Det var en gang et stort land som gjerne ville bli enda større. Landet så seg rundt etter nabonasjoner som det kunne spise litt av.

En dag da det store landet, som for øvrig het EU, var ute og gjekk, møtte det et lite sammensatt rike. Dette riket het De Forente Små Emirater. Riket var sammensatt av: Perland, Pålland og Espen Askeland. EU sa: ”Nå er du ferdig, lille land!” EU forberedte seg til å legge på alle priser, skape nye og høyere avgifter og generelt sett gi de tre landene dårligere levestandard. Men da sa presidenten i de tre små landene: ”Den av dere som klarer å stoppe EU, skal få Anne Enger Lahnstein og halve kongeriket. Perland var den første til å prøve seg. Han fikk med seg tre statsråder, seks ordførere, og ni diplomater til niste. Etter at han hadde gått langt og lenger en langt, kom han til en skog. I utkanten så han en gammel dame som hadde satt fast nesen i en stor trestubbe. ”Nå har jeg stått her i hundre år uten å smake verken vått eller tørt, hvis du hjelper meg løs, så skal nok jeg hjelpe deg…” Perland lo hånlig av henne og sa ”har du nå stått her i 100 år, så kan du vel stå her i 100 år til” Så gikk han videre med nesen i sky.

Etter å ha gått i syv lange og syv brede, kom han til EU. Det var et stort fælslig troll med tre hoder, seks bein og ni armer. Perland ble så skremt av synet at han gav EU hele nisten sin, og skrev under på en medlemskapsavtale. Perland forstod snart hva han hadde gjort, og fulgte slukøret EU tilbake.

Hjemme i De Forente Små Emirater, var stemningen laber, de hadde hørt hva som hadde skjedd og var forferdelig skuffet over det Perland hadde gjort. Da sa Pålland at han skulle gjøre et forsøk. Også han fikk med seg tre statsråder, seks ordførere, og ni diplomater til niste. Etter at han hadde gått langt og lenger en langt, kom han til skogen. I utkanten så han den gamle damen som hadde satt fast nesen i en stor trestubbe. ”Nå har jeg stått her i hundre år uten å smake verken vått eller tørt, hvis du hjelper meg løs, så skal nok jeg hjelpe deg…” Pålland lo hånlig av henne og sa ”har du nå stått her i 100 år, så kan du vel stå her i 100 år til” Så gikk han videre med nesen i sky. Etter å ha gått i syv lange og syv brede, kom også han til EU. Hvis du ikke skriver under avtalen, så skal jeg puste og pese og blåse landet ned ! Redd for sin egen eksistens, skrev også Pålland under på medlemskapsavtalen.

Hjemme i De Forente Små Emirater, erklærte presidenten unntakstilstand, nå var det virkelig krise ! Espen Askeland forkynte at nå var det hans tur til å dra. Men alt han fikk med seg til niste, var tre tørre politikere og en doven prest. Det vesle landet hadde nesten ikke mat, ustabilt aksjemarked og inflasjonen var høyere enn noen sinne.

Espen Askeland tok beina på nakken og om langt og lenger enn langt, kom han til skogen. I utkanten så han den gamle damen som hadde satt fast nesen i en stor trestubbe. ”Nå har jeg stått her i hundre år uten å smake verken vått eller tørt, kan du hjelpe en gammel krok?” ”Jeg skal hjelpe deg løs, kan du skjønne.” Espen Askeland tok staven sin og ved hjelp av den fikk han den gamle konen løs. ”Gud signe deg som hjelper en stakkars krok! Men nå har jeg ikke smakt en matbit på 100 år, har du noe å bite i ?” Som den greie karen han var, gav Espen Askeland bort hele nisten sin uten en tanke for seg selv. Det er ikke mye til niste, men det kan nok hjelpe mot den verste sulten. ”

Da sa plutselig den gamle damen: ”Nå har du vist at du er en god og uegoistisk person, så da kan jeg vise deg mitt sanne jeg.” Den gamle damen tok opp en tryllestav fra baklommen… ”Alakazsam og alakaze gjør meg om til en vakker fe !” Den gamle damen ble først omringet av en glitrende røyksky, men da skyen forsvant, var den gamle damen ikke lenger der ! I stedet stod der en nydelig ung kvinne med lyst langt hår. ” Jeg vet at du vil trenge min hjelp i kampen mot EU, derfor skal jeg gi deg et par gode råd. ” Hun sa at hun skulle komme tilbake med flere råd litt senere, men nå tenkte Askeland bare på det han fikk beskjed om å gjøre: ”Gå mot solen. På din ferd vil du møte mange farlige menn, hver av dem som du beseirer, skal ta med deg på din ferd. Ved solnedgang vil du møte EU, som dine brødre har så uvitende tapt krigen mot. La ikke størrelsen skremme deg, for EU er ingen stor krigsnasjon. Gå nå, og glem ikke hva jeg har sagt !!!”

