Har du noen gang bare villet reise bort, bare forlate alt og alle?! Jeg tenker ikke på en tur til Spania eller Sverige. Men til himmelen.

Der du slipper å stresse, slipper å tenke på hva andre mener eller syns om deg. Slippe å tenke på om du er ”populær” eller ikke. Slippe å tenke på hvilke klær du må kjøpe deg. Slippe å tenke på om han du liker, liker deg. Ett sted der ingen kan si noe stygt til eller om deg. Tenk da.

Ett sted der du kan gjøre det du føler for der og da. Spille fotball, kjøre båt, bare ha mange gode venner, tegne, alt det du vil. Jeg vet at i livet må du ta valg. Valg som er vanskelige, valg som er lette. Valg som er onde, valg som er gode. Valg som er gøye, valg som er kjedelige. Og at du ikke alltid kan få det som du vil, at du ikke alltid kan ha det enkelt. Men alt dette, alt. Blir ofte for tøft for en 14 år gammel jente. Jeg får høre hele tiden ”Du er fjorten år nå, tenåring, du er stor nå, du bør klare det og det og det”. Men altså, mennesker er forskjellige, jeg føler meg moden på noen ting, men på andre ting er jeg som ett barn.

Når pappa døde, det var den aller verste natten i mitt liv, jeg tror ikke noe kan forandre det. Jeg klarer ikke slutte å tenke på det, på han. Han er i mine tanker hver dag! Savnet som jeg har for han, har skapt ett ufattelig stort tomrom inni meg som ingen kan fylle. Og det å vite at han er i Himmelen, gjør sånn at jeg har mest lyst å reise opp til han.

For en liten stund siden fant jeg ut at det ikke kommer til å bli noe mellom meg og han jeg er forelsket i. Og jeg savner han så utrolig mye! Og alt dette sårer, det sårer ufattelig mye! Og selv om jeg vet at livet går videre er det helt forferdelig akkurat der og da og i lang tid fremover. Men du føler akkurat der og da at det ikke fins noen andre for deg rett og slett! Det er også da du vil at livet skal ende.

Det er da du får den tanken, de to ordene kommer opp i hodet ditt. De to ordene som ingen vil høre, i alle fall ikke de som står deg veldig nær. Selvmord og døden. Blir du skremt av disse ordene? Jeg var livredd de før, men de har vært så mange ganger inni tankene mine så den følelsen av å være redd nesten er blitt fremmed.

Så da er spørsmålet eller spørsmålene: Vil jeg dø nå? Vil jeg ta livet av meg selv? Vil jeg reise til det stedet der å såre noen eller savne noen er fremmedord? Vil jeg reise til det stedet der jeg får det best, bedre enn jeg noen gang har hatt det?! Ingen vet helt sikkert om Himmelen virkelig fins. Men altså, bare tanken får deg til å tørre, ville og tro.

Men mitt oppi dette må jeg tenke på venner og familie. Akkurat nå har jeg en ufattelig god venninne som har hjelpt meg gjennom mesteparten av dette, i alle fall det med han jeg er forelsket i. Jeg vil bare si ”Tusen takk for alt! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg! Håper vi er gode venner i lang tid fremover!” På grunn av henne er ikke livet, det å leve, totalt bortkastet. Håper virkelig du forstår hva du har gjort for meg.

Hvis jeg tenker over det, har jeg ikke så sinnsykt god grunn til å ville dø. Tenk på de barna som har opplevd forferdelige ting. Mye, mye verre enn det jeg noen gang har hatt det enn det jeg noen gang har hatt det! Kanskje jeg ikke er så sterk!? Jeg vil ikke dø, i alle fall ikke nå! Ikke akkurat nå. Men jeg tror på skjebnen og var det meningen så skjer det – alt skjer for en grunn. Men jeg vil bare si en ting: Mamma jeg elsker deg!Hvis du dør fra meg også vet jeg ikke hva jeg gjør!