjøkkenet, der var moren.

-Hva med skolen? Sa Oline med en anelse triumf i stemmen.

-Pappa og jeg har tenkt at du kanskje ikke vil gå på skolen i dag? Hun så på Oline.

-Ja!! Oline likte ikke skolen, hun leste så ofte feil.

-Snart er det sommer Oline, da kan vi dra på landet, og leke med de myke lammene, det er så mye du må få kjent på nå, nå som du snart ikke kan se lenger. Mamma ville tydeligvis være åpen om hele denne ”blinde-greia”.

 

Tre måneder senere, har Oline lært seg blindeskrift. Det er morsomt. Hun har også begynt på malekurs.

-Nå er det bare en uke igjen til sommeren, tenker Oline.

-Kanskje vi skal på tivoli, eller sirkus, tenker Oline. –Åh, som jeg gleder meg!

 

Når sommerferien starter drar de alle tre på landet. Besteforeldrene til Oline har en gård der. Det er ikke de selv som driver gården, de bare bor i et hus et par hundre meter unna. De som driver gården er unge, og har barn på Olines alder. Markus og Susie er tvillinger, og to av Olines beste venner om sommeren og andre ferier. Marcus har faktisk blitt litt søt, til tross for at han er ett år eldre enn Oline, har hun et godt øye til han. Men nå kan hun snart ikke se mer. Tenk det da, resten av livet uten å se én eneste gutt. Nå som hun virkelig har begynt å få øynene opp for gutter? Snart, innen hun blir seksten, vil pupillene hennes bli helt hvite. –Alle med Rachels Syndrom får hvite pupiller når de blir blinde, det har hun sett på bilder hos legen.

 

-Bli med å bade! Marcus og Susie står i døren med håndkle og badetøy.

-Nå? Det regner jo. Oline har aldri badet i regnet før. Hun ser på moren.

-Det er greit for meg, bare du forteller dem det. Moren ser glad ut.

 

-Hva var det du skulle fortelle oss? Marcus stiller seg opp foran Oline sånn at hun må stoppe.

-Eh… Det er ikke noe spesielt. Oline vet ikke hvordan hun skal si det.

-Men moren di sa det! Susie ser bønnfallende på Oline.

-Jeg sier det etter at vi har badet. Oline hopper uti vannet, Marcus kommer rett etter og svømmer etter henne. Oline blir helt varm i magen. Når de har svømt en liten stund, går de opp og tørker seg. Oline sitt håndkle har blitt vått, så hun får låne Marcus’ sitt.

-Nå får du si det! Susie skal alltid være så utålmodig.

-Javel, om fire år… Før jeg blir seksten år, kommer jeg til å miste synet helt. Oline er nesten litt glad, men hun er mest på gråten.

-Å nei, er det sant? Hvorfor det a’? Susie virker litt trist.

-Det er noe som heter Rachels syndrom. Det er et slags virus som angriper glasslegemet, den flytende væsken bak øyeeplet. Det tar omtrent fire år før jeg er helt blind. Marcus og Susie følger interessert med. De begynner sakte å gå hjemover. Egentlig vil ingen hjem, da må de nemlig legge seg.

-Kan ikke du overnatte hos oss i natt? Susie ser på Oline.

-Ja, det ville vært kjempekult da. Oline begynner å småløpe hjem, de to andre følger etter.

 

Oline er på vei til hovedhuset, der hvor Marcus og Susie bor. De må ha sett at hun kom, fordi de er allerede på vei ut av døra i en forrykende fart. De løper mot henne og kaster henne i bakken.

-Hei, stopp! Det kiler! Oline ler som bare det.

-Nei, ikke føttene! Oline og Susie har kastet seg over Marcus nå. Etter en liten stund slutter de. De legger seg på bakken alle tre, og ser opp mot himmelen. Marcus ligger tett inntil Oline.

-Skal vi gå inn eller? Susie har sett at de ligger så tett og syntes vel at det er litt rart.

-Ja, det er litt kaldt. Oline har merket at Susie virker litt skeptisk. De går inn og får kveldsmat. Etter kveldsmaten går de opp på hemsen. Ingen av dem er noe særlig trøtte, så de blir liggende og prate. Etter en liten stund må Marcus på do. Susie griper sjansen til å prate med Oline alene.

-Du vet kanskje at Marcus liker deg? Susie gliser.

-Neei, det vet jeg ikke. Det eksploderer inne i Oline.

-Du vet kanskje at jeg liker han også da? Oline ser ertende på Susie.

-Klart det! Du henger jo etter han som en skygge, men jeg tror ikke at han vet det selv. Susie sier det med selvfølgelighet i stemmen. Da blir Oline litt flau, godt det er mørkt så Susie ikke kan se tårene Oline har i øynene. De blir liggende uten å si noe, helt til Marcus kommer.

-Dere må ikke sovne da! Marcus gliser.

-Neida, men jeg er litt trøtt, sier Oline. Så sovner hun.

 

Dagen etter leker de blindebukk. Oline og Marcus gjemmer seg for Susie i fjøset. Der leker de med lammene.

-Liker du meg? Marcus ser på Oline. Han ser at Oline ble flau.

-Jeg liker i alle fall deg. Oline kan se at Marcus er sjenert og fryder seg over tanken på at han også er litt småredd.

-Jeg vet det, Susie har fortalt meg det. Oline smiler og Marcus smiler tilbake.

-Å, javel. Marcus ser litt irritert ut, Oline vet at Marcus ikke er irritert på henne, men på Susie.

-Men jeg liker deg da. Oline er imponert over seg selv.

-Jeg vet det, Susie har fortalt meg det. De ler. Susie kommer inn, hun har vel hørt at de ler. Hun tar av seg skjerfet og ser irritert på broren sin.

-Stakkars deg Oline, så lett som det blir å lure deg når du blir blind. Alle tre bryter ut i latterkrampe.

 

Resten av den sommeren leker de med kattene, bader og ler. Dette er den beste sommeren Oline har opplevd. Hun har til og med fått seg kjæreste. Marcus og Susie lover at de skal komme til Oslo i høstferien. Da skal de dra på Tusenfryd. Oline gleder seg til å treffe Marcus igjen. Men nå skal hun bare konsentrere seg om blindeskrift og om den nye kattungen som hun har fått i trøstegave av Marcus og Susie.