Det var en gang en konge som hadde hørt snakk om en bil som kunne gå like fort til lands som til vanns. En slik bil kunne han gjerne tenke seg. Den som klarte å bygge den skulle få kongsdatteren og halve kongeriket. Nyheten lyste han ut i alle tabloidavisene i hele landet. Det var mange som prøvde seg, kan du tro, men ingen lyktes.

 

I et gatestrøk i storbyen bodde det tre ungdommer. Den tøffeste av dem het Christopher, Brad var kompisen hans og Ali ruslet etter dem. Alis familie kom fra utlandet og levde på trygd som de fikk fra staten. Den stakkarslige trygden de fikk var ikke mye og de eide ikke nåla i veggen. Alle tre gikk på grunnkurs mekaniske fag. Christopher og Brad var skoletrøtte, derfor gjorde de ikke stort annet enn å surfe på Internett. Ali måtte derimot gjøre alt arbeidet og de andre to fikk æren for Alis gode arbeid. En dag kom Christopher ved en tilfeldighet over nyheten. Å få kongsdatteren og halve kongeriket kunne han gjerne tenke seg. Derfor gikk han til læreren for å spørre om et stipend til å bygge en slik bil. Det skulle han få, han som var så flink til å mekke. Christopher tok pengene og rasket med seg en pose potetgull før han strøk av gårde til verkstedet. På veien møtte han ei overvektig kjerring med tjafsete hår og et vennlig ansikt.

”Hvor skal du?” spurte kjerringa.

”Jeg skal til verkstedet for å mekke en olabil til den bortskjemte halvbroren min,” svarte Christopher.

”Olabil skal bli,” sa kjerringa. ”Hva har du i bagen din?”

”Bare litt olje til bilen,” sa Christopher.

”Olje skal bli,” sa kjerringa.

I verkstedet mekket, sveiset og hamret Christopher alt han kunne. Etter at det hadde gått ei stund var bilen ferdig, men noe stort til bil hadde han ikke fått til. Bilen var en stygg olabil og han fortsatte å mekke, men uansett hvor mye han mekket ble ikke bilen noe bedre. Forbannet og sint satte Christopher seg ned for å snavle litt potetgull, men bagen hans var full av olje. Siden han ikke hadde noe å gomle på ble han lei av arbeidet og gikk hjem.

 

Neste mann ut var Brad som også kunne tenke seg kongsdatteren og halve kongeriket. Han gikk til læreren og ba om et stipend, og det fikk han tvert. Med penger og en pose potetgull i bagen la han ut for å friste lykken. På veien til verkstedet møtte han ei overvektig og trivelig kjerring.

”Hvor skal du?” spurte kjerringa.

”Jeg skal bare mekke en liten Lada til moren min,” svarte Brad.

”Lada skal bli,” sa kjerringa. ”Hva er det du har i bagen din?”

”Bare litt olje,” sa han.

”Olje skal bli,” sa kjerringa.

I verkstedet mekket Brad for harde livet, men uansett hvor mye han mekket ble det bare en Lada som knapt kunne starte. Da han skulle sette seg ned og ta seg en matbit, var bagen hans full av olje. Som alle andre, måtte han gi opp og dra hjem.

 

Da Brad kom tilbake ville også Ali prøve seg og gikk til læreren sin for å be om et stipend.

”Ja, du din pakkis. Du som har ti tommeltotter bør vel vinne kongsdatteren og halve kongeriket,” sa læreren og lo. Ali ga ikke opp så lett og maste hver dag. Til slutt fikk han et lite stipend. Det var riktignok ikke mye penger han fikk, men det rakk til et par skruer i hvert fall. Han tok et par tørre brødskiver til niste og la i vei. På veien møtte han den samme kjerringa som var så overvektig og grei.

”Hvor skal du?” spurte kjerringa.

”Jeg skal til verkstedet for å mekke en bil som går like fort til lands som til vanns, om det lar seg gjøre. Kongen har etterlyst en slik i media, og den som mestrer oppgaven får kongsdatteren og halve kongeriket,” svarte Ali.  

