Anders ropte på henne. Hun hadde glemt tiden igjen og var sent ute til skolen. Det at Anders er irritert er ikke vanskelig å se, men hun kan ikke noe for det. Tankene hennes går mye oftere enn før til å tenke på hva som kunne vært. Hun kunne hatt stor mage og rare lyster. Kanskje hun burde valgt annerledes, men i det øyeblikket hun måtte ta valget virket det ikke som et alternativ engang. Hun vet at det var hennes eget valg. Alle sa det, men hun merket at det var forventning til at hun skulle ta abort. Det var på en måte bestemt allerede.

Da de satt i bilen brøt Anders stillheten med å spørre om hva hun tenkte på. Ingenting, svarte hun fort. Hun føler ikke for å dele det med noen, føler at ingen kommer til å forstå, hun vil ikke at noen skal vite at hun tenker på det, alt er så tungt å legge ord på. Hun ser at han ikke tror henne, men kjapper seg til å prate om noe annet. Alle tankene skyver hun bort og prøver å se mest mulig fornøyd ut. Skole dagen går som den skal, ingen snakker om babyer eller noe som kan minne henne om den ene torsdagen i sommerferien. Hun er ikke i tvil om at Anders er det beste som har hent henne. Hun har en hun kan stole på og som er der for henne. Det er ingen tvil om at Anders har forandret henne.

Alt var perfekt helt til hun tok en graviditetstest ALT for sent. Svaret gjorde henne ikke forbauset, hun hadde hatt en mistank, men tanken på at hun var det og måtte ta en abort. Det var helt uvirkelig. Da hun tok testen var hun heldigvis alene hjemme. Hun skalv da hun ventet på at testen skulle svare på om hun hadde noe voksende i magen. Da det sto GRAVID i den lille ruten tok tårene løs. De rant og rant. Etter en halvtimes strøm, hadde hun ikke mer igjen. Hun ble bare liggende i senga og riste. Det var helt ufattelig. Det at mora kom hjem, hjalp litt for da måtte hun ta seg sammen, så hun ikke skulle få noen mistanke. Hele fremtiden raste sammen, alle planene og tankene ble på en måte visket ut. Hun var gravid i en alder av 17 år. Det eneste hun husker før torsdagen i sommerferien er alle tårene og alt snørret som kom ut. All smerten og all vente tiden var kanskje noe av det verste hun har vært med på. Hun var ikke sikker på om hun fikk lov å ta abort, eller om hun virkelig ville det.

Da hun endelig fikk svaret fra abortnemnda om at det var greit at hun tok abort ble hun både lettet og lei seg. Hun hadde litt håpet på at det ble nei, for da kunne hun ikke velge. Det gikk seg til at hun fikk abort time på en torsdag. Hun lå med smerter hele dagen og bare ventet på at ”fødselen” skulle sette i gang. Fostre var neste 16uker. Spørsmål svirrer rund i hode hennes. Hva hadde hendt hadde hun valgt å la fostret vokse og bli stor? Ville det vært en jente eller gutt? Det spiller egentlig ingen rolle. Hun hadde blitt like glad for begge delene.  Hun vil aldri få gjort om på det hun har gjort.

Alle som vet hva hun har vært med på i sommer husker på å minne henne om det. Det kommer ofte spørsmål om hvordan hun har det, om hun tenker noe særlig på det eller ikke. Hun vet de bare mener det godt og av og til er det faktisk godt å få et direkte spørsmål om det, men ikke alltid. Ting er ikke som folk tror det er. Hun vil alltid bære med seg at hun har ”drept” noen. Hun har det, uansett hva folk sier. Det er kanskje noe av det vanskeligste å takle. Hun er en egoistisk jævel som bare tenker på hennes eget beste. Den lille jenta eller gutten i magen kunne faktisk overlevd det hun gjennomførte hadde det vært 2 uker eldre. Tenk det, bare 2 uker. To uker er lite for en jente på 17år, men for et lite foster er det enten liv eller død. Det er det verste hun tenker. Tårene presser på bare ved å tenke dem, hun tør ikke tenke på hva som skjer dersom hun sier det høyt. Da blir det på en måte virkelig. Da kan hun ikke skyve det vekk lengre. Tiden står stille for de som sliter, men deg åler seg fremover og snart har det gått ett år.