Fotballspillere, pirater og rockestjerner. Helter som vi har dyrket frem og som vi forguder og ser opp til. Helter som har gjort noe beundringsverdig, og som tross av biting, henrettelser og et over gjennomsnittlig inntak av sterke stoffer blir sett opp til av folk i alle aldere. Hva er grunnen til at vi ærer helter som har flere usympatiske trekk enn oss selv? Hvorfor kler barna seg ut som Kaptein Sabeltann og Slash? Skulle de ikke heller ha kledd seg ut som Gandhi og Amundsen? Mennesker som har vist styrke og et overmenneskelig mot for å gjøre store ting for menneskeheten. Burde ikke de være våre helter? «Etter min mening er det viktig å velge seg helter som er Virkelige Helter, ikke bare banditter og brøleaper.» Skriver Bringsværd som selvfølgelig har helt rett.

Eller har han egentlig rett? Hva betyr egentlig helter for oss, hva skal vi med dem? Vi har vel et behov for å se opp til noen, beundre noens fabelaktige innsats og styrke som overgår vær egen. Noe å strekke oss etter på en måte. Men hvorfor velger vi da banditter fra 1700-tallet og grådige kjendiser som får alt de peker på. Svaret er himla enkelt. Vi er egoistiske og selvopptatte gjennomsnittsmennesker. Vi hadde vel brydd oss fint lite om de utrydningstrua dyra i regnskogen og barnesulten i Afrika så lenge vi fikk muligheten til å kjøre rundt i svære luksusbiler og ha ville fester i en av våre mange private villaer mot å score et mål eller to en gang i uka.

En ting er de gamle skurkene fra fortiden og nåtidens ihjeldulla A-kjendiser, men hva med de som folk mener burde være våre helter og som for mange er det? Jeg snakker selvfølgelig om politikerne. For er det noen som faktisk kan stå fram som skikkelig helter og få slutt på barnesult og utslipp av klimagasser så er det de som bestemmer. Hvorfor ikke gjøre slik som Robin Hood, stjele fra de rike og gi litt til de fattige? Nei, det er noe som heter demokrati som har tatt overhånd. Og når et demokrati skal styres av bortskjemte landsmenn er det ikke nok penger til å hjelpe de fattige eller ta vare på miljøet. Verden har blitt mer egoistisk og tiltaksløs. Politikerne som faktisk har muligheten til å gjøre en forskjell gjør alt de kan for å tilpasse seg flertallet. Driver med propaganda og mister de sterke meningene sine fordi de er redde for å miste velgere. De grunnleggende meningene forsvinner sakte men sikkert. Og det som blir igjen er en grøt av desperate politikere som prøver å tilpasse seg det egoistiske gjennomsnittsmenneske. Vi lever i en individualisert verden, der folk har ansvar for sin egen lykke og er lite villig til å gjøre mye for andres.

Når det er snakk om å være en helt, er det mye snakk om det å være modig og være villig til å ofre alt for det du kjemper for. Jeg tror det er to måter å være modig på. Og virkelig være modig for en sak du brenner for og legger sjela di og å være modig for deg selv. De som kjempet for kvinners rettigheter, mot apartheid og slaveri og andre store og små saker hadde ikke som formål å oppnå heltestatus. Deres mål var rettferdighet for alle og å fremme sakene de var villig til å ofre sitt eget liv for. Mer skeptisk er jeg til de som kjemper med mål om å oppnå heltestatus. Bli hyllet og respektert uansett hva det måtte innebære. Da går din egen dumdristighet og desperate lyst til å oppnå respekt og en falsk selvfølelse over all fornuft og ydmykhet. Jeg mener at en ekte helt ikke er en som prøver å være en, men en som virkelig ofrer seg for en mer rettferdig framtid.

I sangen hero of war av Rise Against tar de for seg en ung gutt som blir tilbudt av faren å oppleve verden, få betalt og bli hyllet som helt når han kommer tilbake. Han skal bli med i den amerikanske hæren. Det starter fint, når vi hører om kameratskapet og samholdet blant soldatene. «A hero of war, that’s what I’ll be. And when I come home they’ll be damn proud of me» Slik lyder refrenget før vi kommer til neste vers, hvor vi får høre at de tar mannen de er på jakt etter fra gråtende familie og venner, for så å torturere han. Deretter kommer refrenget som nå har en helt annen betydning. I siste vers får vi høre at hovedpersonen går så langt som at han skyter ei uskyldig jente som viser seg å bære et hvitt flagg, og så kommer siste refreng: «A hero of war, is that what they see? And when I come home they’ll be damn proud of me » Sangen avsluttes slik den begynte hvor faren spør sønnen om han vil ut å se verden. «Son, have you seen the world? And if I said you could, what would you say?»  Det viser hvordan man kan være modig av ren idioti. Man blir jo hyllet som helter uansett, så hvorfor ikke skyte en sivil eller to? Bare for gøy liksom.

Det er litt rart. Det litt rart at vi ser sånn opp til folk som har så mange feil og mangler. Kanskje grunnen til at vi trenger slike helter er fordi vi vil kjenne oss igjen i dem, akkurat som oss selv så er de ikke perfekt og tvers gjennom god. Vi vil jo gjerne være perfekt og god, men det ligger noe i oss som går i mot. Det ligger noe sånt i alle, noe grådig og ondskapsfullt. Derfor blir det feil for oss å strekke oss etter det perfekte. Det å strekke seg etter det perfekte er som å strekke seg etter det umulige, noe som ikke eksisterer. Ingen er perfekt. Siden det sjeldent blir trukket fram feil ved forhistoriske helter som Jesus og Gandhi blir de framstilt som perfekt og noe som vi ikke kjenner oss igjen i, og det er derfor fjernt å tenke seg at vi kan gjøre det samme som dem når vi har så mange feil. Mens rockestjerner derimot, som en gang levde et normalt liv som du og meg og som senere tjente seg nok penger til å leve livet som grådig fullt ut, dem kan vi digge. For det er slik et egoistisk gjennomsnittsmenneske vil leve. Så da er det kanskje ikke så rart allikevel.