Temaet er rettferdighet, mine tanker former ett bilde av utsultede afrikanere og deres harde hverdag, hvordan den er i forhold til min i Norge. Jeg vet at de lider, jeg vet at 5 % av min hverdag i Norge er muligens ti ganger bedre enn deres. Jeg skåner dem en tanke, men jeg tåler altfor godt en urett som ikke rammer meg selv, hvis mine foreldre lå på dødsleiet, på grunn av en sykdom som hadde vært kurert av et sprøytestikk i et annet land hadde jeg grått i flere dager, hvis ikke måneder. Jeg kjenner klumpen i halsen bare nå som jeg tenker på det.

”Det er peanuts” sier læreren vår når hun forteller om hvor lite av den store summen vi må gi til den tredje verden for å gjøre verden mer riktig – mer rettferdig. Allikevel er det bare ett tema som kommer opp for å få oss til å huske at det er trengende her i verden. Vi har aksjonsdag en gang i året for at vi skal gjøre noe aktivt for å hjelpe land som har opptil 40.000 omkomne hver dag. ”Nå skal dere vite at dere har gjort en god gjerning, dette kan dere være stolte over.” Vi kan vel det regner jeg med, fremdeles blør mennesker, så uheldig at de ble født på feil side av planeten. ”Men jeg har jo gjort det jeg kan.”

Jeg føler ofte jeg må vie en tanke til de på andre siden av kloden, men jeg blir fort lei. Jeg vil leve mitt liv. Da jeg var yngre spurte jeg hvorfor vi ikke gjorde mer med det? De kan da ikke ha det sånn. ”Det skal ikke du tenke på nå, se nå heller å få rydda rommet ditt Daniel.”

Jeg føler meg litt bitter, jeg vil ut av klasserommet og ha fri. Det er urettferdig at vi fikk to dager eksamen mens andre fikk en, blodig urettferdig. Våre problemer blir små når man sammenligner de med de ordentlig store problemene, men det er våre problemer og vi er verdensmestere i å legge merke til dem. ”Du ser en flis i din bror sine øyne, men ser ikke bjelken i dine egne.” Jeg ser på tv, ”forbanna sippunger som trenger sårt hjelp i Norge, pøh! Det er ingenting i forhold til de i Afrika. Selv er jeg enda litt bitter siden jeg satt på benken hele forrige kamp med kneskade.”

Jeg kunne skyldt på regjeringa som ikke gir nok penger til de som trenger det, eller på firmaene som forsyner seg grovt med penger som er ment til donasjon. Men jeg tror vi alle har litt skyld i det som skjer i verden. Vi kunne gjort så mye mer for å gjør verden bedre men vi velger å se vekk. Den tredje verden mangler ressurser, de får ikke dyrket jorda si. Det de får presset ut blir solgt for bunnpris til land som vårt. Noen av oss mener allikevel at vi i vesten er den sterke delen av menneskeheten, vi har jo tross alt greid oss utmerket i forhold til de kullsorte negrene i Uganda. Det må jeg si; imponerende er det å være født i en velferdsstat.