Det var en gang er hvordan et vanlig eventyr ville ha startet, men siden dette er et høyst uvanlig eventyr, vil det starte med En gang det var selv om det er fullstendig grammatisk ukorrekt.

 

Dessverre er ikke dette begynnelsen på eventyret, først vil vi ta for oss meningen med livet, universet og alt.

Alle de som får høre meningen med livet, universet og al…

”Vi avbryter dette eventyret for å gi deg denne utrolig lite viktige nyheten:

Fugler kan ikke danse tango. Takk for din oppmerksomhet!”

 

Og det var det, så lett var det. DET, mine damer og herrer, var meningen med livet, universet og alt, for siste gang, noensinne.

 

En gang det var en gjengleder. Denne gjenglederen hadde hørt sladder om en Mercedes som kunne holde seg oppe i 280 km/t på land og til vanns og i lufta likeså.

Han ville gjerne ha en slik kjerre så han lovte at den som kunne skaffe ham en ville få en femtilapp og halve nabolaget.

Dette ble utropt på hamburgersteder over hele byen, men ingen så ut til å klare og finne en slik bil.

 

I en liten by i et lite land på et lite kontinent var det en liten familie.

Ladd-familien besto av 7 stykker: Bestemor Ladd, Pappa Ladd, Mamma Ladd, Petter Ladd og Jens Ladd som var tvillinger, og yngstemann som alle kalte Arneladden. De kalte ham det fordi han alltid drev og grov i asken til sin kremerte bestefar Arne Ladd.

 

En dag skulle Petter ut for å finne en Mercedes som kunne holde seg oppe i 280 km/t på land og til vanns og i lufta likeså.

Han vinket til foreldrene og fnyste til Arneladden, grep en sekk med noen smørbrød og gikk av sted.

Han gikk langt om lenge og lengre enn langt, og på veien møtte han en gutt som sto og tagget på en murvegg.

”Yo, hvor skal du a’?” sa gutten til Petter. ”Ha’kke du no’ med,” sa Petter og gikk videre.

Da han var kommet enda et stykke hørte han en forferdelig lyd. Det var en mann med en Cd- spiller som spilte på fullt trykk.

”Hvor skal du a'?” ropte han til Petter ”HA’KKE DU NO’ MED!” ropte Petter tilbake.

 

Etter enda en stund med vandring så han en bilmekaniker som holdt på å fikse en gammel Ford.
”Hvor skal du a’?” sa mekanikeren til Petter. ”Ha’kke du no’ med, gammern,” svarte Petter og gikk videre

 

Etter å ha gått enda en stund så han gutten som tagget, mannen med Cd- spilleren og bilmekanikeren. De reparerte en gammel bil.

”Hva gjør dere a’?” spurte Petter. Alle tre snudde seg opp mot ham og brølte: ”HA’KKE DU NO’ MED!”

Trykket fra dette hylet var så stort at Petter ble kastet ut midt på gaten og ble påkjørt av en liten bil styrt av en jente med skinnjakke.

 

Så skulle Jens ut å prøve seg. Han tok seg litt niste og gikk i vei.

 

Etter en stund så han en gutt som tagget på en murvegg. Siden Jens var mye mer sosial og ikke like gretten som Petter, gikk han bort til gutten og sa ”Hey, du er god til å ta..” Lengere kom han ikke for gutten snudde seg, så Jens og trodde det var Petter. ”Ikke du igjen! Her prøver jeg å være grei å spørre deg en jalla ting så bjeffer ’u tilbake på meg. Vel, jeg gidder ikke å sitte her å høre deg kjefte!” sa gutten og gikk sin vei.

Jens sto igjen, overrasket og forundret.

Han sto lenge og tenkte på det som hadde skjedd, så trakk han på skuldrene og gikk videre.

 

Etter han hadde gått langt om lenge og lengre enn langt så han en mann med en Cd-spiller, Mannen sa noe, men Jens hørte det ikke på grunn av den høye lyden fra Cd-spilleren. Men han forsto av uttrykket til mannen at det ikke var noe pent han sa.

Jens sukket og gikk videre, han hørte Cd-mannen rope noe etter ham, men han klarte ikke å tyde hva det var.

 

Etter enda en stund med gåing så han en bilmekaniker som tok seg en røyk.

”Hei, fint væ…,” begynte Jens, men ble enda en gang avbrutt. ”Ikke du igjen. Jeg har blitt plaga av folk i hele dag, så kommer du her og kaller meg ”Gammern”. Vel, nå er det nok,” sa bilmekanikeren og grep skiftenøkkelen sin. Han gikk mot Jens på en veldig truende måte. ”H-v-v-va h-h-h-ha-a-r du t-t-tenkt t-t-t-til å g-g-gjøre?” stammet Jens.

Bilmekanikeren slo etter ham, men han klarte å hoppe unna. ”AH!” ropte Jens og sprang så fort bena kunne bære ham, rett foran en liten bil kjørt av en jente i skinnjakke.

 

Etter at Arneladden hadde besøkt begge brødrene sine på sykehuset, ville han også ut og prøve lykken.

Han kjøpte litt sykehusmat og gikk av sted.

 

Etter han hadde tatt et par snarveier så han en gutt som sto og tagget på en murvegg. ”Hei,” sa Arneladden. ”Hei, hvor ska’ du a’?” spurte gutten.

”Jeg skal ut og finne en Mercedes som kan holde seg oppe i 280 på land og til vanns og i lufta likeså,” sa Arneladden.

”Høres kult ut, får jeg bli med?” spurte gutten.

