Indian Summer

 

In youth, it was a way I had

To do my best to please.

And change with every passing lad,

To suit his theories.

 

But now I know the things I know,

And do the things I do;

And if you do not like me, so

To hell, my love, with you!                                                                                     

 

Dorothy Parker (1893-1967)

 

Hvis alle hadde tenkt som jenta Dorothy Parker skriver om, hadde kanskje alt blitt så mye lettere. Hvis alle kunne tørre å være seg selv, og ikke bry seg om hva andre måtte tro om dem. Er det egentelig slik at alle legger merke til hva du gjør, og at alle er ute etter å dømme deg? Kanskje er alle like redde for å være som de er!

 

Det har blitt nærmest påbudt å holde overflaten perfekt. Du skal ta på deg en maske, og dermed oppføre deg sånn som du burde. Man skal være som ”alle de andre”, hvis ikke er du dødsdømt. I dette samfunnet er overflaten viktigere en inholdet. For all del, vær som du vil, gjør det du vil, tro hva du vil, tenk alt du vil. Bare ikke la noen se det. Men er det egentelig sånn? De fleste vet vel om minst én person som ikke er som de andre, en person som har brutt seg ut fra dette mønsteret, som gjør hva hun vil, kler seg som hun vil, og rett og slett ikke bryr seg.

Og liker du henne? Ja, selvfølgelig. Du beundrer henne, du vil bli som henne, men du tør ikke. Du er redd for å bare virke som en kopi av henne. En mislykket.

For all del, ikke prøv! Det er lettere å virke perfekt når du bærer en maske. Du skal ikke vise dine feil, du skal ha de riktige klærne, du skal sitte rett på stolen, du skal spise pent og du skal smile, for himmelens skyld, smile!

 

Jeg tror vi bruker så mye tid på å perfeksjonere overflaten at vi glemmer at vi faktisk er mennesker med følelser og behov. Det har blitt så viktig å virke suksessfulle[1], at det ikke lenger har noe å si hvordan vi egentelig har det. Det er avgjørende å legge merke til språket vi bruker når vi snakker om lykke, suksess og perfeksjon. Vi snakker som om det skulle finnes et kollektivt, perfekt menneske, et eneste format som vi alle er ute etter.

 

Vi vokste opp med et inntrykk av at under alt dette normale, lå en perfekt, feilfri kropp og bare ventet på å få bryte frem. Det ble satt et mønster for hvordan vi skulle oppføre oss og være, og det mønsteret var det værsågod å følge. Hvis ikke kunne vi ikke vite hva som ville skje. Foreldrene ville bli sinte, vi ble straffet og fikk skjenn. Alt dette fordi vi gjorde det som føltes rett i steden for det som de ville vi skulle gjøre.

Man kan trekke paralleller fra dette til hvordan vi oppfører oss i dag. Vi følger fortsatt mønsteret andre setter for oss. Hvis du følger det kan du ihvertfall håpe at de andre ser på deg som perfekt. Et feilfritt ytre reflekterer et feilfritt indre, ikke sant?

 

Men mye av dette er bare et totalt paradoks. En av ”reglene” som er satt for oss, er at vi ikke skal synes for mye om oss selv. Vi kan ikke si så mye som et godt ord om oss, vi kan ikke være stolte over noe vi har oppnådd. ”Pøh! Hun er lite innbilsk da!”

Er det noe du ihvertfall må gjøre, så er det å være misfornøyd med deg selv. Du er for tykk/tynn, for lav/høy, for stygg. Håret ditt er for kort/langt og huden din er for blek/mørk. Du er for lidenskapelig eller for tafatt. Du er ikke flink nok.

Det er ikke lov å være tilfreds med seg selv.

Husk! Det er alltid noe som kan forbedres.

Og vi bruker tusenvis av kroner og mye tid på å ”forbedre” oss. Vi trener, slanker oss, kjøper sminke, hårfarge, klær. Mange går så langt som til å operere seg ”perfekte”. Vi går på selvutviklingskurs og vi lærer oss nye ting. Vi leser bok på bok for å virke intellektuelle. Men til hvilken nytte? Uansett hvor mange ganger du farger håret, får nye klær, eller lærer deg noe nytt, så er det fortsatt deg på insiden. Og etter du har ”forbedret” deg, finner du en ny ting å fikse på. Vi streber etter det perfekte, og når vi oppnår det, da er det vi skal begynne å leve. Men når er det? Når vi har blitt tynne nok? Rike nok? Etter vi har blitt lykkelige? I morgen? Neste uke? Neste år? Vi fokuserer så mye på fremtiden at vi glemmer å leve nå.

