Forskjellen på menneskeverd i verdens rikeste land, USA, og et av verdens fattigste land , er stor. Hvor stor den virkelig er, tror jeg ingen vet før de har sett alle tenkelige levemåter i begge land. Det var i midten av august. Sola skinte varmt i Bergen, og folk begynte å gjøre seg klare til et nytt skoleår. I magen min fløy tusenvis av sommerfugler. For jeg skulle ikke begynne på skole her i Bergen, eller i Norge for den saks skyld. Nei, jeg pakket min bagasje og gjorde meg klar til den lengste reisen jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Jeg skulle nemlig fly til Santa Monica, en liten by utenfor Los Angeles. Jeg hadde nemlig, og ganske nøyaktig et år tidligere, overtalt mamma og pappa til å la meg få reise et år som student på High School. Og i løpet av kvelden måtte jeg si farvel til mine beste venner for et helt år. Heldigvis finnes det e-post og internett!

I Amerika finnes det forskjellig mennesker. Men alle er så forskjellige. Det er svarte, hvite, tynne, tykke, vanlige, sunne og usunne mennesker. USA er verdens tredje største land, det bor ca 290 millioner mennesker her. Så klart at et så stort land må være mang. Fattige og rike lever side om side. Men likevel lever de aller  fleste i en fattig slugg. For meg er vel urettferdighet for at  eksempel det at vi som elever ikke har kaffetine maskin i kantina, eller at jeg må vente en halvtime på bussen en søndag morgen, mens jeg ser venninna mi suse forbi på den ny røde  skinnende BMW scooteren sin. Men er dette virkelig urettferdig nok til å begynne å skrive om det?

Det er ikke bare i Afrika det finnes fattige barn. Også her hjemme i Norge lever flere barn under såkalt relativ fattigdom, det vil si at de er fattige i forhold til den norske levestandarden. De har ikke råd til å bli med på de samme tingene som vennene, eller gå ut og spise middag sammen med foreldrene. Kanskje vi skulle hjelpe våre egne før vi tar hånd om andre lands problemer.

Verden er slikt et ufattelig og urettferdig sted. Det er ikke til å tro hvor heldige vi egentlig er som er født i et såkalt ”riktig land”. Her i Vesten bruker vi 80 milliarder kroner i året på parfyme. For 85 milliarder kroner kunne vi skaffet nok mat til alle som sulter i hele verden. Skikkelig rettferdig, ikke sant?

Allikevel ser det ikke ut til å være noen hindring i å slenge rundt oss med penger, bruke kun halve klesskapet, og kaste halve tallerkenen med mat hver dag. Dett gjør meg ufatelig  KVALM, fordi jeg selv kjenner meg igjen i dette.

Det må være en av de største filen vi kan begå, å glemme alle de som ikke er like heldige som oss! Men bare tanker er ikke nok, Vi kan ikke hjelpe alle, men tenk på det ene menneskets liv som du kanskje redder. For det ENE mennesket betyr det ALT.