Tolkning av "Dotter" av Anne Skeide

Diktet ”Dotter” er skrevet av Anne Skeide. ”Dotter” ble utgitt i 1961 i diktsammligen, ”Sov stilt min sjø”. Diktet forteller om en engstelig mor som finner det vanskelig å gi slipp på sin datter som er i ferd med å vokse opp. Det underordnete tema i teksten er morskjærlighet og frigjøring av datteren.

Diktet blir fortalt av en mor i eg person. Moren står og venter i bakgrunnen for at datteren skal leve sitt liv uavhengig av henne, men om dansen går datteren i mot eller byr på skuffelser er hun der, klar til å gi støtte. Moren er likevel engstelig for datteren, men vil henne det beste. Festen i dette diktet representerer eller er et bilde på livet, der foreldre ofte har problemer med å innse at deres søte små engler vokser, og ikke lenger er så små og ikke lenger like søte.

Dikteren skriver ”trør glad lett som ei hind” for å beskrive beveglesene til datteren. Dette skaper et bilde av en lekkende lett dans hjemme fra, med optimistiske ord som ”lykkelig”. Det virker som om dette bare forsterker morens savn. Moren blir derimot beskrevet ved hjelp av mer negative ord som ”mot skyggen” og ”frostblått blikk”. Forholde mellom dem moren svavner den tiden hun var en beskytter som var involvert i det mest, men datteren er en ungdom og skal nyte live på sin egen måte nå. Dette forholdet mellom dem blir forsterket av betydnoingen av ordet skal som blir brukt om dem begge. Datteren ”skal ha det moro” mens, mor ”skal stå der eg står”.

Diktet er litt fjernt fra mine egne erfaringer og jeg likte det ikke spesielt godt.

Ukjent

Det ukjente. Egentlig et ganske skremmende ord. Før en i det hele tatt har begynt å tenke, blir man usikre. Det er liksom noe med det ordet. Som om det har en negativ ladning. En negativ assosiasjon. Hva tenker du når du hører det ordet? Det ukjente.. Det kan være så mangt. Jeg tenker at ordet liksom har to ulike retninger. Man kan oppsøke noe ukjent, og det er ikke så skremmende. Å oppsøke noe ukjent, kan tvert imot være veldig spennende! Men man kan også bli pådyttet noe ukjent, og dette er langt mer skremmende. Mine tanker til ordet, er dermed litt splittet. Ukjent er både bra, og ikke bra. Hvordan tenker du? Tankene er jo forskjellige fra person til person, men jeg er sikker på at noen tanker må ha noe til felles. Vi er jo alle mennesker. Og der har du et godt eksempel på at tanker er forskjellige. Personlighet er noe vi også er laget av, og personligheten er viktig, viktigere en alt blodet og kjøttet ditt vil jeg tørre å påstå! Inni denne personligheten, finner vi tankene. Tanker er fine å ha de! I hvert fall noen ganger. Kanskje ikke når du ligger å ikke får sove, eller sitter på skolen og tenker på noe helt annet enn det læreren står og prøver å trykke inn i hodet ditt. Og inni disse tankene igjen, finner vi frykt, usikkerhet og utrygghet. Frykt. Det er liksom en slik skummel klang over dette ordet også. Frykten, den liker vi ikke..Men den er der, og den skaper utrygghet. Forskjellige mennesker frykter forskjellige ting. Noen kan være redde for hester og hunder, mens andre er redde for vann og høyder. Slik er det, vi mennesker er og kommer alltid til å være forskjellige. Frykten for det ukjente, er kanskje den frykten vi finner hos flest mennesker. Alle mennesker må vel til en viss grad ha frykt for det ukjente?

