Må sannheten alltid frem? Er det alltid galt å lyve? Ofte kan det å høre sannheten være hardt, og noen ganger kan man ønske at man ikke hadde fått vite sannheten. Enkelte ting kan det være lett å lyve om. Løgnen kommer uten at man tenker over det. Andre ganger planlegger man hva man skal lyve om, og man forteller en ny ”sannhet”. Det kan virke som om eneste måte å få ting slik man vil ha det, er å lyve. Finne en dekkhistorie. Når man lyver, tar man en lettvint løsning på noe man anser som et problem. Det kan ligge noe sant i en løgn, eller så er sannheten kanskje blitt gjort om på. Må sannheten alltid frem?

Helt fra vi er små, får vi høre at det er galt å lyve. Vi hører om Pinnochio hvis nese vokser og blir lengre og lengre når han lyver. Vi blir bedt om å alltid fortelle sannheten, uansett. Etter hvert som en blir eldre er det flere ting man holder for seg selv, og som man ikke forteller foreldrene. Enkelte ganger hender det kanskje at en lyver til mor eller far for å slippe unna med for eksempel husarbeid, lekser eller innleveringer. Andre ganger lyver du kanskje om hvem du er hos, og hvem du skal til. Andre ganger blir man bedt om å lyve, kanskje imot sin vilje. Du angrer, og sitter igjen med en forferdelig skyldfølelse.

I mange tilfeller er det å fortelle sannheten det eneste riktige å gjøre, selv om det kan få ubehagelige konsekvenser. Konsekvensene er vel noe av det som holder mange i fra å fortelle sannheten, tror jeg. Man har veldig lyst til å fortelle sannheten, men er for redd for hva som vil skje som følge av at sannheten blir fortalt. Da kan det virke enklere å lulle seg inn i løgnens behagelige tilstand. I et virvar av forskjellige løgner, som til sammen danner en historie. En falsk historie som egentlig ikke eksisterer. Et virvar det kan være vanskelig å komme seg ut av. For har du først fortalt en løgn, baller det ofte på seg, og du må fortsette å lyve. Du lyver helt til du selv ikke vet hva som er sant engang.

Noen ganger kan det være til alles beste at sannheten er skjult. Som de nysgjerrige skapningene vi er, søker vi ofte opp uforklarte hendelser, og uoppklarte familierelasjoner. Når sannheten en dag kommer fram i lyset, vil vi ikke vite det alikevell. Da er det ingen vei tilbake. Vet du sannheten, er det vanskelig å dra tilbake og late som ingenting. Ting blir forandret, og det må en være klar over hvis en oppsøker sannheten. For det å få vite sannheten kan være hardt. Det kan såre stygt, og skape store avstander mellom mennesker som en gang sto hverandre nære. Skuffelsen over personens feilgrep, og det å ikke ha fått vite sannheten er ikke noe man enkelt kommer over.

Det kan være store forskjeller mellom det å fortelle en hvit løgn, og det å lyve for å ødelegge for andre, eller lyve gjentatte ganger. Hvis du på julaften får den hesligste genseren du noen gang har sett fra tante Olga kan det være greit å ta en liten hvit løgn, og takke for den ”fine genseren”. Hvis vi alltid skulle vært helt ærlige, og aldri fortalt noe annet enn sannheten, hadde det nok kommet en del pinlige øyeblikk og situasjoner. Vi forteller alle små løgner av og til, og det kan noen ganger også være til det beste. Noen ganger er det best å holde ting litt for seg selv, og tenke at en ikke alltid trenger å si hva en tenker, og være litt klar over hva andre syns det er greit å høre av dine ærlige meninger.