Hun hadde røde øyne, for hun hadde grått.
Hun hadde arr i sjelen, for hun hatet seg selv.
Hun hadde arr på kroppen for hun ville bort.
Alt dette fordi hun selv hadde forandret livet sitt.

Nå satt hun sammenkrøpet i hjørnet på doen, skoledoen.
Genseren var ikke lenger hvit.
Ansiktet var ikke lenger gyllent.
Kroppen var ikke lenger avslappet.
Hun så stemmene, de sto inni noe som lignet ei tåke.
Hun var redd alle de tingene ingen andre så!

 

Hun satt der lenge, helt til hun fikk farge i ansiktet, kroppen sluttet og skjelve, tårene tørket og hun klarte
reise seg.
Hun trakk den svarte jakken over den genseren som for bare en time siden var hvit.
Hun sprutet vann i ansiktet og vasket bort sminken som skjulte at hun ikke sov og at hun var helt blek.
Hun klarte seg bra til hun hadde satt seg ned på stolen.
Det ble svart og hun deiset hodet bak i murveggen.
Klassekammeraten som satt på siden av henne så på henne og lo.

”Hva skjedde?”
Hun smilte, men inni seg følte hun at hun rivnet.
Masken sprekker, sakte men sikkert.
Denne jenta går ikke lenger før noen merker at det er noe alvorlig galt.
Eller det er vel lenge siden vennene merket det.
Ingen sier noe, ikke hun heller.
Hun hadde utestengt seg selv fra alle.

Hun hadde ingen håp om å bli bedre, men hun hadde ett håp om å bli kvitt en god del av seg selv.
Hvis hun ikke klarte det, da skulle hun bli kvitt hele seg selv.
De siste fem dagene hadde hun blitt kvitt en del av seg selv.
Hvis hun klarte mer skulle hun slippe å reise.

Hun satt i sengen, de røde lysene på veggen var slått på, de blå øynene hennes så nesten svarte ut.
Hun satt i senga og betraktet seg selv i speilet.
Hun hadde ikke lov og være her mye lenger.
Hun presset, og drog.
Litt av henne rant ut, om igjen og om igjen.
Livet hennes ble litt lettere da, lettere å takle, men bare denne timen, bare nå.

Hun skrev i boka si, ordene som langsomt smatt ned på papiret hennes var:
Skal det aldri ende? Må jeg alltid tilbake tanker sende?
Vil jeg briste? Mine tanker miste?
Det er så lett å se at andre sliter,
Men så ser du selv at du har løse biter.
Ingen kjenner meg lenger.
Bare stemmer og tanker jeg trenger, vil slanke meg er lett å si, men så kommer alt på gli!
Hun har fine tanker, gode ord.
De er et signal, men ingen kan lese dem.
Hun har gjemt dem, gjemt dem godt.
Hennes ord blir svidd fast hos noen, og andres i henne.
Denne jenta bør ikke være alene lenger.
Hun fortjener få smaken av :
”Det søte liv”