Tenk deg at du skal skrive en tekst. Du er helt tom for ord og ideer og hjernen er sliten. Du sitter for deg selv og hører lydene av de andre som taster i vei, som om de alltid hadde sittet der og tastet. Men så tar du deg en diger slurk av den 1,5liters Pepsi max’n du har tatt med deg og begynner og tenke. Dette var det jeg gjorde torsdag 8.mars på norsktentamen, skrev om den elendige skriveren jeg er.

Jeg begynner å tenke og finner ut at skrivesperre også er en knute, og bestemmer meg for å skrive om det. Mens jeg skriver, tenker jeg på hva læreren min, Inger, kommer til å si når hun leser teksten. Kanskje hun synes at alt bare er søppel, og ber meg om å skjerpe meg til neste tentamen. Eller kanskje hun faktisk synes den er litt bra, men blir sur for at jeg tok navnet hennes med i teksten. Da skal jeg fortelle at det var hun som sa vi skulle skrive fakta. Dette er fakta, jeg har skrivesperre.

Men det er ikke bare det at jeg sitter her og skriver en tekst uten noe mål og mening, men det jeg ser rundt meg. Det ser ut til at alle andre har skrevet en hel masse. Noen har til og med tatt seg tid til å spise. Det har ikke jeg hatt tid til å tenke på ennå.

Så begynner jeg å tenke på den engelsk artikkelen som John… Nei, vent! Jeg kan jo ikke tenke på den nå, jeg må jo konsentrere meg. Jeg har jeg en tentamen jeg skal skrive.

Nå begynner jeg å merke at hver gang jeg skal skrive ”begynner”, skriver jeg det med en n. Dette gjorde jeg ikke siste gang jeg skrev ”begynner”. Dette fordi jeg tenkte på og skrive det korrekt, fordi det er nettopp ”begynner” jeg skriver om nå.

Nå begynner det å nærme seg respons, noe jeg ikke er særlig begeistret for. På en annen side, hevder min gode lærer, at dette er nødvendig for at teksten skal bli ordentlig bra. Da kanskje den ikke blir så verst allikevel. Men uansett, det jeg hater med respons, er det samme som jeg hater med fremføringer. Det er at jeg må snakke foran andre personer. Kanskje er det nettopp dette jeg må trene mer på. Det å fremføre noe er noe mange synes er lett, men ikke jeg! Det å stå foran mange personer og snakke, er ikke min greie, da blir jeg fort nervøs og stokker linjer. Dette gjør jeg ikke om jeg fremfører stoffet i ett rom alene, bare for meg selv.

Jeg tar en ny stor slurk av Pepsi max’en. Når begynte jeg med lettprodukter? Nei da, dette er egentlig noe jeg er i mot, men Pepsi max synes jeg er godt. Dermed bryter jeg mitt eget prinsipp om å holde meg til det naturlige.

Da vi kom tilbake etter responsen, satt jeg igjen med en god følelse. Det var ikke det at det var så morsomt med respons, men det som var morsomt var at Marius fortalte Vagle at han hadde kastet tekstene til gruppa si som papirfly ned fra andre etasje på biblioteket.

Når jeg nå fortsetter å skrive denne teksten, kan jeg også nevne at responsen jeg fikk var at teksten var tung, og at jeg må gjøre noe med kommasettingen. Dette vil ikke min lærer, Inger, merke, etter som jeg alt har rettet dette opp.

Min Pepsi max begynner å bli tom, ikke fordi jeg drikker så mye av den, men fordi alle andre gjør det. Jeg kan også nevne at det står ”max taste” på flaska. Det var det på starten av dagen, men nå har det dabbet ut, og blitt en aromafattig brus, det ikke er stort mer å si om. Jeg tar den siste slurken av flaska, og kjenner den vasse smaken i munnen, før jeg svelger unna.

Det er greit nok at det er vanskelig å skrive en tekst, men enda vanskeligere å skrive en tekst uten handling, en tekst uten retningslinjer, der jeg bestemmer, bare det er fakta. Hvorfor gjorde jeg ikke som alle andre og skrev om en konflikt, eller en tragedie eller noe? Jo, fordi en sånn tekst ville jeg mest sannsynelig ikke greie å få noe lang. Hadde jeg fått den lang, ville den blitt rotete og kjedelig. Da måtte jeg også rettet tankene mot å få med masse faktastoff.

Egentlig kan jeg mye faktastoff, om mange forskjellige ting og er interessert i mye rart, som ingen andre bryr seg om, men ingen ting som ville passet inn i en sånn tekst. Jeg vet for eksempel at Coca-Cola inneholder stoffet E150d som er fargestoff og E338 som er et surhetsregulerende middel. Men dette vet jeg kun fordi jeg kjedet meg i sommerferien og at hytta vi leide hadde ”Den store E-ordboka” som inventar.

Nå har jeg skrevet to sider, riktignok to sider med halvannen linjeavstand og mange avsnitt. I tillegg omhandler teksten bare det jeg gjør nå og alt mulig annet som også koker opp i hodet mitt. Så nå tror jeg at jeg følger kroppens tegn, nei jeg skal ikke slutte å skrive, men bare ta meg en pause og spise litt og tenke over hva mer jeg kan gjøre for å få denne teksten så bra som mulig.

To brødskiver senere.

Jeg velger overskrift på teksten, og irriterer meg over at ordlista på bokmål ikke godtar etternavnet mitt ”Bråthen”, noe den gjør når jeg velger nynorsk ordliste. Og jeg som ikke engang liker nynorsk, dette får meg til og tenke er jeg egentlig litt nynorsk? Jeg slår fra meg tanken og skriver mer om å ikke finne på noe å skrive om.

For det er så vanskelig som at når du ikke greier å skrive noe, så greier du det ikke. Du tenker og tenker, og håper at du skal finne på noe, men den rette ideen dukker liksom aldri opp. Det var det samme som jeg tenkte da jeg bestemte meg for at det jeg ville skrive om, er skrivesperre fra mitt syn. Hvordan jeg opplever det, og hva jeg tenker når jeg ikke greier å tenke på det som er vesentlig.

Men hva passer best å skrive? At jeg sitter her å skriver, eller at jeg satt der og skrev. Jeg velger å kombinere litt etter hvert som de forskjellige vinklingene passer inn. Jeg bruker mest nåtid fordi det er nettopp nå jeg skriver, men også datid fordi leseren leser det etter det er skrevet og da er det da tid.

Etter andrerespons tenker jeg over at jeg har kommentert teksten til Patrick hele tiden. Ikke fordi jeg er bedre enn han, men fordi jeg tror jeg er bedre til å se andres feil.

Nå legger jeg Pepsi max-flaska i sekken og pakker sammen matpakka. Det er på tide å dra hjem, jeg er som vanlig siste som går og fornøyd med disponeringen av tiden. Når jeg nå leser igjennom teksten, merker jeg at den ikke er så ille som jeg først hadde fryktet. Jeg ble faktisk ganske fornøyd med resultatet.

 Det Inger kommer til å si når hun leser denne teksten vet jeg. Hun kommer til å si at det er en ny rekord i skrivelengde, og det er det. Når jeg nå går hjem, vil jeg nok ikke tenke på om denne teksten ble bra eller ikke. Jeg vil mest sannsynlig se i postkassa, kanskje jeg har fått den siste cd’n jeg har bestilt. Samme hva som skjer, vil jeg nok ikke tenke så mye på om teksten ble bra eller ikke, siden jeg har gjort så godt jeg kan.

Snakkes.