Det er undervurdert, men samtidig er det forståelig. Det tar tid, men for noen er det verd det. Man lærer, men det er sjelden faglig. Man kan trollbindes, men ikke forandres. Dette er vel de gjennomsnittlige tankene på det å lese, men er de egentlig sanne? Har egentlig boken den samme egenskapen som de beste filmene har, er det vits å ta opp en bok i det hele tatt?

Om jeg skulle trekke en linje og sammenligne begge sidene, den ene med de som ikke leser og den andre med de som faktisk orker, ville jeg lært at nysgjerrighet er det som holder på og grunnlegger denne linjen. Det er flere filosofier å ta fram, men den som appellerer til de fleste er ganske sikkert ”Matrix” (film, kunstig drømmeverden). Å leve uten å spørre seg selv hvorfor, å ikke tenke på hva livet egentlig går ut på. Det er denne linjen jeg ser for meg, den siden som setter spørsmålstegn ved tilværelsen og med nysgjerrighet og vilje som egenskaper går fram for å forstå, mot de som lever livet uten ettertanke. Det er en side som står bedre fram her. For ikke å skille mellom minoriteten med lidenskapelige Ari Behn-typer og restparten, skiller linjen mellom de som orker å ta opp en bok for å utvikle seg og de som ikke løfter en finger for å oppnå denne effekten. For utvikling, det er nettopp det som står for den beste fordelen av å lese, å kjenne på livet i en rolig kontrollert måte i resultat av erfaringer, kunnskap, utvikling og bevissthet. Å tenke, ikke følge. Det er et trinnvis opplegg rettet mot å forstå denne komplekse verdenen og ta imot det den byr på. De ikke-lesende har sine egne metoder, hvem trenger bøker når de kan leve i sitt praktfulle liv i det eventyrlige kongeriket. Hadde bare dette vært alt. Om dette var ditt synspunkt i livet, at din egen opplevelse av den verdenen du lever i var alt du behøvde og alt du trengte for å tilfredsstille livsplanene dine, ville du ved min og mange andres mening høres banal ut. Det er ikke en livsnødvendig faktor, litteraturen, men det kan uten tvil være en viktig faktor som utvider livssynet. Det er jo så mye å oppleve og så mye å ta av i denne verdenen, hvorfor ikke lese en bok som får deg til å forstå mennesker, differanser, kulturer, tanker og filosofier som dette universet består av. Vi lever jo tross alt i denne verdenen, hvorfor skal vi ikke leve den fullt ut?

Det er selvfølgelig store forskjeller på synspunktene og hva folk mener man får ut av å lese, men det er liten diskusjon om at det du sitter igjen med etter å ha lest en tankevekkende bok er positivt eller negativt for deg som person.

Forfatterne har i flere generasjoner forfattet hva de har følt, opplevd, tenkt og fundert på. De har på den måten skildret samfunnet og personbildet på den tidsperioden den ble skrevet. Ved å lese gammel litteratur får du innsikt i hvordan verdenen har utviklet seg samtidig som du får et interessant bilde på hvordan den faktisk har vært, du går videre i den trinnvise åren mot det å forstå komplekset. Det er kunnskap, men det er ikke bare kunnskap man kan lese seg til. Spennings- og krimbøker er ganske enkelt underholdning, andre romaner er til kunnskap og forståelse, men hva med lyrikken? Den bygger på følelser og assosiasjoner, et godt dikt får deg til å føle noe. På denne måten kan den styrke personligheten din og gjøre deg mer bevisst, i tillegg er det en ganske spesiell følelse å lese et dikt som appellerer så godt at den river deg med. Vakker litteratur er en veldig sterk faktor, trass i bare ord og bokstaver kan den få den kaldeste til å oppleve glede og den livslystne til å oppleve sorg. Jeg mener uten en eneste motstridende tanke at litteratur er et sterkt medium, og den som assosierer seg med den kan få en veldig sterk opplevelse. Det er dette som gjør litteratur så magisk og undervurdert. Flere eksempler kan understreke dette, det finnes personer som tviholder på litteratur som det eneste vakre i et tomt liv eller bruker det som et avholdningsmiddel mot den stygge realiteten, det mest fantastiske med det hele er at den kan ha den virkningen. Så lenge du lever deg inn i boken med åpent sinn er det utrolig hva boken kan gi tilbake. En god bok slår de beste filmene, det er meningen til de aller fleste og det er visse grunner for at litteratur kan ha akkurat den virkningen. Det ligger i personligheten og karakteristikker, hvordan akkurat du leser boken og hva akkurat du assosierer den med. En bok kan gi deg et hav av tanker, en film kan gi deg to. Det er også dette som gjør bøker så sterke og følelsesladet, det er ord på ord som du kan tolke på din egen måte og gjøre den til noe som skjærer dine følelser. Forfatteren komponerer en opplevelse for leseren, med de rette virkemidlene kan opplevelsen forandre deg. Ved å i tillegg få kunnskap og bevissthet kan du altså få en sterkere mening og et bredere, mer sammenfattet syn på livet. Linjen skiller flotte egenskaper og vakre opplevelser.

Musikk har et rykte likt litteraturen, den kan redde livet til en svak sjel ved å kvele den melankolske stemningen eller de tungsindige følelsene. Du assosierer den med noe personlig eller så setter den i gang følelser hos deg, den gir sterke abstrakte virkninger. Men igjen vil jeg si litteraturen står igjen som et bedre tidsfordriv, det er begrenset kunnskap du kan få av en sang. Med de mange virkningene til litteraturen står den ene siden av linjen for et klokere valg, ikke for å finne den mest overlegne siden, men i min egen mening er litteratur viktigere og mer betydningsfull enn det folk flest tenker. Viljen og nysgjerrigheten har mye å si, spørsmålet om du vil ha visdom og visshet under livsoppholdet ditt er noe som kan skille deg fra å være en entusiastisk leser.

Som eksempler; ”Da Vinci koden” av Dan Brown har gitt mange en historie å huske, ikke bare en alminnelig historie men en handling som fenger leseren. Kreativitet er noe som må være tilstede både hos leser og forfatter, for denne evnen har mye å si om hvor godt du leser boken. Om du har fantasi nok kan du lett trollbindes av en bok som ”Da Vinci koden”, du vil lage deg en egen verden og lese ordene framover som en rullende filmtape som resulteres i en reise av opplevelser. Svart på hvitt er det bare en tykk bok med hvite ark og svartskrevne bokstaver, men det som faktisk ligger i denne boken kan ikke forklares med bilde på samme måte som du ikke forutser at det kommer en storslått kinofilm ut av en filmtape. Det er underholdning av høyeste klasse, for den kreative og fantasifulle. ”Gift” av Alexander Kielland informerer deg om en hard tid, den opplyser deg om noe som tidligere tok plass i verden og appellerer gjerne til følelser rettet til disse situasjonene. Den styrker holdningen din til saken og gjør deg kanskje mer bestemt på meningene dine. Boken formidler en oppmuntring til å mene ting selv i stedet for å søke andres meninger i media og tabloider, selvstendighet er noe den forbedrer hos deg. ”Dukken i taket” av Ingvar Ambjørnsen får deg til å se mer kritisk på livet og vurdere livet du lever i dag. Du får et innblikk i hvordan andre mennesker kan ha det samtidig som du blir formidlet realiteten som den harde kosten den er. Når du innser hva som kan skje med et menneske, gir det deg gjerne større empati for personer rundt deg nå som du er klar over konsekvensene handlinger kan føre til. Med samme utbytte som overnevnte kan en god bok om fremmede kulturer forhindre stygge fordommer og fremmedhat når du først vet hva kulturene innebærer.

Kunnskap gjør deg til en bedre person, så lenge du kan tolke det du leser rett. Det er gjerne et tema i hver bok som vil fortelle leseren om noe viktig, og om boken er rett skrevet vil den appellere til leseren og oppfylle ønsket til forfatteren. Det er en mulighet for at dette kan føre til negative konsekvenser for den naive, men igjen; leser du nok bøker og er nok opplyst om hvordan verden i dag fungerer, hvordan menneskene tenker og føler og hver et spørsmål det er å stile om eksistensen, vil du luke ut bøkene som går denne veien. Et siste eksempel er Henrik Wergelands ”Til min gyllenlakk” hvor han skildrer, fullspekket av følelser takknemmeligheten for livet og naturen, hvordan han respekterer og tilber naturen med et siste farvel til blomsten. Det er et av hans siste dikt hvor han tar farvel med verdenen og ber om at sjelen skal harmonisk vandre ut til himmelen og forene seg med omgivelsene, en reise fra det konkrete til det abstrakte livsoppholdet. Henrik Wergeland viser sin sterke lidenskap og skriver diktet med et følelsesladet motiv som vil få enhver entusiastisk leser til å føle det vonde diktet gir og komme i en sørgmodig stemning. Det er en sann opplevelse å lese bøker.