Det var en gang, i en by veldig veldig nært oss, var det tolv små børtiser. Børtisene var alle 11år, og elsket å banne noe sinnsykt mye online på spillet Call of Duty.

En dag ble et nytt Call of Duty spill annonsert, og alle børtisene gikk klikk, og fløy rundt i rommet. “Vi må ha det spillet,” ropte den originale Børtisen. “Ja,” ropte alle de andre børtisene i kor, for å så legge seg ut på en stor og spennende reise til nærmeste GameStop.

Heldigvis for Børtisene bodde de ikke så veldig langt borte fra kjøpesenteret, men de måtte over parken før de kunne nå senteret. Alle børtisene løp så fort de kunne, men da de løp over brua hørte de en mørk mannlig stemme: “Hvem er det som tramper på min bru?” “Det er bare oss, de tolv små børtisene.” “Å, ok,” sa stemmen, og overraskende nok kom gamle, fete, og hjemløse Mc. Nils opp derfra. Faktisk var Mc. Nils så fet, og hjemløs at han kunne ha en førti tommers flatskjerm, en strømgenerator, og en PS3 med CoD i på magen hans slik at han kunne spille tjuefire sju.

“Hva bringer dere hit,” spør Mc. Nils? “Vi skal bare bort for å kjøpe den nye Call of Dutyen,” sa den originale Børtisen. “Beklager, men det kan jeg ikke la deg gjøre,” sa Mc. Nils, “jeg skal kjøpe alle kopiene selv, slik at når jeg har hardcoregamet den ene i stykker, kan jeg bare gå over på neste.”

Børtisene viste at hvis Mc. Nils kom seg til GameStopen ville han knuse alle konkurrentene sine med sin enorme kroppsvekt, så de måtte ta han ut nå. “Aldri,” roper alle Børtisene, og løper mot Mc. Nils i et desperat forsøk på å eliminere han. Mc. Nils ender opp med å legge seg på fem av børtisene. “Ha, der drepte jeg fem av dere, nå er det bare resten,” sa Mc. Nils, men så innser han at han er for feit til å reise seg opp. Så løp de syv overlevende børtisene sin vei fra den hjelpeløse Mc. Nils, mens de gråt for sine fallende brødre som ofret seg slik at de kunne spille CoD.

Da de endelig ankom kjøpesenteret sementhuset, møtte de på en kjent skikkelse. Det var norsklærer Evis, som kom ut av: Grammatikkbok og andre lærertingbutikken. “God morgen børtiser,” sa Evis “hva gjør så dere på en flott morgen som dette?” “Vi skal ut å kjøpe Call of Duty Limited Edition,” sa den originale Børtisen. “Himmel og hav, du mener vel kall på plikt begrenset versjon, milde måne ikke rart dere har så lav norskkarakter… bla bla feilstaving bla bla dobbeltkonsonanter bla bla bla bla…” Børtisene fikk hodepine av all norskheten, de måtte finne en løsning på problemet. “Se, et feilstavet skilt,” sa en Børtis og pekte en plass! “Hva,” sa Evis og snudde seg. Da så børtisene sitt snitt og løp av gåre.

Etter å ha løpt unna norsklærer Evis, trodde børtisene at de var trygge, men det var langt fra sannheten. Rundt hjørne var nemlig sementhusrottene Birgis, og Øysis. “Yo, hva gjør små drittunger som dere her,” spurte Birgis. “Ja hva gjør dere her lissom,” sa Øysis. “V-vi skal kjøpe den nye CoDen,” sa den originale Børtisen i en pipende tone. “Men det kan vi jo ikke ha noe av, eller hva Øysis,” sa Birgis. “Ja, det kan vi ikke ha noe av,” sa Øysis. “Hvem skal stoppe oss,” spurte Børtis i et fortapt forsøk på å høres modig ut. “Det blir nok meg,” sa en mørk ond stemme, og en høy svartkledd mann dukket opp. “Her er sjefen vår, sjefsrotte Arnis,” sa Birgis. “Ja lissom, sjefen vår,” sa Øysis. Sjefsrotte Arnis smilte ondt, og så opp, men Børtisene hadde allerede flyktet mens Birgis og Øysis introduserte ham.