”Hva har du i bagen din?” spurte hun.

”Bare et par slanter og en stakkarslig niste,” svarte Ali.

”Deler du pengene og nisten din med meg så skal jeg hjelpe deg!” sa kjerringa og det takket han ja til. ”Når du kommer til verkstedet skal du legge tre skruer og fire dekk på gulvet. Deretter skal du legge deg og du må ikke stå opp før bilen er ferdig. På reisen til kongsgården skal du ta med deg alle du møter.” Ali gjorde som kjerringa sa og våknet til en ferdig bil. Fin var den, kan du tro, med god plass og det mest moderne av utstyr. Det skinte i lakken og den lignet på en limousin.

 

Da han hadde kjørt et stykke møtte han en mann som var så tynn og mager at man kunne se hvert bein han hadde i kroppen.

”Hva er du for en og hvorfor er du så tynn?” spurte Ali.

”Jeg eier ikke nåla i veggen og har ikke spist på år og dag,” sa mannen og lurte på om han fikk lov til å være med.

”Ja, vil du være med, så stig på,” sa Ali.

 

Da han hadde kjørt et stykke traff de en mann som satt på gata og drakk av ei tønne med rødsprit.

”Hva er du for en og hva skal det være godt for at du sitter her og drikker rødsprit?” spurte Ali.

”Når én ikke har vodkaen, må man ta til takke med rødspriten. Jeg er alkoholiker og kan aldri drikke meg mett på sprit,” sa mannen og bad om å få være med.

”Vil du være med, så stig på,” sa Ali. Det ville han gjerne og røsket med seg rødspriten.

 

Da de hadde kjørt et stykke til traff de en mann som lå og stirret på gresset.

”Hva er du for en og hvorfor ligger du her og stirrer?” spurte Ali.

”Jeg ser så godt at jeg kan se kloroplastene i plantecellene utføre fotosyntese,” sa mannen og spurte om han også kunne få være med.

”Vil du være med, så stig på,” sa Ali.

 

Da de hadde kjørt enda et stykke, møtte de en mann som satt og skrudde på en dings.

”Hva er du for en, og hva skal det være godt for at du sitter her og skrur?” sa Ali.

”Akkurat nå lager jeg en liten månerakett. Jeg er så teknisk begavet at jeg kan bygge alt bare av noen skruer og litt metall,” sa mannen og ba om å få være med.

”Vil du være med, så stig på,” sa Ali. Ja, det ville han og tok med seg delene av det som skulle bli en månerakett.

 

Da de hadde kjørt et stykke til, møtte de en liten og tynn mann som hadde flere kilo med kjettinger og lodd rundt kroppen sin.

”Hva er du for en, og hvorfor har du så mange lodd på kroppen din?” spurte Ali.

”Jeg er så lett at jordens tyngdekraft ikke kan holde på meg. Derfor må jeg gå med dette, hvis ikke svever jeg ut i det store verdensrommet,” sa mannen og ba om å få være med.

”Vil du være med, så stig på,” sa Ali.

 

Da de hadde kjørt et stykke til, kom de til en mann som hadde så store øyne.

”Hva er du for en og hva er det som er galt med øynene dine?” sa Ali.

”Jeg har fullført all verdens dataspill og derfor har øynene mine utvidet seg. Nå som jeg har fullført alle spillene har jeg ikke noe å ta meg til,” sa mannen og ba om å få bli med på turen.

”Vil du være med, så stig på,” sa Ali. Ja, han ville være med og hoppet inn i limousin til alle de andre.

 

Etter å ha kjørt langt og lenger enn langt etter både motorveier og på elver, kom de til kongsgården. Ali strøk like inn til kongen og fortalte at bilen sto parkert ute på parkeringsplassen, og nå ville han ha kongsdatteren og halve kongeriket. Kongen grøsset ved tanken på at datteren han skulle gifte seg med en innvandrer. Nei, negrene burde holde seg sør og i hvert fall ikke eie halve kongeriket. Til slutt sa han at hvis Ali klarte å tømme fryseskapet for mat på en dag skulle han få henne.

