Mobilvekkerklokka ringer. Kjenningsmelodien til ”fraglene” bryter den idylliske morgenstillheten og tvinger meg ut av den behagelige drømmen. Jeg vagger mot badet. Øyelokka er sammenpresset, kjemper mot det sterke lyset som prøver å tvinge seg inn.

Noen mener det har skjedd, andre mener det ikke har skjedd, det finnes også dem som mener at det aldri kommer til å skje. Så hvordan kan man egentlig vite? Vite når man er voksen?

En dag spretter det første, etterlengtede hårstrået opp og det blir din tur til å skryte over manken din til kompisene dine. Transformasjonen fra barn til ungdom er skjedd og dette enkle, krøllete hårstrået er det eneste som trengs for å gjøre deg verdig den neste tittelen i rekken. Tenåringsfasens begynnelse er heller ikke noe å gruble på, det blir nemlig bevist at du tilhører denne gruppen ved at en bokstavrekke på tre bokstaver fester seg til alderen din. Kunne det ikke vært et eller annet sikkert tegn som fastslo og beviste at du var voksen også?

Jeg stirrer inn i speilet og møter det latterfremkallende blikket til en tørket aprikos. Igjen vræler fraglene den stygge sangen sin fra soverommet. I sinne fyker jeg inn og skrur den av. Jeg ser på klokka. Har greid det igjen. Skulle vært på skolen for femten minutter siden.

Tankene svømmer over middelhavet til Afrika. Til de barna som blir revet ut av den trygge barndommen mye for tidlig, til de barna som ikke har valgt det selv. Vi har alle sett reklamene på TV om elleveåringer som må ta vare på sine yngre søsken fordi foreldrene dør i ung alder, ofte av HIV eller aids. Vi har alle sett de tårevåte øynene til barna som bærer sultne babyer på armen og vet med seg selv at de neste måltidene avhenger av dem og deres evne til å finne mat. Barna som blir voksne over natten har ingen valg, får ingen støtte. Allikevel er det mange som greier jobben som for barn i Norge ville vært umulig, jobben som foreldre, jobben som voksne.

Tankene tar en v-sving og stavrer seg opp til Norge igjen. Her sitter jeg, ene og alene. G 21 Oslo, totalt avsondret fra barn å ta vare på, sliter seg nesten i hjel med å komme gjennom dagen uten å utføre betydelige tabber. Hvordan kan barna i Afrika klare å ta vare på seg selv og sine søsken, mens jeg ikke engang klarer å stå opp når jeg skal?

Dusjen blir forkortet til en kjapp kattevask før deodoranten blir påført, dobbelt lag, er da litt renslig. Boxershortsene får gå gode for en dag til, selv om jeg vet at i høyre hjørne er det en liten hvit flekk som vitner om en våt natt. Mor ville dirret av sinne dersom hun hadde sett meg, men det gjør hun ikke, jeg står alene nå.

Uansett om du er forberedt eller ikke, kommer den tiden når du må håndtere verden på en ny og ukjent måte. Tenke selv! Du kan ikke lenger slenge ut snabelen og vanne plantene til bestemor, kan ikke lenger rulle deg rundt i fuktig jord på leting etter kule insekter. Ingen vil lenger riste forlegent på hodet sitt og presse frem unnskyldningen ”Han er jo bare et barn…” før de drar deg med seg inn og gir deg en liten skjennepreken.

Den tid er over. Nå gjenstår det bare å innfinne seg med det nye man går i møte. Og kapittelet som voksen, slutter ikke med det første.

Kroppen skriker etter flere timer under den beskyttende dynen hvor drømmene erstatter virkeligheten og jeg ikke lenger er alene. Jeg setter meg ned på det kalde gulvet, har ikke spart opp nok penger til en sofa, ikke stoler og bord heller for den saks skyld. Dagen jeg flyttet inn i leiligheten var det eneste som tok opp gulvplassen gitaren, senga, stereoanlegget og minikjøleskapet med tre pils. Resten var opp til meg. Finne jobb, tjene penger, gjøre det bra på skolen. Idealene var og er der, eneste som gjenstår er å innfri alle forhåpningene som folk har til meg, nå som jeg i følge alle andre er voksen.

En vis mann ved navn R.S Donnel skrev engang ”Den som følger mengden, vil aldri bli fulgt av mengden”.

