Det var en gang for lenge siden en kjempe som het Dundre. Han bodde på øya Summo, som ligger ute i Tangahavet. Han holdt til i en stor, blå hule som han hadde hugget ut for noen år siden. Der bodde han sammen med den lille kona Frida. Frida var bare 10 cm høy, mens kjempen var hele 6 meter høy. De to hadde bare hverandre som venner. Det var fordi de skilte seg ut fra alle de andre på øya. Alle mobbet og ertet dem, på grunn av deres størrelse. Dette var noe de mislikte, derfor flyttet de for seg selv.

 

De begynte å hugge ut en ny hule. Kjempen hugget og hamret, mens kona lagde mat. Etter mange harde uker med hamring og dunking kom kjempen ut av den halvferdige hulen. Han hadde noe i hånden som blinket og glitret i alle verdens farger. Kona løp bort og lurte på hva det var. Kjempen sa at han en gang hadde lest om en slik stein. Det stod at man kunne ønske seg hva som helst i hele verden. Men det hadde ikke stått noe om hvordan man brukte den. De to ble usikre på hva de skulle gjøre. De gravde den ned i jorda slik at de kunne grave den opp igjen, når hulen var ferdig. De ville jo ikke at den skulle komme i gale hender.

 

Det de ikke visste var at en mann med navn Espen Askeladd hadde sett det hele fra åsen. Etter at Dundre og Frida hadde godt tilbake til hulen sin, gikk han ned for å grave opp steinen. Men først måtte han hente hakke og spade.

 

Han løp hjem så fort han kunne, fant frem spaden og hakka og løp tilbake. Da han kom frem var han så sliten at han måtte ta seg en liten pause, før han begynte med krafsinga i den løse jorda.

Mens han satt der kom det først et troll forbi og spurte:

- Hvorfor sitter du der med hakke og spade?

- Det er fordi jeg skal plante et tre her, sa Espen.

- Åja, sa trollet. og tuslet videre.

Så kom det et monster og spurte: Hvorfor sitter du der med hakke og spade?

- Det er fordi jeg skal hugge etter gull i åsen, sa Espen.

- Åja, sa monsteret og gikk videre. 

Så kom det en stor bjørn og spurte: Hvorfor sitter du her med hakke og spade?

- Det er fordi jeg skal hjelpe broren min Pål med hagen, sa Espen.

- Åja, så bjørnen og trampet videre.

 

Men så snart bjørnen hadde gått rundt svingen begynte Espen å grave. Han gravde og gravde for han visste at kjempen og kona hans kunne komme tilbake, når som helst for å hente steinen. Da han hadde gravd i flere timer støtte han endelig på noe hardt som glinset og glittret. Han ble så glad at han ikke kunne tro sine egne øyne. Han hadde vært så ivrig med å grave at han ikke hadde lagt merke til at han hadde gravd seg så langt ned. Han hadde ikke en sjanse til å komme seg opp fra hullet. Siden han ikke visste hvordan steinen skulle brukes, måtte han skaffe hjelp på egen hånd. Han prøvde å lage hakk i veggen, men de bare falt sammen når han tråkket på dem. Han ropte og ropte, men ingen kom. Han ventet og ventet, men ingen kom. Han bare satt der og ventet på hjelp.

 

Noen timer senere hørte han noen, eller noe som kom gående. Han ropte på hjelp og de kom bort til han. De han så i åpningen av hullet var: Trollet, monsteret og bjørnen. De hadde støtt på hverandre og begynt å snakke om Espen. Alle hadde fått hver sin historie.

Så skjønte de at de hadde blitt lurt. Derfor kom de tilbake igjen for å få vite sannheten.

 

Espen spurte om de ikke kunne hjelpe han opp fra hullet? Men ingen ville hjelpe en løgnhals. Så de bare gikk videre. Plutselig hører han noe stort komme trampende. Det var bare en som gikk så tungt på hele øya og det var Dundre. Dundre kom for å grave opp steinen. Han ser at den er gravd opp.

Å nei, tenkte Espen og prøvde å gjemme seg der nede. Han ser en stor svart skygge som stenger alt sollys ute fra hullet.

 

”Hvem har gravd opp steinen min” brøler kjempen. Han ser ned i hullet og får øye på Espen med steinen i hendene. Espen blir så redd at han ønsker at han kan forsvinne langt vekk, bort fra folk og bort fra kjempen. Og ”swish” så var han borte. Dundre ble rasende over at Espen hadde kommet seg vekk med steinen hans. Han ble så sint at han hoppet opp og ned i flere minutter, før han roet seg ned.

Da han kom hjem smelte han igjen døra og fortalte hele historien til kona si Frida.

Frida ble veldig lei seg og begynte å gråte.

Alt dette så Espen. Det som hadde skjedd var at han hadde blitt usynlig. Han angret så fælt på det han hadde gjort at han gikk inn i huset til Dundre og la steinen tilbake.

Den magiske steinen som kunne gjøre han til den rikeste i hele verden.

Og så snart han slapp steinen ble han synlig igjen.

 

Heldigvis hadde de så mye tårer i øynene, og de gråt så høyt at de verken så eller hørte Espen. Espen løp ut i skogen og rett hjem til landsbyen og latet som ingenting hadde skjedd. Så snart de sluttet å gråte fikk de øye på steinen. De ble så glade at de inviterte hele landsbyen til fest. Til og med Espen ble invitert.

 

Så levde de lykkelig i alle sine dager. Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.