Spørsmål til meg selv:

Hva gjør du når du ikke har noe selvkontroll?

Eller når du har mistet alt du er glad i?

Du har rotet til alt som betydde noe?

Eller når du har mistet alt motet?

Ja, hva faen gjør du da?!

Jeg aner ikke, fordi dette er spørsmål jeg ALDRI tenker over, men den dagen jeg må tenke over det, er de tunge og ubesvarlige. Alt ser ut til å gå bra, men så snur alt seg på flekken. Det kommer som et sjokk, og jeg føler at alt er tapt.

Første jeg tenker jeg må gjøre er jo å sette meg mål, men kommer jeg til å klare å holde de? Jeg er sliten og trøtt, og da er den sterke viljestyrken min dø, så hva gjør jeg da? Da må jeg improvisere, og gjøre det beste ut av situasjonen.

Det er vanskelig, siden selvkontrollen er vekk, og jeg er i stand til å gjøre hva som helst. Jeg har begynt å bli redd for meg selv, og da føler jeg at ting har begynt å gå for langt. Følelsen av at jeg en dag kommer til å kutte meg igjen, er noen ganger god, særlig når fysiske smerte er bedre enn psykisk smerte. Men det får da konsekvenser det også, er det noe særlig lurt å kutte seg? NEI, det løser da i hvert fall ingenting.

Alle du stiller opp for, vender ryggen til og ikke bryr seg, gjør heller ikke saken bedre. Du føler deg ensom og alene, men det er vel kanskje fordi du ikke helt tør å åpne deg, eller at vennen din ikke tør å stille opp fordi man ikke vet hvordan man skal takle situasjonen. Noen ganger kan det hjelpe bare med å vise at en bryr seg, og sitter der.

Jeg føler også at jeg har rotet til noe jeg strengt tatt ikke burde rotet til. Da blir alt enda verre, og jeg får enda et problem, som om jeg ikke har nok av de?! Det tar også tid for at jeg skal klare å reparere det jeg har ødelagt, hvis jeg klarer det i det hele tatt.

Og sist men ikke minst, jeg har mistet alt motet, og jeg aner ikke hvor jeg skal finne motivasjon fra, til å bygge opp hverdagen min igjen. Akkurat nå føler jeg meg fortapt, men mens jeg har skrevet dette, har jeg funnet ut en løsning.

Å SLAPPE AV, og at ting tar tid kanskje er løsningen. Bare jeg er sterk nok, skal ALT ordne seg til slutt, men siden jeg er utålmodig og sårbar, kan det by på noen gråte runder, og en del onde tanker, men det er bare tanker. Det kommer aldri til å bli en realitet, og gudskjelov for det. Men det er da verdt det, jeg er et menneske, og jeg skal ikke la noen ting knuse meg!