Det er den deiligste følelsen i hele verden! Når du får vinden rett i fleisen, du blir kald og varm på en gang, og det kjennes som om noen klyper deg i kinnene fordi du smiler så sinnssykt mye. Himmelen var lysende blå og frisk. Det virket som om den nettopp hadde fått en svær halspastill med ekstra sterk mintsmak og prøvde å blåse meg så kraftig den kunne i håret. Solen drev og jobbet seg opp over åsen langt borte, samtidig som den strevde iherdig med å sende de varmende, strålende fingrene sine mot oss. Trærne hadde et glitrende lag med frost over seg, og takene var flotte og hvite. Så langt øyet kunne se, var det fredelig, og det så nesten ut som i en drøm. Det var ikke noe sted på hele jorda jeg heller ville ha vært.

Ørene hennes føk fra side til side, og den snøhvite halen danset gjennom lufta, der vi galopperte fra alt som hadde noe som helst å si. Vi var ustoppelige, og så lenge vi to hadde hverandre, var det ingen ting annet som hadde noe som helst å si. Det var Sky og Kyra, og Kyra og Sky.

Det var dette jeg tenkte på der jeg satt. Det var dette jeg hadde tenkt en dag i forkant. Bare en dag tidligere hadde alt vært i den skjønneste orden. Det er ikke rettferdig! Du vet når du ser noen inn i øynene? Sånn skikkelig, ordentlig langt inn i øynene? Når du ser sånn inn i øynene til en som betyr absolutt alt for deg, eller du kanskje er sånn skikkelig foresket i? Akkurat sånn var det med Sky og meg, bare ti tusener ganger sterkere. Mange synes nok at det høres helt idiotisk ut. ”Det går alvorlig talt ikke an å føle det slik for en dum hest”, det sa de alltid de til meg og lo. Men jeg bare lo tilbake og så på dem med medlidenhet, og svarte noe sånt som: ”Det er utrolig synd på dere som ikke har følt det slik for noen før”. For hva de mente, var akkurat det samme for meg.

I hvert fall er det rart hvor mye et par øyne kan si om den enkelte. Kanskje øynene virkelig er speilet inn til sjelen og hjertet? Når det gjaldt Sky, var det i hvert fall sånn, og jeg håper at det gjelder meg og. Det paret med øyne var dypere enn alle verdens hav til sammen. Og vakrere enn de dyreste edelstener. Når du så inn i dem, var det som om du mistet litt av deg selv i dem. Det var absolutt ikke på noen dårlig måte, for den lille biten du mistet, ble fylt med så utrolig mye godt, og så mye varme som det går an.

En dråpe landet på den fine halsen til det store dyret. Det var en av mine tårer. Da den forlot kinnet mitt, falt den forsiktig ned på Sky og trillet nedover halsen hennes på en slik varsom måte at man skulle tro den prøvde å hjelpe meg med å trøste henne, ved å stryke henne i pelsen. Jeg hulket, og jeg snufset, og det gjorde så vondt i hele meg. Sky så på meg med de store brune øynene og ga fra seg et pust som kjentes i hele kroppen hennes. Jeg orket ikke mer! Hvorfor måtte hun bli syk!? Hvorfor? Hun hadde ikke gjort noe galt. Nå lå hun der, døende i mitt fang. Dette utrolige dyret som hadde verdens mest levende sjel og var noe av det mest mirakuløse som fantes, det dyret skulle rett og slett bli borte. Jeg var helt alene i stallen og satt der uten jakke iskald og redd. Veterinæren hadde gitt henne noe sånn at hun ikke skulle ha det vondt mens hun ventet. På å bli borte. Hun ventet på å bli enda tyngre i fanget mitt, og vi ventet sammen på noe vi ikke visste hva var. Eieren av stallen, som var en koselig eldre dame, hadde lagt noen pledd ved siden av meg så jeg ikke skulle bli kald. Men jeg kunne ikke flytte meg for å hente det. Jeg ville ikke flytte meg! Jeg måtte sitte akkurat her, sammen med Sky.