Etter vel en times vandring, kom Espen Askeland til en steinrøys. Der stod tre senterpartister og hoppet frem og tilbake over noen høye steiner. De tre virket ikke særlig vennlig innstilt, men Askelanden husket hva feen hadde sagt, og gikk modig mot dem. Etter hvert som Askelanden kom nærmere, begynte de å kaste stein på ham. Askelanden kom seg fort i dekning, og spurte hva han kunne gjøre slik at de skulle slutte å kaste. Den største av de tre svarte: ”Vel, vi kan gjøre et lite veddemål, hvis du hoper høyere enn denne steinen her…” sa han og pekte på en 10 meter høy stein, ” …så skal vi bli med deg. Hvis ikke, så må du være kasteskiven vår !” ”Det er greitt, det.” Svarte Askelanden og kom frem. Han gikk bestemt mot den store steinen og hoppet så høyt han klarte. ”To og en halv meter !!! Det var dessverre ikke godt nok,” ropte den store Senterpartisten. ”Jo-jo-mensann, det må da være mer enn godt nok, for så vidt jeg kan se, så har ikke steinen hoppet i det hele tatt!” Det måtte Senterpartistene bare ærlig innrømme, og de fulgte slukøret etter Espen.

Etter langt og lenger langt, kom de til en ny skog, der stod fire Senterpartister og hugde trær. Heller ikke de virket veldig vennlig innstilt. Plutselig kastet den ene av dem øksen sin mot Espen. Heldigvis, dukket Espen fort nok, øksen suste rett over hodet på ham. ”Jeg utfordrer deg !!!” ropte den sterkeste av dem. ”hvis du vinner, skal vi bli med deg, men hvis jeg vinner, så må du slipe øksene våre for evig og alltid ! ” ”Det er greitt, det.” Sa Espen. ”Konkurransen går ut på å felle det treet der med færrest hugg. Du kan begynne !” Den sterke Senterpartisten hånlo, sikker som han var på å vinne.

Espen begynte å hogge, og 368 hogg senere, lå treet på bakken. ”Jeg vant”, ropte Espen Askeland. Nå har jeg felt treet, så nå er det umulig for deg å vinne! ” De fire Senterpartistene forstod at de var blitt lurt, men et veddemål var et veddemål, så de gjekk slukøret etter ham.

Nok en gang gjekk de langt og lenger enn langt, før de kom til en stor gård. Der bodde EU! ”Hva skal du med ham?” spurte Senterpartistene. ”Nå skal dere høre,” sa Espen Askeland ”Det har seg slik, at EU har gått til krig mot De Forente Små Emirater, og nå er det bare jeg igjen av de tre landene som kan forsvare oss!” ”Å, ikke verre?” Sa de syv ”Vi har nemlig kjempet mot EU før, og vunnet!! Vi skal hjelpe deg, alt vi vil i retur, er å få friheten vår tilbake” Askelanden sa at det var greitt, og så begynte de å utforme en plan.

Askelanden og de syv hjelpererene hans begynte å grave et stort og dypt hull, tyve meter dypt og 10 meter bredt.

Tre solnedganger senere, var de endelig ferdige. Da begynte del 2 av planen. De fire tømrerne hogde trær i hopetall, og flettet greinene sammen til et tynt nett. Dette la de over huller, og dekket over med løv. De syv Senterpartistene sprang så bort til huset til EU. Der banket de på, og da EU åpnet opp og så hvem det var, så la de på sprang, og han etter, sint som ei fele. Da de kom til det store hullet, hoppet de syv over, mens EU falt nedi. Da kom Espen Askeland frem med et videokamera, han hadde filmet hele greien. ”Hvis du noen gang prøver å starte krig mot, eller okkupere De Forente Små Emirater, så skal jeg vise denne filmen verden over. Du kan vel selv tenke deg avisoverskriftene? ”Senterpartiet felte EU… Senter partiet ødela EU kabalen… like ustødig som et korthus i storm…” EU tenkte seg om. ”OK, hvis jeg lover å aldri angripe eller okkupere De Forente Små Emirater og lar deg få tilbake Herredømmet over Perland og Pålland, lover du da å aldri vise denne filmen til noen???” Dette syntes Askelanden hørtes greitt ut, og godtok derfor tilbudet. Han vendte nesen hjemover i seiersrus og med de andre hakk i hel. De syv Senterpartistene fikk tilbake friheten sin, og det samme gjorde Perland og Pålland.

Da Espen Askeland kom tilbake til De Forente Små Emirater, ble han mottatt som den helten han var, og kongen stelte i stand bryllup mellom Espen og Kongsdatteren Anne Enger Lahnstein. (Senere kjent som NEI dronningen pga. seieren over EU)

Siden det, har de levd lykkelig alle sine dager.

Snipp, snapp, snute,
så var eventyret ute.