En gang mens jeg var på en konsert med noen venner i Paraguay, kom det plutselig ca. 8 barn bort til meg og de andre jeg var sammen med. Det var en kald natt og de var nesten uten klær der de stod skitne og dopa. De var barn som gikk rundt for å finne mat, varme eller kanskje noe mer dop for å komme seg vekk fra det som forfølger dem. Fattigdommen. Urettferdigheten. Avskyen. Jeg sitter og spiser noe som heter empanada, og en av barna spør om han kan få litt.

”Hvis du slipper den posen med lim. Skal du få denne og enda flere” sa jeg. Det ville han ikke. Ville heller holde seg til det sterke limet han går rundt og får inn i seg. De andre barna stod alle rundt oss og jeg legger merke til at flere har fått kontakt med de andre vennene mine. Noen er klarere i hodet enn andre. Men de fleste holder nesten ikke opp øynene en gang. En av kameratene mine ber for en av barna. Jeg lurer på om denne bønnen vil hjelpe.

En annen gang er jeg på vei til en venn når jeg stopper på veien. Jeg legger merke til en hund som driver å graver i søpla for å finne noe mat. Jeg prøver å gå bort til han. Jeg vil hjelpe han, men han løper fra meg. Jeg klarer å se korrupsjonen i hans kropp og døden i hans pels. Jeg trodde jeg hadde drømt alt, men hunden så på meg. Han var redd. Øynene hans var som dype, svarte poser i hans indre. Jeg ville hjelpe han, men hunden kunne ikke stole mer. Slik som folket i Paraguay. Det finnes ikke annet enn falske ord lenger.

Jeg synes det er helt utrolig med den forferdelige situasjonen som jeg og mange andre møter i Paraguay. Barn som egentlig skulle ha vært hjemme og slappet av, lekt eller studert, legger livet deres i fare og andres. De bruker stoff så de kan ha mot til å forsette med deres liv.

Liv?? Hvilket liv?? Det livet der lederne våre har gått fra oss, snudd ryggen til oss??

Og alt bare for en idiotisk kamp for å vise hvem som har mer makt. Økonomisk makt.

Er det noe spennende å leve et liv der forskjellen mellom rike og fattige er så store at det er skummelt??

Disse barna lever i et land der de rikeste er de største tyvene, mens de fattigste er de virkelige arbeiderne. De rikeste med såkalte bedre liv sitter i sitt fantastiske bolig med 10 sikkerhetsvakter rundt seg, og derfra stjeler de fattiges liv. De elsker landet, men hater folket.

De fattige gjør hardt arbeid, men de kommer aldri noe langt for det. Ungdommene lever i løyner. Der de rikeste får den beste utdannelsen. Det hjelper ingenting om du har de beste kvalifikasjonene for å få den utdannelsen du vil ha. Har du ikke penger, har du ingen sjangs. Utdannelsen blir kjøpt for penger, ikke av ditt harde arbeid. Da er det større sjanser får at du får slavearbeid. Arbeid som bare krenker deg enda mer ned.

Slik blir det at de rikeste som ligger i overklassen er dumme, korrupte folk, mens arbeiderklassen er de som ligger i bakgrunnen, men er de som helst vil forandre dette samfunnet vi lever i. De vil få slutt på denne urettferdighet. Der de rikere bare blir rikere, mens de fattige blir stadig fattigere. De vil få ordentlige folk til å styre, de vil få slutt på fattige barn som vandrer rundt på gaten mens de brenner nervene sine med lim. Vi tolerere ikke dette lenger. Vi vil ikke leve i krenkelse. Vi vil leve i rettferdighet.

Da jeg møtte disse barna på konserten, syntes jeg først synd på dem. Deretter ble jeg redd og spurte meg selv da; Hvorfor redd, hvis de er barn? Redd for den sosiale reaksjonen? Redd for korrupsjonens produkter? Redd for å falle i denne mangelfulle sirkelen?(Altså den korrupte sirkelen).

Jeg er i en park i et av de rikeste strøkene i Paraguay. Jeg og resten av vennene mine sitter der og prater. Det er også andre folk der. Jeg kjenner dem, men ikke mye. Jeg vet i hvert fall at en av dem er kommuneansattes sønn. Det er han som også plutselig kommenterer ei skitten jente som ligger og sover på fortauet. En jente vi ikke kjenner. Han sier at slike jenter som henne er skitne og burde ha blitt sperra inne.

”Jævla gatebarn” sier han.

Hva skulle ellers denne gutten ha sagt? Han er en av de få som bor i et av de fineste strøkene i byen. Faren spiser penger, og istedenfor å hjelpe sykehuset som snart holder på å falle sammen, bygger han det femte huset sitt. Hva vet denne gutten om gatebarn? Vi er jo brødre alle sammen. Denne gutten kan kjøpe rettferdigheten hvis han vil. Men det finnes et mareritt som har en sammenheng med realiteten i dag. Ute sulter hunder og barn på gata, og de er for lengst glemt. Denne gutten lever et glamorøst liv og problemer han får er lett å kaste fra seg. Men dette marerittet kommer han aldri bort fra. La dem prøve. La dem prøve å stoppe stemmen til barnet som lever i de skitne gatene. Og hvis de kan, la dem prøve å stoppe våre stemmer. Det vil de aldri få til!!!!!! Vi vil ikke la dem gjøre det!!

Jeg vet at det er vanskelig å finne løsningen, men jeg vet også at alt kommer an på motet vi har. Jeg ber alle gjennom dette at dere tar et initiativ. At dere tar en positiv holdning og ikke faller i det vi kritiserer. Istedenfor å sitte å se på dette. La oss starte en revolusjon. La oss lage opprør mot dette systemet. Det systemet som bare er til fordel for de rike. Ikke mist identiteten din!! Hold fast på den og vis din motstand. Din avsky mot det kapitalistiske styret. La dem høre stemmen din. Start på nytt og la ingen bestemme hvordan du skal leve. La dem høre stemmen din!!!

La oss prøve å ikke miste vår verdighet. La oss drepe all slags korrupsjon. Vi vil aldri mer la dem krenke oss.