Gratulerer Donnel! Flotte ”Words Of Wisdom”, til god hjelp for alle dem som er midt jakten på å finne sin plass i samfunnet. Noen syns kanskje det å være seg selv, tåre å ta egne veier, er lett som fettfri yoghurt, mens andre kan dvele i evigheter på om de skal driste seg til å gå med en buske som ikke er av det rette merket. Individer som konstant henger i en annen persons hale som elefanter i manesjen, lever ikke et trygt liv. Plutselig tar førerelefanten en brå sving og de andre glepper taket. Plutselig står elefantene alene, uten evner til å håndtere verden uten en dirigent som viser dem når de skal snakke, når de skal le, hva de skal gjøre.

Jeg setter meg på motorsykkelen og observerer speedometeret nå nye høyder, setter meg bedre til rette på setet og prøver å sprekke lydmuren. Første time er over. Andre. Når kanskje tredje time dersom farten ikke dreper meg før jeg når skolen.

Haha!

Jeg kan ikke annet enn å le av meg selv. Risikerer livet for å nå en skoletime, noe så ironisk. Kanskje jeg er mer voksen enn det jeg egentlig tror?

Noen er barn for livet. Allerede da storken slapp dem ned i foreldrenes fang, lovet skjebnen dem et helt liv som barn. Disse barna er annerledes og spesielle, unike. De har ikke stort annet valg enn godta det livet har å tilby dem og sette pris på det. Alle burde lære av disse menneskene, de som er seg selv uansett hvor de er og hvem de er sammen med. De som klarer å smile og le selv om verden ikke smiler fult så bredt tilbake til dem.

Derimot finnes det enkelte fullstendig normale mennesker som aldri kommer over det stadiet der å snakke om tiss og bæsj, kruser leppene i et skjevt flir og å hive egg på gamle damers hus er ens hobby. Disse menneskene klarer aldri å finne sin rette plass i tilværelsen som voksen. De er skyld i det selv…

Problemet dukker for alvor opp den dagen andre forventer noe mer av deg enn de gjorde før. Dagen folk ikke lenger biter på at grunnen for at du liker grønne druer best er fordi faren din gjør det. Noen blir totalt forvirret og i desperasjon og frykt for å miste sin barndom tar de en indre reise i tid, tilbake til da mor sang på sengekanten og far holdt i hånden.

Bygning etter bygning legger jeg bak meg. Skulle ønske jeg kunne byttet ut veien i Holmlia med ”livets vei”. Da kunne jeg gasset forbi denne tiden der det eneste jeg klarer å gjøre er å tabbe meg ut mens jeg prøver å være selvstendig. Sovet i svingene helt til jeg var fremme der jeg visste hva jeg kunne gjøre for å tilfredsstille alle karvene folk hadde, tilfredsstille meg selv. Barnslig tanke, konstaterer jeg en km senere.

Jeg kommer til å tenke på et spansk ordspråk som mormor pleier å si så snart anledningen byr seg ”El que algo quiere, algo que le cuesta.” Det betyr

”Den som vil ha frukta, er nødt til å klatre opp i treet,” der har jeg svaret! Vil jeg oppnå noe, kan jeg ikke bare vente på at det skal hende. Ingenting regner ned fra himmelen!

For å få flere bringebær må jeg så flere bringebærbusker. For å bli voksen må jeg stå på egne ben, ikke lenger stole på at andre kommer til unnsetning så snart jeg roper. Hvem har egentlig sakt at det skal være lett? Hadde livet vært lett ville det vært følelsesløst, ingen ville følt glede ved å mestre noe, ingen ville vært lei fordi de aldri mistet noe. Til slutt når man veikrysset der ordet voksen står skrevet på et av skiltene, til slutt er en klar for å vandre over målstreken. Dette har ingen hast, det skjer når man er klar for det. Og i mellomtiden er det ikke galt å nyte siste rest av barndommen.

Jeg ankommer skolen. Parkerer sykkelen og stormer inn. 22 på øyne iakttar meg mens jeg finner plassen min, 22 hoder undrer på hvorfor jeg smiler så bredt. Lite aner de at jeg nettopp har funnet ut at voksen blir jeg en dag uansett, dagen jeg er klar for det.

”Your future depends on many things, but mostly on you.”

Frank Tyger