Damen hadde til og med kjøpt litt mat og en Cola til meg, selv om jeg sa til henne at jeg ikke ville ha. Hva klokka var visste jeg ikke, men det var sent. For det var bekmørkt ute og, jeg kunne se lyset fra månen skinne gjennom vinduet. Sky hadde akkurat den fargen. Du vet, den hvite sølvaktige fargen som gjør at når du ser på den, får du så mange følelser i deg. Du blir både lei deg og glad, varm og kald. Du vil gråte, og du vil le.

Sky sitt fulle navn var ”Sky’s limit” som betyr ”Himmelens grense”. Det passet henne bra. Himmelen var jo tydeligvis hennes grense. Neste morgen satt jeg fortsatt med Sky i fanget. Men nå var det helt annerledes, ikke som i går når det var trist, og jeg var lei meg. Nå var jeg sint, så utrolig forbanna som det går an å bli. Hun var borte, og ingen ting kunne få henne tilbake til meg. Før den siste biten av liv, før den utrolige gnisten hennes ble slukket av det påtrengende mørket, hadde jeg sett henne en siste gang i øynene, gitt henne en siste klem og fortalt henne en siste gang hvor glad jeg var i henne. Jeg hadde ikke sovet et sekund i hele natt, men var alt annet enn trøtt. Det føltes som om noen hadde revet ut en stor bit av meg, og i denne biten var alle de gode følelsene som fantes i meg. Jeg satt der med det som var igjen av Sky i fanget, stirret ut i lufta og var helt borte. Da veterinæren kom for å hente henne, satt jeg der fortsatt, og de måtte bære meg vekk. Jeg gråt ikke, for det var ingen flere tårer igjen i hele meg. Fjeset mitt var likblekt, og jeg var kald i hele meg.

Da mamma kom og hentet meg, var det ikke et ord som ble sagt. Eller jeg vet egentlig ikke om det ble sagt noe. Hvis det ble det fikk jeg det i hvert fall ikke med meg. Da vi kom fram hjemme, gikk jeg inn på rommet mitt og la meg på senga. På veggen hang det mange bilder av Sky og meg. Jeg rev alle ned og hev dem så hardt jeg kunne i en skuff. ”Jævla dritt verden”!

Det var sånn jeg mistet en av de som har betydd mest for meg i hele verden. For folk som ikke er så glad i dyr, er det kanskje vanskelig å forstå, men jeg lyver ikke. Det hadde alltid vært Kyra og Sky. Alle som virkelig kjente meg visste at den hesten og jeg hadde et bånd som var sterkere enn noe annet. Selv om en hest ikke kan prate, kan den forstå hva du mener og fortelle deg hva den tenker og mener. Når jeg var sammen med Sky, var jeg aldri urolig eller redd. Jeg følte meg så fri med henne. En stund etter at Sky døde, begynte jeg å innse at det aldri kom til å bli bedre av at jeg var sint. Savn er ikke sinne, det er kjærlighet. Selv om det gjør vondt å savne noen, er det jo egentlig en vakker og fin ting siden det betyr at det du savner har betydd noe for deg. Om du husker dette neste gang du savner noe, blir ikke sorgen og smerten borte, men den blir enklere å bære med seg, og du ser den kanskje ikke bare som en negativ følelse lenger. Og kanskje, når du kjenner at de vonde følelsene smyger innpå deg, blir du litt glad. Jeg tror at alle trenger å føle sorg og savn iblant. Det minner oss på at vi er mennesker som har følelser og tanker, og at vi trenger omsorg. Jeg håper jeg alltid vil savne Sky, for nå vet jeg hva det betyr at jeg gjør det. Jeg savnet henne fra jeg fikk henne og til jeg mistet henne, fordi jeg elsket henne fra jeg fikk henne og til jeg mistet henne. Det er en og samme ting.