Skolen har forandret seg mye på 50 år. Leksemengdene har gått ned, men inn har det kommet prosjektarbeid i hopetall. Spanskrøret har blitt byttet ut med anmerkninger i fleng. Noe som ikke har forandret seg er imidlertid elevenes syn på skolegang. Fra skolens tidlige morgen har vi mislikt skolen. Når hver dag starter gryende tidlig og slutter sent, er det ikke rart man blir urolig og begynner å lengte hjem til friheten og kanskje en liten høneblund før fotballtrenininga. Når leksene er gjort er det bare fri, fryd og gammen for oss ungdommer tror de voksne, men sånn er det ikke. Er det ikke et prosjekt på gang, har vi en stil som skal skrives, en prøve som må leses til eller en særoppgave som snart skal være ferdig. Det er alltid noe

å gjøre. En ting jeg får inntrykk av i skolehverdagen er at alle lærere lever i separate verdener ute av stand til å kommunisere med hverandre. Grunnlaget for denne uttalelsen er: En lærer setter i gang et prosjekt i sitt fag der vi for eksempel må ha ferdig en 20 minutter lang presentasjon om de dystrofe innsjøene i Finland innen en uke, samtidig som en annen lærer vil at vi skal ha ferdig

en 5 siders bokrapport om Lars Saabye Chistensen's: Halvbroren. Et godt eksempel på en liknende situasjon er en dag vi hadde like før jul. Som en liten avslutning på uken skulle vi ha to timers tysk prøve, musikkprøve og et foredrag om en av vår

tids møbeldesignere, alt på samme dag. Det er da jeg begynner å lure.

Et annet slit er karakterjaget. Du vil gjerne ha de beste karakterene, men samtidig vil du jo også ha litt sosial omgang. Skal du jage toppkarakterene samtidig som du skal tilbringe tid sammen med vennene dine er jo dette dømt til å mislykkes. Velger du bort karakterene kommer du ikke inn på den skolen du har søkt på og må ta til takke med Moss forøksgymnas og tilbringe tiden fram til pensjonen din bak en pølsedisk på Melløs stadion.

På en annen side er ikke alt på skolen like vanskelig å oppnå. Et eksempel er anmerkninger. Du har sikkert lagt merke til dette du som selv er skoleelev.

Det skal ikke mye til før du plutselig har fått en anmerkning uten å selv skjønne hvorfor. Det er ofte noe bare læreren forstår. Når du forsøker å få vite grunnen, drukner de som regel spørsmålet ditt i en trussel om en ny anmerkning om du

ikke er stille. Jeg har vært i situasjoner der noen har kastet papirballer i timen når læreren står med ryggen til og selv fått skylden. Kun fordi jeg dro på smilebåndet da den traff en fyr rett i skolten. Fordi jeg sitter der med et flir jeg ikke

makter å tørke bort, så er det jeg som er den utvalgte innehaveren av den rykende ferske anmerkningen. Ikke fordi jeg lo av "stakkaren", men fordi læreren trengte en syndebukk. Du tenker kanskje: Hva er så ille med å få en anmerkning? Jo, det skal jeg si deg. Får du tre av dem i løpet av 6 måneder så må du møte på skolen klokken 07.00. Gruelig tidlig. Å komme seg unna tre anmerkninger på så lang tid kan virke som et kunststykke når de er så lette å få. Heldigivs blir ikke alle registrert så man slipper jo litt unna.

Et annet negativt objekt i skolehverdagen er hverken skolen eller lærerenes skyld. Det er mobbing. Jeg vil si meg temmelig sikker på at det forekommer på hver eneste skole i Norge. Det kan være pga. rase/kultur, klesstil, oppførsel, vennekrets osv. Det er trist at noen mobbes bare fordi de ikke har råd til de nyeste og dyreste klærne. Jeg er ganske sikker på at slikt ikke forekommer på skolen vår, eller hvertfall ikke i klasse vår, men på mange andre skoler skjer det daglig. Da kommer temaet opp om skoleuniformer. Mange foreldre, lærere og politikere er interessert i dette, men det må være et fåtall barn som liker denne tanken. Jeg tror ikke engang de som blir mobbet for klærne de går i ville tatt i bruk skoleuniformer. Å ikke kunne skille seg ut ødelegger jo de karakteristiske trekkene ved mennesker. Alle blir like, kjedelige og triste, noe som kanskje kan føre til mistrivsel.

Her høres det jo ut som skolen er et skrekkens hus. Det kan jeg ikke si meg helt enig i (selv om jeg må ta i bruk flere hender for å telle de som ikke er enige med meg). Lærere er ikke alltid så ille. Når de er i godt humør (og det er de som regel så lenge ikke en tåpe av en bajas ødelegger humøret hans/hennes) kan de være ganske ålreite. Her finnes det jo også unntak. Når du i et forsøk på å være morsom sier"Neste stasjon: Otta" når skoleklokka ringer og truer med å slutte å gå i trange topper hvis ikke klassen blir stille snart, har du tapt respekten for alltid.

Noe annet som gjør skoledagene lysere er alle vennene du kan få der. Mange skoler har jo også mange søte jenter å se på (vår også). Når du ser de samme guttene og jentene hver dag i et tiår, skal det vanskelig gjøres å ikke bli kjent med noen. Når man sitter i klasserom med noen hver dag er det lett å se på oppførselen deres om de er emne til å bli venn eller til og med kjæreste med deg. Det er bare å gjøre et fremstøt. Det virker ikke like fremmed å gå bort til en jente eller gutt på skolen som det ville gjort på gaten. Dere har jo sett hverandre mange ganger før.

Så når alt kommer til alt er egentlig ikke skolen så aller værst. Selv om man kan komme over teite og vrange lærere, ertete elever og mye arbeid så er nok dette noe vi alle må hanskes med. La oss heller fokusere på de hyggeligere tingene som søte jenter, hyggelige elever, vittige lærere og offentlige fridager.

Kilder: Ingen.