Jeg leser 30. august 2030 på kalenderen min. Kjenner usikkerheten gnager i magen, gruer meg til å konfrontere en av den yngre generasjonen. For å være på noenlunde bølgelengde skrur jeg tiden tilbake – cirka 30 år – til 1998. Men det skal vise seg at vi uansett ikke kan være på bølgelengde – dagens ungdom og jeg...

Det var det første av de tre årene ”Titanic” herjet på kinoene og Posh Spice og David Beckham regjerte førstesiden på The Sun... Harald Eia foreviget skrukken på tape, og Thomas Giertsen høstet god kritikk og ikke minst, mye penger... Rart å tenke på at han giftet seg med Dronning Märtha Louise etter at Haakon Magnus stod frem som homofil og inngikk partnerskap med Anders Hornslien... Han kunne vel ikke gjøre stort annet enn å si fra seg tronen stakkar...

Plutselig står hun der. Vi ser på hverandre, miss Moneypenny og jeg... Som alle andre ungdommer er hun iført dress, to strie øyne og en munn like stiv som Odd Nerdrums uedle deler... Spørsmålet bare detter ut av meg: - ”Hva er dere for en gjeng treiginger, egentlig?” Ikke så mye som et lite rykk i det uttrykksløse ansiktet... Langsomt ser jeg leppene skilles... ”Hva var du for en villmann, er vel mest naturlig for meg å spørre…” Hun blunker ikke, tydelig provosert... ”Tenk på deg selv som 18-åring. Hva gjorde du som var så nyskapende? Skyflet pulver i nesen, røykte hasj og reproduserte 70-tallet i tredve år.. Trodde Christopher Schau og Espen Thoresen sprengte de ytterst kule grensene og at ansvarsløshet var noe bra... Men du ha vel ikke skjønt det? Den kan jo skyldes noe av hasjen som fremdeles sirkulerer i knotten din...” Hun lukker munnen sakte, og man kan se de blodrøde leppene stramme seg beskyttende foran den perfekte reguleringsfrie tanngarden. Jeg føler meg frustrert, tom for ord – skarpe ord! –”Det er tydelig at du mener at din generasjon er bedre enn min?” Hun sender meg et litt flåsete blikk. ”Vi gjør det som er sunt for et menneske som person, vi har litt mer kontroll over våre egne liv enn det dere hadde. Og selv er jeg av den oppfatning at vi har en sunnere forhold til det å ha egne meninger.”

- ”Men det har jo ikke gjort oss til en ond eller dårligere generasjon?” Jeg er nervøs for hva hun kommer til å bombardere meg med... ”Vel...det er i dine øyne det... Kanskje ikke et ond, men dere står ikke for høy kvalitet! Det dere ikke så selv, var hva som skjedde med dere mennesker! Dere var altfor opptatt av hva Aqua Lene spiste til frokost! Din generasjon var dessuten svært så fordømmende mot andre! Og dessuten var dere så forbasket trendy at dere ikke klarte å sette pris på en god omgang kortspill... Hvor var de mellommenneskelige verdiene deres? Dere mistet sjarmen et eller annet sted på veien...” Hun trekker pusten dypt, ser så på meg med et oppgitt, men samtidig spørrende blikk... Jeg vet jeg burde si noe, men hennes tunge er skarpere enn min, miss Moneypenny vet hun har overtaket... ”Det lille meningsfylte dere hadde, kastet dere fra dere et eller annet sted mellom banken, nettet og vorspielet. Nesten alle foreldre jeg kjenner sitter foran en PC-skjerm og snakker om speed, hasj, sex og seg selv – til en annen vims som skriver tilbake om ecstasy, det nyeste på alkoholfronten, seg og ikke minst – seg selv.” Nina Kohrs rister på hodet. Jeg forteller henne at det kan hende de skriver om noe morsomt, som for eksempel sex.

-”Dagens ungdom er ikke særlig frisinnet eller åpne for nye ting, sammenlignet med ungdom i 1998?” Hun vet tydeligvis hva å svare... ”Det er også en annen ting jeg ikke kan begripe med din generasjon. Hvilken storhet ligger det i å være åpen som en låvedør? Absolutt ingen karakterskapende begrensninger og ingen faste holdepunkter – det måtte jo bare bli rør. Sex er noe alle har! Dere skrøt av det som om dere hadde erobret månen!” Hun trekker pusten dypt. ”Nei, den såkalte åpenheten dere hadde, var ikke verdt mye. Den bare vannet ut den personligheten enkeltmennesket hadde i utgangspunktet, gjorde dere til karakterløse sauer...” Jeg føler meg som en ballong – en ballong luften sakte siger ut av... –”Tror jeg går og legger meg, jeg.” Nina Kohrs nikker og sier at det er hun helt enig i. ”Det burde du. Sov på det. Det er fortsatt litt igjen av livet ditt.

Jeg kjenner et brått dytt på skulderen, samtidig som jeg trekker pusten famlende. ”Nå får du se å få den somle-ræva di ut i bilen! Du har en fotballkamp du skal dekke, om 15 minutt!” Det er sjefen...