Det merkelige er at vi gjør så mye for å virke perfekte, men samtidig er det ikke lov til å tro at man er det. Selvfølgelig er du allerede misfornøyd med deg selv, siden du bruker denne ”masken” for å skjule deg, men samtidig som du skal virke perfekt skal du også la alle få vite at du selv ikke synes du er det. Det er forferderlig forvirrende, men hvis du ikke finner ut av det, er det verst for deg.

 

Men alt dette er bare en ørkesløs diskusjon. Når du etter år på år har strevd for å virke perfekt, og menneskene du prøvde å imponere ikke lenger er der, når du tilsynelatene er feilfri, er du fortsatt ikke lykkelig. Du har kastet bort tid, penger og muligheter på å late som om du er annen. Du har kjøpt de rette tingene, sagt de rette ordene og vært med på de rette aktivitetene. Du har brukt årevis på å bekymre deg på om du er bra nok og når du kommer, om du i det hele tatt kommer, til å bli det. Og hva har du igjen for det? Du virker som et lykkelig menneske.

 

Så man kan jo spørre seg; hva er egentelig poenget? Bryr jeg meg virkelig så mye om hva alle synes? Er det virkelig et nederlag å vise at man er et menneske med følelser? Er det så grusomt å være lei seg, sårbar, forelsket eller talentløs i noe?

Ville man ikke egentelig hatt det mye bedre hvis man bare turte å gjøre det som gjorde deg lykkelig? Da hadde du med det samme oppnådd det du har brukt så mange år på. Det var jo det som var poenget hele tiden.

Du trodde du ble lykkelig dersom du bare var som de andre, hadde de rette tingene og oppførte deg sånn som du skulle.

 

Men hvem bestemte hvordan du skulle oppføre deg? Alle var jo like opptatt av å være som de andre. Alle var falske, og de fleste gjennomskuet hverandre.

 

Men er det noen vi kan klandre? Myndighetene? Samfunnet som viser frem sykelig tynne menneske og får oss til å tilbe dem som om de var gudinner? Kanskje har forklaringen noe med god, gammeldags gjengmentalitet å gjøre. Mennesker er flokkdyr, og kanskje redselen for å bli forlatt og alene er så sterk at vi er villige til å gjøre hva som helst for å bli akseptert. Vi beruses på makt, når vi kan være nedlatene mot de som ikke fyller kravene. I det hele tatt skaper dette en haug med kjedelige mennesker som ser like ut, gjør det samme og er ens om alle meninger.

Du tror kanskje at du ikke har det sånn, men ”de andre” vil alltid påvirke deg, i større eller mindre grad. Ville du egentelig kjøpt den buksa hvis ikke halvparten av alle du kjenner har sånn fra før av? Tør du å like en jente alle de andre gutta misliker?

Er du virkelig heldig gjør du det.

Hvis ikke, lider du, om ikke på en måte, så på den andre.

 

 

Vi holder det for en sannhet som ikke trenger bevis, at alle mennesker er skapt like, at de er utstyrt av sin skaper med visse umistelige rettigheter, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke hører med blandt dem.

                                      

Innledningen til den amerikanske uavhengighetserklæringen,

Thomas Jefferson, 1776

 

 

[1] Hva nå suksess måtte være. Ordbokdefinisjonen av ordet suksess, er: hell, framgang; suksess_full, _rik. Dette er derimot ikke alt hva som i dagens samfunn forbindes med suksess.I tillegg til alt dette, er den suksessfulle personen feilfri. Dvs. Hun (han) er lykkelig, velstående, talentfull, uten fysiske og psykiske skavanker, og gjerne med en perfekt kropp. I realiteten burde disse tingene ikke ha noe med betydningen av ordet suksess å gjøre, men hvem kan vel se for seg den suksessfulle personen som fattig, deprimert eller overvektig?