Det var en gang en rik økonom, som hadde tre sønner. Per, Pål og Espen Askeladd. De bodde i en syvmannsbolig, og de var en lykkelig familie helt til de en forferdelig dag ble ranet av hele tolv forbrytere, som tok alt de eide. Det verste var at guttene hadde glemt å låse døren, så de fikk ikke noe som helst på forsikringen.

 

Etter en stund med vann og brød fra naboen og klær fra frelsersarméen, fikk de høre at de tolv forbryterne bodde oppe på fjellet i ei hytte. Og der hadde de også gjemt alle pengene til familien. Faren til de tre brødrene bestemte, at de skulle hente pengene, og at brødrene skulle prøve seg en etter en. Om den første ikke var tilbake etter tre dager og tre netter, skulle neste få prøve seg.

 

Først ut var Per. Han tok bussen til der grusveien begynte oppover fjellet, og tenkte som så:

”Greit. Espen Askeladd har fortalt, at han har hørt at etter et par hundre meter kommer man til en port. Der står det et stort troll og vokter. Der må jeg vise han de syv eplene jeg har med og si at de er magiske. Da kommer jeg nok forbi.”

 

Da han kom fram til porten gjorde han akkurat som ”sagnet” hadde sagt. Han ga trollet de syv eplene, og sa at de var magiske. Men trollet begynte faktisk å skratte når Pål stod der med de syv dumme eplene som han tidligere hadde plukket fra et tre. Deretter tok han og løftet Pål opp foran seg og brølte følgende: ”Du kan ikke komme her og si at de eplene er magiske! Det er jo samme type epler som var på det treet jeg spiste til frokost! Og jeg merket ikke noe magisk i det hele tatt.” Så hev han Per opp i et tre slik at han ble hengende der opp ned.

 

Etter tre dager og tre netter måtte Pål prøve seg. Han gjorde akkurat som broren Per da han kom til trollet, men også han ble kastet opp i et tre. Pål var heldigvis flinkere enn Per og kom seg helskinnet ned igjen. Da han hadde gått langt, lenger og lenger enn langt kom han til et veiskille. På skiltet stod det én pil med Rollonhytta og en annen pil med Rollonhytta.

”Hva!? Dette kan ikke stemme,” tenkte han.

”Det er jo to piler som peker forskjellige retninger og likevel har de samme navn!”                

Han stod lenge og undret seg, men kom til slutt fram til en løsning. 

 

Han begynte å gå med korte, raske steg oppover. Det ble mørkere og mørkere, og til slutt ble det så mørkt, at han ikke kunne se hvor han gikk. Han ble så irritert at han at han satt seg rett ned og begynte å furte. Et øyeblikk etter lå han i dype drømmer, så dype at han ikke kom til å våkne på hundre år, om ikke en prinsesse kom og kysset ham våken igjen.

 

Da det hadde gått tre dager og tre netter etter Påls utreiste, ble faren veldig engstelig. Espen Askeladd var nemlig neste mann ut, og faren likte ikke tanken på at han kunne miste alle tre sønnene sine. Da Askeladden likevel lovet med hånda på hjertet at han skulle komme ned med pengene óg brødrene, måtte bare faren gi ham lov.

 

Han gikk ned på busstasjonen og ventet til bussen kom. Den kom etter hvert og Askeladden satt seg komfortabelt ned med en bøtte av selvtillit på lasset. Han snudde seg litt rundt i bussen for å se hvem som var der. Da fikk han øye på tre vakre prinsesser. Etter bare noen få tidels sekunder var han på plass ved siden av den ene prinsessen.

”Hvor skal dere da ,om jeg tør spørre?” sa Askeladden

”Vi skal på skogstur i sunnmørsalpene vi”, sa den ene prinsessen.

Askeladden tenkte litt og sa:

”Da vil jeg anbefale Sulafjellet som en perfekt tur.”

”Skal du dit da? Om du skal, skal vi også,” sa prinsessen.