”Jeg får friste lykken,” sa Ali. ”Men jeg får vel lov til å ta med meg en av kameratene mine?” Ja, det fikk han om så alle seks, for det kunne nødig hjelpe stort.

 

Ali tok med seg han som var så sulten og ikke hadde spist på år og dag. Før dagen var omme hadde de tømt hele skapet, men spart fem sjokolader til de andre kameratene. Deretter styrtet han opp til kongen og fortalte at nå var skapet tomt. Kongen gikk for å sjekke og skapet var tomt. Likevel ville han ikke gi fra seg datteren sin til en slik kar. Han sa at han hadde et lager brennevin som Ali kunne tømme. I lageret var det tre hundre flasker vodka og tre hundre flasker whisky. Hvis han klarte det, skulle han få kongsdatteren og halve kongeriket

”Jeg får friste lykken,” sa Ali. ”Men jeg får vel lov til å ha med meg en av kameratene mine?” Ja, det fikk han sa kongen og lo så magen ristet. Han mente at med så mye brennevin kom de alle til å være døddrukne før lagret var tomt uansett.

 

Denne gangen tok han med seg alkoholikeren som drakk rødsprit. Han drakk og han drakk til det ikke var noe mer brennevin igjen. De sparte en flaske til de andre kameratene og Ali løp opp til kongen for å fortelle at lageret var tomt. Kongen gikk for å sjekke og trodde nesten ikke sine egne øyne da han fikk se at Ali snakket sant.

”Nå må jeg vel få henne og halve kongeriket,” sa Ali. Kongen ville fortsatt ikke gi bort datteren sin til en pakkis. Så sa han at hvis han kunne skaffe vann fra månen på syv minutter, skulle han få henne.

”Jeg får friste lykken,” sa Ali.

 

Ali gikk til han som var så lett at jordens tyngdekraft ikke kunne holde på han og sa at han skulle spenne av seg loddene og fly ut i verdensrommet. Når han kom til månen måtte han lande der og borre etter vann. Vannet skulle være til kongsdatteren kaffe latte. Mannen spente av seg loddene og spratt opp som en rakett. Det varte og det rakk syv brede og syv lange, men mannen hadde fremdeles ikke kommet tilbake. Kongen var så glad som om han hadde vunnet i Lotto. Stresset gikk Ali til han som kunne se så godt og ba han om å se etter mannen.

”Jeg ser han. Han har sovnet på månen og nå er månetrollet etter han,” sa mannen. Ali ropte på han som var så teknisk begavet og ba han om å lage en månerakett. På et øyeblikk var raketten ferdig og klar til utskytning. Med et smell skøyt han den til månen og rett i ansiktet på månetrollet. Trollet satte i et brøl og vekket han som skulle hente kaffevann og han dro fra månen med det samme. Da han kom til kongsgården med vannet var det enda tre minutter igjen av de syv. Ali braste inn til kongen med vannet og sa at nå måtte han vel få henne. Kongen var fremdeles ikke villig til å gi bort datteren sin til en innvandrer og sa:

”Jeg har et helt nytt dataspill som de sier er så vanskelig at selv ikke han som har lagd det har fullført det. Klarer du å fullføre det på tre dager, så skal du få henne.”

”Jeg får friste,” sa Ali. ”Men jeg får vel lov til å ta med meg en av kameratene mine.” Ja, det fikk han, om så han ville ha med alle seks.

 

Ali tok med seg han som hadde fullført all verdens dataspill. Etter tre dager hadde han fullført spillet, men ventet med det siste trekket til kongen kom igjennom døren. Da trykket han på enter-knappen og skjermen eksploderte av all verdens farger mens søt musikk strømmet ut av de digitale høytalerne.

”Får jeg kongsdatteren nå?” spurte Ali. Kongen ble i beit for svar og våget ikke å si nei.

”Ja, bare ta henne og riket attpå, ” sa han.

 

Dermed ble det et stort bryllup som ble sendt over hele verdens TV-skjermer. De festet i syv brede og syv lange til de ikke hadde mer mat igjen. Glad og fornøyd levde de lykkelig alle sine dager. Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute.