Jeg sitter på rommet mitt og ser gjennom det fotoalbumet du laget til bursdagen min for et par år siden. Det med bilder av oss 2. Greier ikke å få bukt med den uvirkelige følelsen av at det albumet aldri skal bli fullt. At vi aldri skal ta tullebilder av hverandre igjen. Aldri flere fortrolige samtaler om gutter og endeløse tårer. Aldri skal vi baksnakke og diskutere rykter om de jentene vi ikke liker. Aldri mer skal vi le av de dumme tingene folk gjør på fest. Som den gangen Petter dro av seg buksa midt i stua på festen hos Pernille. Herregud, som vi lo den gangen. Og i mange dager etterpå.

Aldri sitte og drikke te og snakke etter skolen, da vi egentlig skulle ha gjort lekser. Som moren din trodde vi gjorde. Aldri le av imitasjonene dine av hun gamle dama i etasjen over her. Hun med den rare hatten med frukt på og alle kattene. Aldri sitte på bussen og synge høyt helt til bussjåføren blir så sur at hun setter oss av på første og beste holdeplass slik at vi må gå hjem i 15 minus. Aldri diskutere hvem som er kjekkest av Ian Sommerland og ”Sawyer” i ”Lost”. Aldri himle med øynene over dine påstander om at Lett Øl er alkoholfritt når vi begge vet at det ikke er det. Aldri være med deg på hytta mer, og kjøre båt og overnatte på øyer med guttene fra nabohytta. Han ene var jo faktisk ganske søt. Han med de lyse krøllene og de blå øynene. Men du kan godt få han hvis du vil. Husker du den øya foreldrene dine var på den gangen du bodde hos meg i ei uke? Den som het begge fornavnene våre? Har det postkortet jeg fikk av moren din enda. Kommer aldri til å kaste det.

Det hele er så uvirkelig. Jeg kan ikke forestille meg å aldri se deg komme pesende opp bakken lyse rød i fjeset med de brune krøllene hoppende opp og ned på hodet ditt når vi allerede er 5 minutter for seint til skolen. Aldri undertrykke latteren når du kommer med de usannsynelige unnskyldingene når vi kommer for seint inn fra frimuttene fordi du absolutt måtte på butikken og å kjøpe kakao. Sånn som den gangen du fortalte Frøken at vi hadde sett en av ungene i friluftsbarnehagen borti gata bli dratt inn i en svart BMW av en skallet mann. Og flinke som vi var sprang vi selvfølgelig etter og fikk stoppet bilen. Det viste seg bare å være faren som hadde dårlig tid og jenta som ikke ville hjem fra barnehagen. Det verste var jo at Frøken faktisk trodde på oss.

Vi skal ha musikkframføring på skolen i morgen. Jeg og Mette skal synge den fine sangen vet du. Det ville du nok ha likt. Hvem skal mobbe meg for at jeg sprekker på de høyeste tonene nå?

Jeg lurer på hvor du er jeg. Hvordan du har det og hvordan du ser ut. Kanskje du har fått hvit kjole og vinger. Det hadde vært fint. Jeg håper bare du vet at du alltid vil ha en plass i hjertet mitt. Kommer aldri til å glemme ansiktet ditt, latteren og smilehullene. Er så ubeskrivelig glad i deg. Og uansett hva jeg gjør, hvem jeg møter på eller hvor jeg drar, håper jeg du venter på meg.