Oppgave: Gjør rede for de to hovedvariantene av teologisk etikk, utilitarismen og dydsetikk. Gjør samtidig kort rede for hva teleologisk etikk er for noe.

 

Teleologisk etikk, som kommer av det greske ordet telos og betyr formål, er en form for normativ formålsrettet etikk. Formålet er å få mennesket til å bringe frem de best mulige konsekvenser i sin handling. En handling som bidrar til et godt formål, vil således være moralsk riktig.

 

Det finnes to ulike varianter av teleologisk etikk, den ene er konsekvensialisme, den andre er dydsetikk. Den førstnevnte bygger på teorien hvor man karakteriserer en handling for god hvis den gir gode konsekvenser. La oss ta et eksempel; A lager sjokoladekake som han skal ha til tv titting, så kommer det uventet besøk, C og D, A velger å deler kaken med dem. Handlingen (bakingen) fikk gode konsekvenser (C og D fikk utbytte av kaken). Vi kan med dette si at konsekvensialismen sier at ingen handling i seg selv er god eller ond, det er konsekvensen av handlingen som utgjør hvorvidt handlingen er god eller ei. Man går faktisk så langt som å hevde at drap i seg selv ikke nødvendigvis trenger være en ond handlig, det være hvis konsekvensene er bedre enn de andre alternativene. Konsekvensialistisk etikk finnes i to varianter, egoistisk og universell. Forskjellen på disse to variantene ligger i hvorvidt de gode konsekvensene tilfaller den handlende selv (egoistisk etikk) eller alle berørte parter av handlingen (universell etikk).

 

Den sistvente variant av teleologisk etikk, dydsetikken, bygger nokså mye på Aristoteles. I likhet med konsekvensialismen, bygger også dydsetikken på å få frem menneskelig gode, men forskjellen her er at man ønsker å dyrke personen i samsvar med dyder. Dyder kan være å hjelpe en gammel dame med butikkvarene, være solidarisk eller måteholden, og på den måten skape gode mennesker, som igjen utfører gode handlinger.

 

Utilitarismen, som er en universell konsekvensialisme, sier at den best mulige konsekvensen av en handling eller beslutning, vil være der flest mulig av de berørte partene får nytte av den. Derav ordet utility som er engelsk og betyr nytte.

 

En sentral person innenfor utilitarismen var den svært samfunnsengasjerte Jeremy Bentham, født 1748-1832. Hans prinsipp lød som følger ”størst mulig lykke for det størst mulige antall mennesker”, som gjør at vi raskt skjønner at han var tilhenger av denne etikken. Benthams utilitarisme var upartisk, alle menneskers lykke veide like tungt, uansett om man var høyt eller lavt på rangstigen, og det var viktig å få frem at andres lykke var like viktig som ens egen. Bentham ønsket derfor å maksimere den totale lykken. Lykke kan forstås som en følelse av lyst, derfor kan vi si, med Benthams prinsipp i bakhodet, at man har en plikt til å handle slik at lysten økes for de fleste. For å kunne beregne hvilken handling som gir totalt mest lyst og minst ulyst, opprettet Bentham en lystkalkyle bestående av syv begrensinger av lyst. Disse var henholdsvis: 1. intensitet 2. varighet 3. sannsynlighet 4. nærhet (i tid og sted) 5. fruktbarhet (hvorvidt den fører til mer lyst) 6. renhet (at den ikke fører til ulyst) og 7. omfang (hvor mange som berøres av handlingen). Disse faktorene skulle vurderes opp mot hverandre, for å beslutte omfanget av lyst og ulyst. Hva er verst, en langvarig smerte med lav intensitet, eller en kortvarig smerte med høy intensitet?

 

Men den klassiske utilitarisme blir kritisert. At man skal ha mest mulig lykke og lyst og minst mulig smerte og ulyst høres i første omgang fint og flott ut, men går vi dypere ser vi at det går stikk i strid med mennesket rettferdighetssans. For å oppnå ”størst mulig lykke for det størst mulige antall mennesker” er det nødvendigvis noen som må vike. Skal en ung ufrivillig kvinne gifte seg med en forhåndsbestemt mann, bare fordi familien og slekten mener dette er for det beste (sett utenom religiøse hensyn)? Et annet punkt som blir kritisert er hvordan man faktisk måler intensiteten av lyst og smerte, er det overhodet mulig?

 

Dydsetikk har vi tidligere sagt at er rettet mot personer og ikke handlinger. Isteden for å stille seg spørsmålet om hvorvidt en handling er god, spør man heller hvordan person er jeg hvis jeg gjør den bestemte handlingen? En annen forskjell vi skal se på er dydsetikkens forståelse av lykke som en aktivitet og ikke som en følelse.

 

Aristoteles sier at man skal, med lykke, realisere sin natur, og med det mener han at det gode liv oppnås ved overensstemmelse i dets natur. Planter trives best med nok lys, vann og næring, hunder trives best ved mosjon, foring og kjærlighet, mens menneskets gode liv avhenger av våres evner og hvordan bruke dem best.

