Det var en gang to ailyens som bodde østenfor Jupiter og vestenfor Sola.

De het Cutazh og Zuxyc. De var begge store og staute og hadde digre laserpistoler

Som kunne felle en Marsboer på 2 quziwaxt avstand. Siden alle ayliens er intetkjønn hadde de to zoto’er(Også kalt FORELDRE), som var gamle og grå. De hadde også enda et jofa(Også kalt SØSKEN), som hette Quix. Siden deres zoto’er begynte å dra på seg et par tusenår, og ingen av kozaq’ene(Også kalt Barna) hadde fått seg noen å føre ailiensbestanden videre med, bestemte zoto’ene seg for at Cutazh og Zuxyc skulle få ut og prøve lykken.

Den Store Hersker på deres planet hadde utlyst at den som kunne bygge et romskip som var så stort og så sterkt at det kunne dra ut og finne ut om det var intelligent liv på en hittil ukjent planet, Tellus, skulle få Den Store Hersker’s eneste kozaq(Annet ord: ARVING), og halve planeten. Denne fagre kozaq ble kalt Wuze.

De 2 ailyensene skulle selvfølgelig prøve seg, og dro ut for å prøve å bygge dette romskipet

I nærmeste woodoo(også kalt SKOG. Her: skog av jern og annet metall).

Den ene zoto’en deres smurte et dugelig stykke med stål til hver av de; og først la Cutazh, som var den største, i vei. På veien dit møtte han en Zombee, som hadde falt ned fra en annen planet, landet i et krater, og satt seg fast. Mr. Zombee bad Cutazh så inderlig om å få litt stål, og om han kunne fortelle en morsom historie, for det var så lenge siden han hadde smakt mat og hørt noen tale. Cutazh hadde ikke tid, og gikk rett forbi.

Da han langt om lenge kom fram til woodoo’en, ble han veldig utsultet, og så etter stålet.

Men stålet var blitt til stjernestøv! Han ble plutselig så merkelig, og falt ,ikke lang tid etter, i en dyp og lang dvalestillling.

Så skulle Zuxyc prøve seg. Med han gikk det lik ens. Han møtte Zombee’en, og nektet han både det ene og det andre. Da han endelig kom fram, var stålet blitt til stjernestøv og han falt i dvale. Da noen hundreår hadde gått, og zoto’ene snart skulle dra ut til de evige rom,

Bestemte de seg for å sende ut deres siste kozaq, Quix, for å prøve lykken.

Det hadde seg slik at Quix ikke akkurat var zotoene’s yndlings-kozaq, så han fikk bare en liten bit kopper med seg på den lange turen. 

Quix la i vei, og som de to andre møtte han den fastsatte Zombee’en.

Han hadde ikke så mye, men delte gladelig den lille kopperbiten han hadde.

Han hjalp Zombee’en opp av krateret, og fortalte historien med den fagre Wuze og Den Store Hersker.

For dette ble Zombee’en så takknemlig at han bestemte seg for å hjelpe Quix med romskipet.

Han sa, at når han kom fram til woodoo’en, skulle han ta å legge seg ned for å dvale, og uansett hvor mye bråk det ble, skulle han ikke våkne.

Quix gjorde som Mr. Zombee sa, og la seg i dvale. Etter et par hundreår stod Mr. Zombee over han og sa at han måtte stå opp. Han reiste seg, og så at Mr. Zombee hemmelighetsfull gjemte laserstråler og kappezacc(Her:kappsag) bak ryggen, og tørket svette av pannen.

Bak Mr. Zombee stod det største og flotteste romskip Quix noen gang hadde sett eller hørt om. Dette romskipet var så sterkt at det kunne tåle minst 700 000 GB sprøytet rett inn i skroget. Quix takket så mye for hjelpen, og la i vei mot Den Store Hersker’s palass.

Den Store Hersker godkjente såvidt romskipet, og døpte det etter sin fagre kozaq, Wuze.

Han overga motvillig halve planeten og sin lille Wuze til Quix, og bega seg ut på nye oppdagelsereiser i retning Planeten Tellus. Den Store Herskeren fant ut at det var liv på Tellus og slo seg til der, under navnet Carl Ivar Hagen. Og Wuza og Quix levde lykkelige alle sine tusenår, og ble zoto’er til 7 små, søte kozaq’er som de alle kalte Cutazh og Zuxyc; annenhver gang.

Og snipp snapp snute; nå er det bevist at det er liv der ute!