Tiden er en rar ting. Tiden er der, man merker den. Allikevel, så er ikke tiden der, man kan ikke se den. Kan ikke lukte den. Kan heller ikke ta på den eller høre den. Allikevel merker alle at tiden eksisterer. Om det er tiden som gjør ting med oss, og ikke vi som gjør det mot oss selv. For eksisterer tiden? Eller er den stillestående; slik at det er vi som flytter på oss? Jeg tror neppe det er noen filosofer opp igjennom tidene som ikke har tenkt på tiden.For den dominerer livet vårt, det er den som gjør livet så spesielt.

Hvor vidt tiden kommer, eller går, er visst vanskelig for mange å avgjøre. Jeg, megselv, tror egentlig at den kommer til oss. Den kommer til oss, og det er opp til oss hva vi skal gjøre med den tiden som er gitt til oss, opp til oss hvordan vi kan utnytte tiden, og ikke omvendt. Men alt som kommer, det må jo gå. Ta for eksempel når vi blir født. Da får vi jo tiden til gave. Tiden, sammens med livet. Og tiden og livet, de henger hakk i hel. Jo lengre tid det går, jo eldre blir livet vårt. Vi velger alle å utnytte tiden vi har fått, på forskjellige måter, akkurat slik vi føler det er best for oss. Så kommer man til det punktet, da tiden blir tatt fra oss. Og uten tiden, da er livet også borte.

En gang iblandt, så tenker jeg at tiden kanskje ikke eksisterer i det hele tatt. At dette ”tiden kommer, tiden går” uttrykket bare er noe som er sagt av kloke, eller ikke så veldig kloke personer for å få andre mennesker til å ta livet, og tiden, som det kommer. Tankene mine om den saken, blir fort etterfulgt av min egen lille teori om tid. Hva om tiden egentlig ikke eksisterer? At tiden bare er en slags stillestående atmosfære?  Da kunne man jo begynne å tenke tanker slik som ”Tenk om Napoleon sitter i dette øyeblikk og spiser sin kake, Jesus vandrer rundt i sandalene sine og gir blinde synet tilbake, eller om Harry S. Truman er på vei til å ta avgjørelsen om Hiroshimabomben?” Det kan jo egentlig være mulig, disse tankene. Si at tid er masse små streker. Èn strek for hvert sekund i hele universets historie. De bare er der, de står helt stille. Derimot, så beveger alt annet seg gjennom disse strekene. Dermed vil det si at jeg i dette øyeblikk fortsatt er i alle strekene i mitt liv. Jeg er i streken da jeg ble født, i streken da jeg begynte på skolen, eller streken da jeg brakk armen i samme øyeblikk som jeg skriver dette.  Og streken der jeg dør, er allerede foran meg.

La oss gå tilbake til teorien om at ”tid går, tid kommer”. Med den teorien i utgangspunkt, vil jeg prøve å fundere litt på hvorfor alle i 2005 har så dårlig tid, mens folk på 1800-tallet hadde så dårlig tid.

Før i tiden, var det ikke særlig store muligheter for å velge hvilket liv, eller hvilken utdannelse man ville ha. Ble man født, skulle man ha flaks om man kom inn i en rik familie, ellers var det plent umulig å bli noe større enn bonde, smed, tjener, syerske eller lignende. Man ble som regel det samme som foreldrene var av yrke, giftet seg ikke for all del over sin stand, og levde livet sakte, det samme dag ut og dag inn. Det var små ting som gledet enselv, og man strebet ikke etter ting man gjør idag.

Ja, for idag derimot, skal man gjøre ”alt” før man dør. Man skal ha prøvd alt fra basehopping fra Mount Everest, kamelriding i Egypt, til å ha hatt hovedrollen i en film.

I tillegg – da skal man ha en fullkommen utdannelse, perfekt, pengerik jobb, ”lykkelig” familie med ektefelle, to barn og en fisk med navn Wonda. Jeg tror kanskje jeg mistet litt av poenget med tid her, men la meg forklare. Hvordan skal man rekke å gjøre alt i dette morderne liv, når det kryr av ting å gjøre? Idag har vi millioner av ting, minst, som kan underholde oss, og å rekke alt dette betyr dårlig tid. Før, da hadde de vel kun bygdedans en gang i måneden å se fram til, som god underholdning, eller når noen ble hengt på torget. Det er virkelig mye mere å gjøre nå, å oppleve, enn før, og dette krever tid.

Hva har jeg egentlig kommet frem til, og fått ut av ved å skrive denne teksten? Undres jeg her i dette øyeblikk. Kanskje det å ha fått skrevet tankene ned på papiret, og fått orden på dem. Jeg har i det minste erfart at at tiden går fort når man har det ganske greit, og når man er opptatt med å gjøre noe. For det som egentlig var meningen da jeg satte meg ned for å skrive en tekst, uvisst den gang hva, var å bruke litt tid på noe underholdene å gjøre.

” Elsker du livet, så sløs ikke med tiden, for det er det stoffet livet er lagd av.”