 

Aristoteles forklarer denne naturen med tingens ”sjel”, altså planten, hunden og menneskers virkemåte, eller evnen til å kunne sette seg i bevegelse. De tre sjelsnivåene som finnes 1. vegetativt nivå 2. animalsk nivå 3. intellektuelt nivå. Navnene i seg selv er beskrivende nok til å plassere planter, dyr og mennesker. Eks. vi finner at bare menneske er oppe på nivå 3, kun mennesker har intellekt og er fornuftig.

 

Mennesker har altså en fornuftig sjel, som gjør at mennesker er opptatt av å få utviklet sine intellektuelle ferdigheter. Aristoteles skriver at mennesket er et politisk dyr i en bystat. Med dette mener han at mennesket av natur er et samfunnsvesen, og at det derfor faller naturlig for et menneske og delta i et samfunn, som ofte kan bli koplet sammen med å være politisk aktiv. Det er bare gjennom en slik deltagelse at våre moralske ferdigheter får utfolde seg.

 

Noe alle mennesker streber etter å oppnå er lykken. Lykken er noe som alene er bra i seg selv. Å oppnå lykken kan vi si er det høyeste målet alle vesen har. Eudaimonistisk etikk (lykkeetikk) sier at lykke ikke bare er en nytelse, men det er også knyttet opp mot å fungere og handle riktig, være i aktivitet og utfolde sine evner. Selv om alle mennesker søker lykken, er lykken sådan noe ubestemt, sier Kant. Ingen kan helt konkret si hva lykken egentlig er, og hva som fører frem til lykken. Grunnen til det er at alle mennesker er forskjellige, og derfor vil oppleve lykken som noe svært forskjellig. Aristoteles derimot mener at lykken er det eneste vi søker for sin egen skyld, alt annet som bidrar til å oppnå lykken søker vi bare i den grad det realiserer lykken. Aristoteles etikk er derfor eudaimonistisk.

 

Lykken kommer ikke av seg selv, vi må gjennomgå en slags utvikling hvor vi finner veien til å bli bedre mennesker, altså å få dyd som menneske. Denne dyden er en betingelse for å kunne bli lykkelig. Dyden består av tre ting: heksis, praksis og phronesis. Praksis går på handlingene vi foretar oss. Heksis står for grunnholdning, innstilling og disposisjon. Og Phronesis betyr praktisk klokskap. Dyden må læres gjennom øvelse, det hjelper ikke at man vet hva som er galt og hva som er rett å gjøre, man må faktisk gjøre de gode og riktige tingene for å oppnå lykken.

 

Mennesket utvikler seg i samspill med disse tre elementene. Som tidligere nevnt er det ikke nok å vite at det for eksempel er galt å stjele og bra å hjelpe andre som er i nød (phronesis), men vi må faktisk handle riktig(praksis) som vil si å ikke stjele, men gjøre gode gjerninger. Når man praktiserer dette får man etter hvert en riktig innstilling(heksis).

 

En dydig person vil alltid gå etter den gylne middelveien og han vil bruke sin phronesis til å vurdere hva som er rett og hva som er galt. Den gylne middelveien vil si at man velger en mellomting mellom to yterpunkt. For eksempel har vi gjerrighet – gavmildhet – sløseri. I det tilfelle ville en dydig person valgt gavmildhet, fordi det er mellomting av de to yterpunktene.

 

Middelveien fører som regel med seg sterke følelser. For Aristoteles er det viktig at sinnelaget er riktig. Det betyr at aktørene må ha riktige følelser når de utfører handlingen. Å ha riktig sinnelag betyr for Aristoteles at den gode aktøren skal ikke bare handle riktig, fordi han eller hennes fornuft sier at det er riktig å handle slik i den gitte situasjonen. Men i tillegg kreves det at aktøren skal føle selv at handlingen er riktig, og ha et ønske om å utføre denne. Hos dydige menneske er fornuft og følelser i harmoni. De snakker med den rasjonelle og ikke med den ikke rasjonelle delen av sjelen, noe som fører til at de alltid snakker med samme stemme.

 

Følelser er ikke noe naturlig, men det er også noe som kan læres. Her kommer den moralske læren inn: å lære å føle riktig på den riktige måten på det riktige tidspunktet. Med dette menes at selv dydige personer kan føle for eksempel sinne. Men en dydig person vil kunne avgjøre i hvilke tilfelle det vil være moralsk riktig å føle sinne, og i hvilken situasjon det ikke vil være det.

 

Den borgeren som klarer å innrette seg slik at han har innsikt i det rette, og gjør det rette, har de beste betingelsene for å bli lykkelig. Men selvfølgelig spiller også ytre betingelser inn her. For å realisere et godt og dydig liv mener Aristoteles at man trenger venner, barn, skjønnhet og rikdom. Grunnen til at han mener det er fordi han mener at de som mangler disse tingene, ikke vil kunne komme i et slikt forhold til andre mennesker som er nødvendig for å få realisere ens menneskelighet fullstendig. Men kan med andre ord si at en slik person ikke er i stand til å realisere seg selv.