Tid er et begrep som vi omgir oss med daglig. Noen ganger bruker vi tiden bevisst, mens andre ganger glemmer vi helt at tiden eksisterer. Det er som om den står stille. Vi banner høyt til klokka som beviser for oss at vi enda en gang har forsovet oss, eller vi kommer plutselig på at den eksisterer når vi er i vårt mest filosoferende og drømmende hjørne. Vi somler den bort, og vi stiller den tilbake. Og fram igjen. Noen ganger trenger vi så sårt at den stanser. Om så bare for et sekund eller to. Enten det står om en situasjon hvor vi kunne trengt et sekund eller to for å finne ut en rask løsning, eller når vi trenger de to ekstra sekundene for å klare å gi slipp på noe, eller noen. Men vi vet innerst inne at dette bare blir med ønsket. For tiden stopper ikke for å vente på noen. Den bare raser i vei i sitt vanlige tempo. Selv om det noen ganger kan føles ut som om den har slakket ned på gassen og har styrt turtallet fra 160 til 40.

De fleste av oss har for lengst merket en merkelig ting tiden driver på med. Den har en slags ertende måte å vise oss at det er den som bestemmer hvordan ting skal gå. Hvis du f eks gleder deg veldig mye til noe, og du nesten ikke holder ut ventetiden, ja, da får du følelsen av at du har sittet og trippet i samme stilling flere timer i strekk, når virkeligheten tilsier at du kun har sittet der i maks en halvtime. Og det motsatte, når du gruer deg noe ubeskrivelig til noe og du så vidt tør å stå opp om morgenen, og da bare med det noe beroligende ” heldigvis er det jo hele tre timer til!”, ja da rekker du så vidt å komme deg ut av døren før du befinner deg i ditt livs verste mareritt.

Selve symbolet på tid er for de fleste den berømte klokka. Enten i form av sveiseruret, Rolex - klokka av gull , som de vellykkede og rike i samfunnet besitter, klokka på komfyren, over TV-en, eller menneskets beste venn - mobilen. Det lysende tallet på displayet forteller oss hvor mange minutter vi har på å rekke bussen, om vi kommer for sent til et møte, eller hvor mange minutter det er igjen av en skoletime. Slike ”bærbare” klokker, som også armbåndsuret går under er en velsignelse for samfunnet vårt i dag. Eller er den egentlig det ? Hvor ofte setter man seg ned og nyter at man har god tid til å gjøre absolutt ingenting? Og da uten å tenke at man har sløst bort verdifull tid? Samfunnet i dag er lagt opp til at man skal ha fått utrettet mest mulig i løpet av et liv. Ting som mest sannsynlig er svært vanskelig å få gjennomført med den tiden vi har fått utdelt. Ting som opplagt ikke er som Toro- posene fra Rimi ,som bare tar et par minutter å få varmet opp eller Norges nasjonal rett - grandiosaen. Som vi hiver i oss, fordi vi ikke har tid til å sitte oss ordentlig ned for å nyte de nøye utvalgte ingrediensene produsentene har valgt ut for oss, med slike spennende bokstaver og tall. Nei, her er det alle de eksotiske reisene hvor man har ridd på kameler, danset salsa i Latin- Amerika og hoppet i fallskjerm i Kilimanjarofjellene. For ikke å glemme bading med hai. Du kan da umulig ha levd uten å ha prøvd ut det kan du vel? Det er slike eksotiske utflukter Kari Nordmann tenker på når hun løper inn til møtelokalet med stresskofferten under skuldra, vel vitende om at hun kommer til å komme alt for sent til møtet. Hun ofrer heller ikke speiderkunnskapene fra 4-klasse en tanke. Alt om solas plassering på himmelen er for lengst glemt, og erstattet med den tidsklemte timeplanen. Der hvor ideen om ”Den perfekte familie” bestående av en givende og solid far, og to velskapte unger står sterkt. Sammen med det ryddige huset, og de flotte reisene hvor Kari Nordmann kanskje er så heldig å få oppleve ting som kamelridning og bading med hai.

Vi undres over hvordan de før i tida klarte seg uten noe ordentlig tidsbegrep, og en livreddende klokke. Med bare sola og naturen som rettesnor for når på dagen det var. Men tiden har da vel alltid eksistert? Fra det øyeblikket jorda ble skapt, startet tiden. Eller kanskje til og med før? For selv om de ikke levde med timeplaner og klokke på displayet på mobilen, sto jo ikke tiden stille. Den gikk jo i sitt vanlige tempo på Eva og Adams tid i paradiset, når dinosaurene gikk rundt på jorda og når vikingene herjet rundt til sjøs og til lands. Tenk så deilig det måtte være å ikke måtte forholde seg til tiden og klokka hele døgnet? Å vite at tiden eksisterte, men ikke måtte planlegge alt i forhold til den.

Tiden var ikke like viktig da, som den er nå. Tiden hadde i hvert fall ikke like stor betydning. Eller nøyaktighet.  Nå måler vi i tusendelssekunder i forbindelse med idrett. Også i sammenheng med brann og ulykker hvor hvert minutt kan utgjøre en stor risiko. Ja, da er ikke tiden noe å spøke med lenger. Da er den ikke bare noe vi vet om som ligger i bakgrunnen, nei, da står den tydelig og klart foran oss og viser hvor maktesløse vi ofte er i mange situasjoner. Sitasjoner hvor det er en kamp mot klokka, mot tiden. Ja, hvem har ikke ønsket å kunne stille tiden tilbake for å ordne opp i en fatal feil som er blitt gjort? Men hvis man gikk tilbake i tid og ordnet opp og tuklet med hendelser, ville ikke det snudd alt annet opp ned? Tid er skjebnen, tid er fortid, nåtid og framtid. Alle som blir født på jorda må takle tiden på en eller annen slags måte. Tiden er rett og slett unnværlig. ” Du eldes med tiden” er det et uttrykk som heter. Altså du blir eldre , du får rynker, og sitter igjen med en haug av erfaringer, og minner. Noen sliter med å akseptere at ting har forandret seg og at tiden har gått videre ” i en ny tid”. Og henger igjen i fortida. Men hvorfor leve i fortida når det mest sannsynlig er en god grunn til at du overlevde fortida og er her i nåtida? Hvem vil vel ikke se tilbake til et langt liv hvor hvert minutt et noe minneverdig og verdt å huske på?

”Elsker du livet sløs ikke med tiden for det er det stoffet livet er laget av.”