Vi mennesker søker trygghet. Vi liker å ha kontroll over situasjonen, vi er glad i tradisjoner og etablerte rutiner. Det ukjente, er noe vi ikke kjenner til. Når man ikke kjenner til noe, har man ikke kontroll. Kanskje er det akkurat dette som skaper den fryktelige frykten for det ukjente? Ta meg som et eksempel: Jeg liker ikke mørket. Når det er helt mørkt ute, og jeg er alene er jeg virkelig redd. Det er greit nok, det er mange som er mørkredde. Men spørsmålet her er, hvorfor er vi redde? Hva er det egentlig vi engster oss sånn over? Når det er mørkt, ser vi dårlig. Vi mennesker er ikke nattevesener, vi ser ufattelig dårlig i mørke. Når vi ikke ser noen ting, har vi lite kontroll. Vi har lite kontroll på hva som er rundt oss, og vi vet lite om hvilke farer som lurer. Vi er ikke trygge og vi vet ikke om vi kan håndtere det som kan dukke fram fra mørket. Kanskje kan mangel på trygghet defineres som det samme som redsel?

Mange nordmenn er imot innvandringen til Norge. Det vet vi, men vet vi hvorfor? Også her må det jo flere uendelig mange grunner, men en av grunnene kan kanskje være nettopp frykt for det ukjente? Mennesker fra andre land, er ukjente for oss nordmenn. Greit nok, vi reiser mye, men når vi er på ferie bryr vi oss nok mer om å bli kjent med stranda eller baren på hotellet en selve menneskene som lever der. Når disse menneskene innvandrer til Norge derimot, og til og med skal integrere seg i samfunnet vårt, er det mange som reagerer. ”Vi kjenner jo ikke disse menneskene engang, vi vet ikke hvordan de er” vil mange si. De er ukjente. De mørkhudede afrikanerne er totalt ukjente for oss blekrosa nordmenn. De har annerledes kultur, andre normer og regler og kanskje annerledes oppførsel. Ukjente mennesker skaper usikkerhet i oss, og vi mennesker vi liker ikke usikkerhet.

Som alle andre mennesker på jorda, kan også nordmenn skifte mening. De kan ombestemme seg, som det heter. En som er imot et eller annet, kan plutselig skifte mening. Her kan jeg bruke min egen farfar som eksempel. En mandags kveld kom han hjem og fortalte at det var en afrikaner som hadde begynt på eldretrimmen! Kan tro det var krise du.. Farfaren min har alltid vært imot innvandringen til Norge, og nå delte han garderobe med en afrikaner, og det gikk jo ikke an! Noen uker senere kom han igjen hjem en mandags kveld, denne dagen litt senere enn vanlig. Jo nå hadde han vært på besøk hos afrikaneren, og kan tro han var en koselig kar! De hadde sittet og pratet og han hadde fått kaffe og mokkabønner. Farfaren min hadde totalt skiftet mening om afrikaneren, og kanskje var det nettopp det at farfaren min ble kjent med mannen som gjorde underverker. Det ukjente ble til noe mer kjent, og da var det ikke skummelt mer, og dermed akseptabelt.  Kanskje var det mokkabønnene som gjorde susen? Farfar fant ut at afrikanere også spiser mokkabønner, og dermed har noe til felles med oss nordmenn. Å han noe til felles er bra. Det liker vi.

Som sagt tidligere, vi mennesker er utrolig forskjellige. Vi oppfører oss forskjellig og tenker forskjellig. Også dette med frykten for det ukjente er forskjellig fra menneske til menneske. Noen er lite redde for det ukjente, mens andre er veldig redde. Noen holder seg alltid til det samme, og prøver aldri noe nytt. Bruker alltid den samme tannkremen, sjampoen og spiser alltid den samme maten. Hva er det som er så farlig med å prøve noe nytt da? Med mat for eksempel.. Hva er det som gjør at vi ikke tørr å prøve noe ny mat? En pizza kan ikke bite deg? Et annen iskrem en Lollipop kan ikke slå deg i hjel? Det verste som kan skje når du prøver noe ny mat, er at det smaker vondt. At du ikke liker det. Er det så galt da?

Trygghet. Det er et ord vi liker. ”Ukjent” er det motsatte. Vi er avhengige av trygghet, vi mennesker. Men hvem vet? Kanskje er ”det ukjente” også noe vi er avhengige av?