Familie og støtte

De fleste drømmer om å stifte en familie, få seg barn og fast jobb. Helt siden vi er små har vi store forventninger. Alle har forskjellige drømmer om fremtiden. Alle vil bli rike. få seg en stort fint hus, en rå bil og en bra jobb. Men sånn som det blir vist blir ikke halvparten av drømmene oppfylt. Det store spørsmålet for meg er da: hvorfor? Det blir ikke rett å si at vi mennesker ikke gidder, eller at vi ikke vil. Men jeg tror at vi er redde. Redde for hva fremtiden vil bringe.

Når jeg tenker meg om, sier jeg til meg selv: "hvorfor ikke bare gjøre det riktige, og det man egentlig skal"? Men hva er det riktige? Hva er det man egentlig skal? Det er akkurat det livet hander om fra min side. Det hander om å finne ut hva som er det riktige og hva vi egentlig skal med livet. Derfor er vi mennesker så ulike. Vi har alle forskjellige meninger om hva vi skal med livet og som er det riltige. Det finnes ikke fasit til livet. Det jeg gjør er riktig for meg og det er det jeg skal. Det du gjør er riktig for deg og det er det du skal.

Vi mennesker tenker for mye på andre vi tenke og si om oss. Vi vil gjøre det hjerte vårt ber om, men tør ikke. Verden har forandret seg enormt helt siden jeg husker. Det er jo egentlig meningen. Vi kan jo ikke sitte å gjøre det menneskene gjorde for 10 eller 100 år siden. Verden må forandres. Vi må forandre på det. Men dessverre er litt av forandringen negativt. Når det gjelder familie for eksempel. Forandringen er stort. Ektepar skiller seg mye oftere nå enn det de gjorde i fortiden. De tar hånd i hånd og lover hverandre at de skal være sammen gjennom gode og onde ager. De lover hverandre evig kjærlighet. Men hvor er alt de lovte da?

Jeg skjønner at folk kan være uenige med hverandre å krangler inni mellom. Det er bare sånn det er. Det er en del av livet. Men avgjørelsen blir tatt alt for fort. Man blir sint. Hode vil ikke tenke mer. Man får en rar følelse inni seg. Da slår tanken deg. Tanken mange av oss skulle ønske ikke gikk gjennom hode på dem akkurat der og da. Tanken om å skilles. Denne tanken slår deg på grunn av at man ikke klarer å tenke ordenkelig. Da vil man ta den letteste veien; å gå ifra hverandre. da stopper pluttselig alt. Ingenting annet går gjnnom tankene dems. Alt står helt stille. Hjernen tenker ikke mer. Akkurat som om det ikke var mer batteri i klokken. Klokken tikker ikke lenger. Det er da en knute oppstår. Foreldrene synes ikke at knuten er så stor akkurat der og da. Men det er barna det går utover. Knuten er enormt for dem. En av foreldrene begynner å pakke å flytter ut. Og der står barna. Det som går gjennom de små uskyldige er: "hva jør jeg nå? hvem skal jeg bo hos"? Tenk å måtte velge mellom sine foreldre. Man vil ikke tenke tanken engang. Barna vet at de må såre en av dem. De er tross alt foreldrene dems. Ikke nok med at de må velge mellom to mennesker som er de to viktigste menneske i livet dems, de må også gå rundt å bære på en skyldfølelse. For barna tror nemlig at foreldrenes krangel og skilsmisse er det de som har åresaket. Det er lett for barna å tenke sånn. De tror at det er de som har gjort noe galt og fått foreldrene til å ta sin egen vei. Der må foreldrene spille inn. De må forklare situvasjonen. Det blir akkurat som en rettsal. Men uten en dommer. Det er dessverre mange foreldre som drar sin egen vei uten å forklare hvorfor til sine barn. Senere sitter barna med en skylsfølelse som aldri går bort. Tilgivelsen sitter langt inne.

Senere begynner klokken å tikke igjen. Foreldrene tenker på fortiden, og får noen ideer om hvordan barna har det og den skyldfølelsen de sitter med. Men dessverre inoen tilfeller er det for sent. Gjort er gjort. Fortid er fortid. Man kan ikke spole livet tilbake. Det gjelder fra begynnelsen av å ikke kjøre seg rett i grøfta. Selv om man angrer fra hele sitt hjerte kan du være fortapt. Veien tilbake til "normalen" er tøff. Men det gjeler å kunne gå videre. Man har tross alt et helt liv å lære. Og det er vanskeligere enn du tror!

Skole og fremtid

Før tenkte jeg at det gode liv var å ha en Ferrari, stort fint hus og masse penger. Men hvordan skal jeg nå det gode liv? Man må begynne et sted. Etter at mine foreldre i flere år sang i mine øre hvor viktig skolen var og hvor mye jeg får ut av livet ved å velge denne veien, stjal rett og slett utdanning min oppmerksomhet. kanskje jeg ikke akkurat får en Ferrari, stort fint hus eller masse penger. Men det skal være sikker at en bil, et tak over hode og nok penger til å leve av er til stede. Jeg vil jobbe hardt for å nå det gode liv. jeg vil satse alt for å gjøre drømmer til virkelighet. Dagen i dag ser jeg på selve livet som en skole. Forklaringen og meningen min blir da at Gud skapte oss mennesker for at vi skal skape verden. Og etter hvert utvikle den for hver mening, tanke og ide som kommer. Det er så mye en menneske skal lære og kunne lære det videre.

"I dag lever vi i en verden med enorme forskjeller.

 den er en stor verden, og den blir mindre for hver dag som går."