”Jada, forresten, hva heter du og hvorfor driver du å tagger?” spurte Arneladden.

”Jeg heter Fredrik, jeg tagger fordi jeg har limt fast pekefingeren til sprayboksen.”

Dette syntes Arneladden var en veldig god forklaring, så han sa til gutten at de skulle begynne å gå, og det gjorde de.

 

Etter at de hadde hoppet over noen hekker og passert noen smug så de en mann med en Cd-spiller sitte på en benk og deppe.

Fredrik, som hadde måttet spraye på alle vegger de hadde gått forbi den siste halvtimen, så ut til å kjenne mannen, men sa ingenting.

”Hei, hvorfor sitter ’u her og depper?” spurte Arneladden mannen.

”Har gått tom for batt’ri,” sa mannen og pekte på CD spilleren..

”Jeg tror jeg har noen batterier på meg, ska’ sjekke,” sa Arneladden og sjekket lommene sine, og riktig nok, der var det fire batterier.

Han tok dem opp og ga dem til mannen.

”Takker, hvor skal dere a’?” spurte mannen mens han satte på plass batteriene.

Arneladden forklarte at de skulle finne en Mercedes som kan holde seg oppe i 280 på land og til vanns og i lufta likeså.

Mannen, som hadde presentert seg som Bjørn, syntes dette hørtes kult ut og spurte om han fikk være med. Det fikk han og så gikk de alle videre.

”Hvorfor må du høre på den låten med Frode Fiskenek om og om igjen?” spurte Arneladden etter en stund

”Jeg prøver å få den på hjernen, slik at jeg kan høre den selv når jeg har gått tom for batterier,” svarte Bjørn.

Siden han ikke var veldig han flink med logikk virket dette helt logisk for Arneladden, så de gikk videre.

 

Etter et par minutter kom møtte de en mekaniker som så fortvilet på en gammel Mercedes.

Arneladden spurte hva som var i veien, mekanikeren svarte at han trengte en sterkere motor.

Arneladden tenkte seg godt om, så gikk han bort til en bil, kikket på registreringsskiltet hvor det st ”Lille Skinnjakke”. Han tenkte litt over hva han skulle gjøre, så åpnet han panseret og røsket ut alle ledningene som koblet motoren til, vel, alt annet på bilen.

Han bar motoren bort til de andre.

”Jeg stjal, jeg stjal!” ropte han. Fra sykehuset der Petter og Jens lå, hørte han Petters stemme: ”Hva stjal du nå da?”

Arneladden ropte: ”Jeg stjal en bilmotor!” Så ropte Jens: ”Fy kast’n! Hva skal du med den?” Arneladden bare smilte og ropte tilbake: ”Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den òg.”

Han ga bilmotoren til mekanikeren som raskt skrudde den på plass i Mercedesen.

 

Etter at mekanikeren hadde takket Arneladden spurte han hvor de skulle, Arneladden svarte som før, at de skulle finne en Mercedes som kan holde seg oppe i 280 på land og til vanns og i lufta likeså.

Bilmekanikeren mente at den mercedesen han hadde fikset opp kunne holde 280 på land og til vanns og i lufta likeså, men de kunne ikke få den hvis ikke han fikk være med.

Arneladden mente at det var både rett og riktig at mekanikeren skulle være med, siden det var hans bil.

 

Så satte de seg oppi, og rett som det var begynte bilen å fly.

Etter en kort tur kom de til stamstedet til gjenglederen og alle gikk ut.

”Vel, her er bilen, så nå er femtilappen og halve nabolaget mitt!” ropte Arneladden.

Men gjenglederen bare smilte og sa ”Å nei du, så lett er det nok ikke. Først må du få mitt feiteste gjengmedlem kvalm.” Han ga et signal bak i mengden, og ut kom en mann som kunne få den feiteste flodhest til å se ut som en heiagjengleder med anoreksia.

Men Arneladden viste råd, han tok ut sykehusmaten sin og viste den til mannen. Mannen ble så kvalm at han ikke kunne se på en matbit på flere år.

”Vel, NÅ er femtilappen og halve nabolaget mitt,” sa Arneladden.

”Å nei du, det er nok ikke så lett, først må du fremsi teksten på den 47 minutter lange sangen til Frode Fiskenek,” sa gjenglederen og smilte.

Arneladden spurte om det var greit om han fikk en av hjelperne sine til å hjelpe ham, og gjenglederen sa at han kunne få hjelp av alle sammen hvis han ville.

Så satte mannen med Cd-spilleren i å synge, han sang i nøyaktig 47 minutter, og ikke et ord var feil.

”Vel, nå må jeg vel få femtilappen og halve nabolaget,” sa Arneladden.

”Du må bare gjøre en ting til,” sa gjenglederen. ”Du må tagge et bedre bilde enn min bror, Jens Ulf.”

Arneladden spurte om det var greit om han fikk en av hjelperne sine til å hjelpe ham, og gjenglederen sa at han kunne få hjelp av alle sammen hvis han ville.

Så satte Fredrik til å tagge, og han laget et bilde som var så flott at alle som så det kunne ikke la være å klappe.

”Vel, kan jeg få Femtilappen og halve nabolaget nå da?” spurte Arneladden

”Ja, men først må du…” og lengere kom han ikke for i det samme øyeblikket slo mekanikeren ham ned med skiftenøkkelen sin og sa: ” Vel, nå tar vi femtilappen, hele nabolaget OG Mercedesen!”

 

Så fløy de av sted og levde lykkelig alle sine dager helt til Mercedesen brøt sammen og de måtte ut for å haike.

 

Og Snipp snapp snute så var eventyret ute.