Soundtrack: Finch – Letters To You.

Hun bare sitter der, hører på musikken som forsiktig smyger seg ut av høytalerne. Den dunker ikke slik som musikken hun vanligvis hører på, den smyger seg rundt. Omfavner henne. Til tross for alle trommeslagene og gitarriff både her og der, pakker musikken henne varsomt inn. En note stryker henne kjærlig langsetter halsen, mens en annen lukker øynene hennes. Sårheten i musikken reflekteres i den ensomme tåren som klatrer nedover kinnet hennes, fra et mascaradekorert øye. Ordene som henger med musikken, minnes om hendelser som har skjedd henne. Savn.

”I want you to know that, I miss you. I miss you so.” Denne strofen henger igjen i rommet. Klamrer seg fast i både henne og i vegger. Gjenstander. Den nekter å forsvinne. Vil ikke svinne hen. Klamrer seg fast. Hun tenker på det. Alt sammen. Helheten. Hva skjedde egentlig? Hvorfor ble det som det ble? Strofen ble gjentatt, og denne gangen kastet den seg rundt halsen hennes, grep tak i henne og kastet henne rundt. Den enslige tåren ble raskt ikke ensom lenger. De var nå flere. Selv, er hun alene.

Hun sier høyt ut i rommet, i et desperat forsøk. ”Unnskyld. Jeg mente det ikke.” Det hjalp lite, taket rundt halsen hennes ble bare strammet av strofen. Tankene dras tilbake i en drakamp. Hun vil ikke tenke, men tankene har makten. De siger tilbake til hendelsene. Til følelsene. Til savnet. Hvorfor skjedde dette.? Hun hadde jo vært så glad i henne, de hadde jo vært èn. Uatskillelige? Musikken siger enda ut av høytalerne. Repeatknappen er dyttet inn, og den samme strofen kommer igjen og igjen. Rommet fylles av den, og hun kveles.

Bildet av henne henger enda på veggen. Motet svikter. Hun klarer ikke ta det ned. Klarer ikke fjerne minnene. Minnene og strofen henger igjen. Svinner aldri hen. Vill alltid være der. Alltid. Hun vil ta ned bildet. Vil. Men klarer ikke. Hun ødelegges innvendig. Men hun er klar over det, det at det er over. Minnene er der enda, ja, det er de. Men likevel. Alt er over. Alt er ferdig. Hun skal komme seg over dette. Om så alene.

Hun lytter. Sangen som står på repeat. Strofen som enda både kveler og kjærtegner henne. Forvirrelsen. Fortvilelsen. Hun lytter til teksten. Kjenner seg igjen. Gud, som hun savner henne. Alt var borte, og dette plaget henne. Plaget henne som tortur. Som en nål som pirket henne ømt innenfra. Vondt. Hun reiser seg. Sier ut i luften, til skikkelsen som bare i hennes egen verden står der, uttaler ordene. ”Jeg er ennå glad i deg. Men var du noen gang glad i meg, slik som du sa?”

Hun skrur av musikken. River ned bildet, som en gartner river ned en plante som irriterer ham. Krøller det sammen som en forfatters falne verk. Kaster det. Fortrenger det hele. Og sier til seg selv, men også til den ikke-eksistrende skikkelsen ved vinduet, ”Jeg sier unnskyld, til tross for at det burde vært du som sa det. Jeg tilgir ikke. Jeg glemmer. Du er ikke velkommen lenger. Din dritt.”

Hun åpner døren, og går ut i lyset.

Finch – Letters To You.

Can't you see that I wanna be
there with open arms
It's empty tonight and I'm all alone
Get me through this one
Do you notice I'm gone
Where do you run to so far away

I want you to know that
I miss you, I miss you so
I want you to know that
I miss you, I miss you so

I'm writing again
These letters to you that much I know
But I'm not sleeping and, you're not here
The thought stops my heart
Do you notice I'm gone
Where do you run to so far away

I want you to know that

I miss you, I miss you so

I want you to know that

I miss you, I miss you so

No more looking I have found home

I want you to know that

I miss you, I miss you so

I want you to know that

I miss you, I miss you so

I'm gone away...
I'm gone away...