Nå var børtisene drittlei av forhindringer, de ville bare ha et forbanna spill, men så dukket den mest ondskapsfulle, hjerteløse, og ubarnevennlige hendelsen i verdenshistorien opp: noen hadde flyttet GameStop til Titusende etasje. Og heisen fungerte ikke! Et hvert vanlig menneske hadde gitt opp nå (eller kanskje to utfordringer tidligere), men børtisene nektet. De skulle ha den CoDen om det så skulle ta livet av dem, og tok fatt på trappene.

Flere timer senere kom børtisene endelig opp trappene, og til deres fornøyelse var de førstemann i køen. Nå var det bare å vente flere måneder på at spillet faktisk skulle komme ut. Køen kunne være den verste delen av reisen. Alle vil være førstemann til å få spillet. Noen dager senere kom det andre som også skulle stille seg i kø noen måneder: Sindris, og Askis. Børtisene visste a begge to var erfarne køståere, og hadde sikkert mange sleipe triks opp i ermet.

“Ju, hu,” sa en jente, og børtisene så seg rundt. Der sto den mest sexy jenta i klassen til børtisene, “hallo der lille børtiboy.” Børtisene var i ferd ved å løpe om kapp til henne, da den originale Børtisen så at Askis flirte ondskapsfullt mens han gned hendene sammen. “Stop, det er en felle, hun blir betalt for dette,” sa den originale børtisen. De andre børtisene bråstoppet, men var fortsatt usikker på om de skulle høre på den originale Børtisen. Men da de så det gigantiske onde gliset til Askis, var det ingen tvil og de beholdt plassen sin.

Flere måneder senere var det bare tre børtiser igjen fordi resten hadde dødd av sult og blitt spist, men det hadde ikke noe å si pga. at den neste morgenen kom det nye CoD ut, men i løpet av natta hadde noe rart skjedd, for neste morgen når børtisene våknet, sto Sindris framfor dem. “Ikke snik i køen din jæv…,” “OBJECTION!”, Sindris avbrøt den originale Børtisen, “kan du bevise at jeg snek? Du skjønner jeg har Askis som kan vitne for meg,” sa Sindris. Børtisene var lamslåtte, de hadde stått i kø i månedsvis, for å så bli slått av en køsniker. Men Børtis nr.2 hadde en løsning: sikkerhetskameraet. “Sikkerhetskameraet har sikkert filmet oss,” sa Børtis nr.2. “Neeeeeiiiii,” ropte Sindris, “jeg trodde planen var vanntett.” Sindris måtte gå tilbake til sin originale plass, og børtisene tok sin rettmessige plass: først.

Butikken åpnet endelig og børtisene gikk til disken. “Vi skal ha en kopi av Call of Duty åttifire Limited Edition,” sa den originale Børtisen. Bak kassen sto Stianis, “er ikke dere litt for unge til å spille det spillet? Jeg kan ikke selge dere det uten tillatelse fra foresatte”. Men børtisene hadde ingen foresatte, for de var byttet bort for lenge siden mot noen CoD spill, hva skulle de gjøre? De var kommet for langt for å gi opp, de måtte ta fram det ultimate trekket. “Pssst*(*hviskelyd), jeg gir deg en tier ekstra hvis du selger oss spillet,” sa Børtis nr.3. “Ok,” sa Stianis, og Børtisene fikk endelig spillet, og stormet hjem for å hardcore det. Så levde de lykkelig alle sine dager til det neste CoD kom ut og prosessen gjentok seg igjen.

Slutt

NB. Jeg prøver ikke å plage/erte noen på noen måte. Det er bare for moro i teksten.