Jeg begynner livet i foreldrenes trygge favn som alle andre. Fra å ligge i mammas mage helt beskyttet til å komme ut etter ni måneder og være verdens mest herlige lille nurk i foreldrenes øyne. Hvis jeg gråter eller ser litt misfornøyd ut så er de der. Alt bare for å passe på lille gurglende meg. Etterhvert vokser jeg jo til som alle andre og blir mer i trassalderen. Jeg går i barnehagen og begynner å ville klare meg selv. Jeg vil kle på meg selv og ordne alt med meg selv, uansett om lua ender opp bak fram og buksa opp ned som en eller annen nymotens genser. Det ender jo alltid med at mamma og pappa må endre på noe, men da har jeg i allefall prøvd å klare meg selv. Dette ”klare selv” opplegget kommer bare mer og mer frem jo mer vi vokser. Hvis foreldrene mine tror de har sett ordentlig trassalder da jeg var tre, så kan de bare glede seg til jeg blir tenåring! Som tenåring vil jeg ikke bare klare meg selv. Da skal jeg klare meg selv!

Så kommer tiden da det er på tide å flytte ut. Jeg vil jo egentlig fortsette å bo hjemme, men er man ung voksen så er man ung voksen. Det er på tide å klare seg selv. Fra å gå hjemme og ikke ha noen andre bekymringer enn frykten for å kanskje måtte ta oppvasken, til å gjøre alt selv. Plutselig må jeg begynne å tenke selv, ordne alt i huset selv og alle andre ting jeg ikke engang vil tenke på. Den overgangen da jeg flytter ut blir alt for mye for meg, som det blir for de aller fleste. Føles ut som om barndommen blir revet ut av hodet. Foreldrenes trygge favn er borte. Jeg står alene med kun mamma og pappa på telefon som nærmeste støtte. Skoletiden er over. På tide å komme meg ut i verden å bli noe. Tenke selv og mene ting selv. Det hjelper det ikke bare å sitte hjemme på rompa og ikke ta noen avgjørelser. Jeg må begynne å tenke selv. Før kunne jeg jo bare vri meg unna og ikke bry meg om mer enn det som passet meg. La alle avgjørelser bli tatt av mamma og pappa. Jeg blir totalt forvirret. I desperasjon og frykt for å miste barndommen min tar jeg en indre reise i tid. En reise tilbake til da mor sang på sengekanten og far holdt meg i hånden. Tiden da livets største bekymring var å komme meg opp av senga om morgenen for å gå den ene kilometeren til skolen.

Jeg har hele livet kjempet mot foreldrene mine for å klare meg selv, men da jeg først må klare meg selv lengter jeg tilbake. Lengter tilbake til da alt var greit. Mamma og pappa ordnet jo alt for meg uansett hva jeg gjorde. De snakket meg ut av situasjoner og gjorde alt for at jeg skulle klare meg. Lille meg i den store verden. Kanskje det var best hos foreldrene mine alikevel?

For å bli voksen må jeg stå på egne ben. Det går ikke å stole på at mamma og pappa kommer til unnsetning så snart jeg roper. Ingen har sagt at livet skal være lett. Hadde livet vært lett ville det vært følelsesløst. Ingen ville følt glede ved å mestre noe eller vært lei fordi de aldri mistet noe. Jeg som alle andre kommer til å komme til veikrysset der ordet voksen står skrevet på et av skiltene. Til slutt blir jeg klar for å vandre over målstreken. Det har ingen hast, men det lureste er nok å innse at du en gang må vokse opp. Og i mellomtiden er det ikke galt å nyte siste rest av barndommen.