Han bare blunket med det ene øyet slik at prinsessene begynte å fnise. Ja, de skjønte jo at han skulle på Sulafjellet da. Da de etter hvert kom fram til der grusveien oppover fjellet begynte, gikk de ut av bussen og satte seg ned på en benk. Deretter begynte Askeladden å fortelle om hvorfor han hadde slikt et hastverk med å komme seg på fjellet, og at han skulle redde brødrene sine. Til slutt la han til at han syntes prinsessene var veldig fine å se på.

 

De begynte å gå i et relativt raskt tempo for å komme fortest mulig opp til porten. Den første utfordringen. Espen visste hva han gjorde da han tok en stein i spretterten sin og skjøt trollet i tinningen slik at han falt om. Askeladden hadde nemlig fortalt skrøner til brødrene sine da han hadde sagt, at de skulle gi trollet syv magiske ting. Han gjorde det fordi han ville ta skurkene på sin egen utspekulerte måte.

 

Askeladden og de tre prinsessene gikk fredelig gjennom porten og fortsatte oppover til de kom til veiskillet. Der visste Espen, at han skulle ta den veien som så gammel og slitt ut, i motsetning til den grusveien broren valgte. Grunnen var, at på den gamle veien var det lys i lyktene når det ble mørkt.

 

Da de hadde gått en stund begynte Espen å dra opp et par digre sko fra ryggsekken sin. Han sa til prinsessene, at det var syvmilssko. Og det var det. Prinsessene ble bedt om å vente nært en lyktestolpe til han kom tilbake. Som sagt så gjort. De brukte ventetiden til å spille spill på mobiltelefonene sine.

 

Espen tok bare ett eneste steg med syvmilsskoene sine før han var på hytta. Der stod alle de tolv tyvene bak vær sin kanon klar til å fyre av. Men Askeladden tok frem den magiske tryllestaven sin og tryllet kanonene om til fine svaner. Tyvene ble så skremt at de rømte ut i skogen. Espen spaserte inn i hytta og grabbet tak i posen der pengene lå. Posen var uvanlig tung, så han tok en kikk nedi. Der lå det en svær gullklump med små diamanter festet til.

”Jeg er rik!”, ropte Askeladden utover landskapet.

Han tok et syvmilssteg ned igjen til prinsessene, som fortsatt satt med mobilene sine. Da de fikk høre at Askeladden var blitt styrtrik, ble alle kjempe glade. Og den ene prinsessen ble til og med så glad, at hun tok til å kysse Espen rett på truten. Espen ble selvfølgelig smigret, og lovte at han skulle fri til henne når de hadde kommet ned.

 

Først måtte de redde brødrene til Askeladden. Han tok av seg syvmilsskoene og tok med seg prinsessene til der Pål lå og sov. Da de kom frem, sa han, at en av prinsessene måtte kysse Pål slik at han kunne våkne opp igjen. Og før han var ferdig med å forklare, hadde allerede den ene prinsessen kysset Pål, og like etter våknet han. Pål ble så glad, at han fridde til prinsessen på stedet. Og hun sa ja, uten tvil. Pål var jo millionær.

 

Så var det Per sin tur til å bli reddet, der han hang opp ned i treet ved porten. Da de stod under treet og ropte på ham, svarte han: ”Sa du prinsesser? Se og få meg ned da!” Pål klatret raskt som lynet opp i treet for å hente ned Per. Den siste prinsessen ble forelsket med første blikk, og hun fridde faktisk til han. Per sa selvfølgelig ja.

 

Da de kom ned, begynte de to parene å springe rundt og feire at de var forlovet, men etter hvert ble de slitne og satte seg i bussen. Gjennom vinduet så de at Espen fridde til den første prinsessen, akkurat som lovet. De kysset og sprang inn i bussen de også.

 

Da de kom hjem til faren, fortalte de, at de hadde forlovet seg med prinsessene, og at de hadde funnet en gullstein. Faren ble så glad, at han inviterte hele kongefamilien hjem til seg på festmiddag. Og så feiret de tredobbelt bryllup og Espen og konen ble kronet til ny konge og dronning, og så fikk de halve kongeriket i bryllupspresang siden han var den store helten. De andre to parene kjøpte seg luksusvilla og alle sammen levde lykkelig alle sine dager!