Jeg ser på deg, og kjenner lykken.

Å vite at du ser meg dypt inn i mine blå,

sorgfulle øyne, er en herlig følelse.

Den følelsen av å være deg nær. Å vite at

du har meg kjær er en følelse som overgår all tegn

til mismot.

Jeg kan kjenne dine myke hender stryke mot mine.

Det er mørkt, dempet lys. Bare du og jeg. Herlig.

Å være alene, men allikevel sammen med deg.

Bare du og jeg. Det er en ubeskrivelig lykke.

En vind av glede begynner svakt idet du kommer og

ønsker meg velkommen til Neset 2.

Den utvikler seg til liten kuling idet du ønsker meg inn i

ditt lunefulle, trygge hus. Dine trygge armer fører meg

forsiktig ned i din vesle stue.

Gleden vokser til stiv kuling.

Der sitter vi helt forlatt, men betatt av hverandres nærvær. Lykke.

 

Du har på deg en brun topp. Passer perfekt til din slanke, fine

overkropp. Dongeri buksa sitter som støpt rundt dine stramme lår.

Jeg føler meg ikke alene. For du er her. All sorg å lengsel er borte.

Alt grått og trist har meg forlatt. Vi er ett, men likevel helt

forskjellige.

Du og jeg. Fortapt i hverandres tanker, drømmer og innbildninger.

Jeg lukker øynene. Jeg kjenner en storm i mitt indre idet jeg

kjenner lukten av din varme pust. Lyden av din herlige røst:

”Jeg elsker deg.”

Jeg trekker det inn i ett åndedrag.

Jeg fryser men er allikevel varm.

Gleden vokser som en orkan idet jeg kjenner dine myke, herlige

lepper berører mine. Sakte fornøydhet.

Men der stopper det.

Nå er det slutt på den lykken.

Aldri mer. Aldri mer, bare du og jeg. Jeg brister i gråt.

Jeg savner deg!