“Jeg har ikke tid”, sier man ofte. Eller mer sjelden nå til dags; “jeg har god tid”. Tiden spiller en stor rolle i hverdagen. Ting tar tid. Dagene er travle uten pustehull for tankene. Tid er noe mystisk og uhåndgripelig. Ikke vet vi hvor den kommer fra, hva den egentlig er der for, eller når den oppstod. Tiden går og går, - stanser aldri. Time etter time, år etter år. Selv når vi sover rusler tiden trofast avgårde. Venter ikke på noen. “Tiden gikk så fort”, kan man finne på å si. Eller; “Timene sneglet seg avgårde”. Tid er noe vi aldri får nok av. Vi vil bare ha mer av det. Taksameteret slutter aldri å gå. - Menneskene har av praktiske årsaker innført en del ordninger som gjør det lettere og holde styr på dagene; tidsregning. Tidsregning og tidsinndeling er en egen vitenskap, kronologien.

Nå er vi inne i det 1999. året siden Jesus Kristus ble født, og alle gleder seg til tusenårsskiftet! ”100 dager igjen!!”, stod det i avisa forleden. For et mas, sier nå jeg da. Reiseselskapene lokker med nye tilbud: ”Få med deg TO nyttårsaftener med Star Tour”. Det er jo helt latterlig. Flyge om kapp med tiden for å feire det ”fantastiske” tusenårsskiftet to ganger. Tusenårsskiftet er oppskrytt. Slump og tilfeldigheter har gjort at jeg ble født akkurat rundt år 2000. Jeg følger et bestemt mønster. Den samme livsoppskrifta som alle mennesker har. En bestemt rekkefølge, usynlig retningslinje. Først blir jeg unnfanget, en tid etterpå (omtrent 9 fullmåner etter) ankommer jeg jorda. Forøvrig som en slags lottomillionær siden jeg er født i Norge. En heldiggris! Så går jeg på skole mens jorda roterer rundt sin egen akse utallige ganger. Siden får jeg meg en jobb, treffer en mann, får barn som tar plass i rekken og siden dør jeg da... Da er jeg bare en slukket stjerne i det uendelige tidløse universet. Jeg er kun en av milliarder på milliarder som har blitt født, har levd og siden dødd. Lang, lang rekke, Eli ut av rekka går...

Jeg er en del av tiden, en byggesten av samfunnets veldige bygning. Men ingen vil huske meg. Jeg vil bli en del av en statistikk over folketallet i Norge ved tusenårsskiftet. Ingen vil huske meg som en helt spesiell person om hundre år..., så fremt jeg ikke gjør noe som vekker oppsikt, som gjør at jeg virkelig er verdt å huske. Om jeg gjør det, om jeg gjør noe for verden, vil ikke annet skje enn at folk leser navnet mitt i historiebøkene og tenker: “Hun Eli G. Aursand, hun ble berømt for det og det... bla, bla, bla...”. “Litt av en dame, gitt!, utbryter de kanskje begeistret. Så lukker de formodentlig boka, og glemmer det hele om en tid... Hva er egentlig vitsen da?! Jobbe beinhardt for å komme inn i ei kjedelig historiebok? Da er det like godt å gjøre det beste ut av tingenes tilstand. Finne sin egen måte og leve livet på, som gjør at du blir lykkelig. Slik forstår jeg hvor ufattelig liten og ubetydelig jeg er.

Det med tidsregning er pussig. Alt kommer an på hvilket perspektiv vi ser det i. Michael Johnson løper hundre meter på 10 sekunder, en bil som kjører i 80 kilometer i timen forflytter seg 222 meter på den samme tiden, på 10 sekunder har hjertet mitt slått 13 ganger... ti sekunder er ufattelig lite i den store sammenhengen, men likevel helt uunnværlig for at tiden skal bli sammenhengende. I det store og hele er det nettopp tiden som holder planeten jorda i gang.

Menneskenes største fiende er muligens tiden. Vi kjemper mot den daglig. Sekunder bli til dager blir til måneder bli til år.... blir til en uendelig reise der man aldri snur og reiser hjem igjen. Tiden kan ikke stoppes og spoles fram eller tilbake. Den er en Evighetsmaskin som startet lenge før det store smellet.

Koble ut av og til, stopp tiden! Sett av tid til tankene innimellom.