Det var eg gang en gutt. Han bodde på en falleferdig gård rett utenfor landsbyen. Han het Vegard. Han hadde alltid vært en uskyldig og snill gutt, men han tenkte mye. Alt for mye. Han satt nesten alltid under det store eiketreet i hagen mens han grublet over livet. Og en dag mens han satt der og sola skinte på det brune håret hans og alle de små fregnene på kinnet hans, falt han i tanker om å gifte seg. Flere snodige tanker kom, men den beste tanken var, hadde det ikke vert fantastisk å gifte seg med selveste prinsessa? Men hvordan skulle han få til det? Han var da bare en fattig bondesønn, men uansett skulle han få det til. Og han danset inn med et stort glis, for å fortelle moren sin den fantastiske åpenbaringen.

 

Hun sto der og tjernet smør. ”Mor! Mor! Jeg vil gi meg ut på en tur!” han kremtet, ” Opp til kongsgården for å spørre kongen om å gifte meg med prinsessen!” Sa han glødende. Han så opp på moren, smilet hennes forsvant gradvis etterhvert som hun hadde skjønt hva han hadde sagt. Og samme hvor mye hun protesterte og bar seg så hadde han bestemt seg for å friste lykken. Han nektet plent å gi seg, så da var det bare å la ham gå. Og ikke forsto hun hvordan han hadde fått noe slikt i tankene. Han som alltid hadde vært så fornuftig. Kongen kom bare til å ydmyke ham foran hele hoffet. Han vinket og smilte så glad som hun aldri hadde sett ham før da han forlot den hjemmekoselige gården.

 

Da han hadde kommet et godt stykke var han i skogen like ved kongsgården. Han bestemte seg for å sove. Det hadde blitt så mørkt at han ikke kunne se en hånd foran seg. Men idet samme han hadde lagt seg ned for å sove rumlet det noe forferdelig i magen hans og han famlet etter nisten sin. Da han endelig hadde funnet fram maten sin landet det en liten spurv på bakken foran han. ”Å, jeg er så sulten! Kan du ikke dele litt av maten din med meg? Og jeg skal hjelpe deg igjen jeg” pep spurven. Ja han gjorde det, og etter at han hadde spist la han seg forsiktig på den mosegrodde bakken og sovnet med det samme.

 

Da han våknet dagen etter var spurven borte. Han følte seg litt snytt, fordi spurven hadde jo sagt den skulle hjelpe ham. Men han travet i vei, og det varte ikke lenge før han nådde kongsgården. Han gikk rett bort til vakten og sa med myndig stemme: ”Kan jeg få et par ord med kongen?” Vakten så på ham med et opp-ned-blikk. ”Hva er det så en fattig bondesønn skal tale med kongen om, så tidlig på dagen? ”Sa vakten uten å skjule forakten sin. ”Nei det er da mellom meg og kongen, det da”, sa Vegard. ”Vel, vel”, sa vakten. ”Jeg kan ikke love deg noe. ”Han snudde på hælen og gikk.

 

Nå hadde han stått og ventet i evigheter. Endelig kom vakten ut. ”Bli med meg, kongen vil høre hva du har på hjertet”, sa han uten å skjule sin misnøye.

 

Og da Vegard endelig hadde fått kongen i enerom sa han så fort at han nesten svelget ordene: ”Jeg ber så nådig om din kjære datters hånd”. Kongen ble så forbauset over at en usselig bondesønn i det hele tatt våget å spørre om noe slikt. Det var en fornærmelse. Men han tenkte som så at han kunne ha det litt moro med bondesønnen. ”Vel, hvis du klarer de tre oppgavene jeg gir deg skal du få henne”, sa kongen. Vegard lyste opp av glede. Og kongen skrattlo av guttens dumhet. Han kom aldri til å klare noen av oppgavene han skulle gi ham.

 

Den første oppgaven var å sloss mot kongens beste kriger. Det var en stor og mektig mann, og gutten forstod ikke helt hvordan han skulle klare å vinne over ham. Og kongen smilte og sa at han skulle få gå til hvilken som helst av smedene i riket hans og velge ut det sverdet han ville. Og han anbefalte den smeden som holdt til helt nede ved skogbrynet. Og Vegard takket for tipset og la i vei ditover. Kongen sto og lo. Smeden han hadde sendt gutten til var den dårligste i hele landet.

 

Og da gutten var kommet fram hørte han noe bak seg. ”Spør etter det sverdet smeden har gjemt under senga, under senga”, det var fuglen han hadde gitt mat som sang til ham. Og når smeden åpnet døra spurte han etter sverdet. Smeden hentet det motvillig frem: ”dette sverdet kan trenge gjennom alt, så bær det varsomt”.

 

Og når han så skulle kjempe kunne ikke sverdet til den andre bite på Vegards sverd. Og han seiret med stolthet. Kongen forstod ingenting. Hvordan kunne en bondesønn slå hans mektigste kriger? Han måtte finne på en vanskeligere oppgave, og denne skulle ikke gutten få til.

 

Kongen hadde funnet den perfekte oppgave for bondesønnen. Han skulle nemlig sloss mot det store trollet som bodde inne i skogen. Trollet hadde ni grusomme hoder. Ingen hadde noen gang lyktes i å bekjempe det. Men bondesønnen la bare fornøyd i vei. Og kongen lo av overmotet hans. Nå ville han i hvert fall være kvitt bondesønnen for godt.

 

Fuglen hadde sunget til Vegard at han skulle ta med det kraftige sverdet, og selvfølgelig hadde han gjort det. Da han hadde gått langt om lenge kom han endelig til et lite flott hus midt i skogen. Han holdt sverdet klart til hogg. Og gikk inn. Der stod trollet. Alle de ni hodene brølte i sinne på likt. Bondesønnen ble så redd at han rygget bakover. Helt til en strime av solen streifer tre av trolles hoder. Og trollet frøys til stein. Vegard gispet av lettelse. Han hogget hodene av trollet selv om det var blitt til stein, bare for å være på den sikre siden. Han tok med seg et av hodene til trollet, og mye av gullet trollet hadde inne i huset.

 

Da kongen så at bondesønnen kom med hodet ble han så sint at han måtte sende mange vakter for å se om det var sant. Kongen viste ikke hva han nå skulle finne på. Han ville da ikke at hans eneste datter skulle gifte seg med en bondegutt. Han måtte gi gutten noe han aldri ville klare. Men oppgaven måtte ikke gå på styrke. Det hadde gutten allerede bevist.

 

”Du skal få prinsessen til å le” sa kongen. «Får du det til vet vi at du er den rette for henne», smilte kongen. Vel det kunne vel ikke være så vanskelig å få det til, tenkte bondesønnen.

 

Men prinsessen var tvær. Hun så bare tvert mot han, og lo ikke samme hva han sa. Han ble så mismodig, og når han skulle sette seg på en stubbe bommet han og falt pladask om. Nå lo prinsessen, så det ikke var måte på. Og når hun først lo så klarte hun ikke stoppe. Og fra den dag av var hun glad og munter. Og når kongen så dette så hadde han ikke noe annet valg enn å gi bondegutten prinsessen og halve riket. Og så levde de lykkelig i alle sine dager. Snipp, snapp, snute og så var eventyret ute.