Det var en gang en fattiggutt. Han bodde i et lite hus i en liten bygd sammen med mamma, pappa og sine tre søstre. Det var ikke så mange folk som bodde i bygda. Lite med penger var det også. Faren var smed og fikk noen småpenger en gang hver uke. Da var det festmåltid med havregrøt. Resten av dagene levde de av naturens frukter og nøtter i en stor skog ved bygda.

Så var det en dag fattiggutten våknet opp til noen klagende stemmer. Solen skinte, og fugler kvitret og sang. Han tok på seg en blå, slitt bukse og en hvit skjorte, og sprang ut dit lydene kom fra. Der hadde hele bygda samlet seg. De stod i små grupper og diskuterte om noe som var vanskelig å tyde. En liten jente kom bort til fattiggutten og sa: ”Har du hørt hva som har skjedd”? ”Nei”, sa fattiggutten. Han hadde ikke hørt noe som helst. ”prinsessa ble fanget av det store fjelltrollet i natt, og kongen vet ikke sin arme råd. Kongen har sagt at den som finner henne, skal få prinsessa og halve kongeriket.” Dette var en fin mulighet, tenkte gutten, - prinsessa og halve kongeriket. Det skulle vært noe…! Dette var jo en ypperlig sjanse til å bevise at selv fattige gutter som han kunne være den mest modige og tøffe helten, slik som rike prinser og sterke soldater.

Rett utenfor godset til den eneste adelsmannen i bygda stod det gutter og menn i en lang kø, der det ble delt ut de kraftigste våpen fra alle kanter av landet. Fattiggutten hadde ikke noe lyst til å bruke våpen mot fjelltrollet. Ikke visste han hvordan man brukte noe av den slags. Heller ikke syntes han det var noe koselig å bære på en slik farlig ting hele den lange veien opp til fjellet. Han sa klart ifra at han ikke ville ha våpen, og så la han i vei på den lange, tunge turen opp på fjellet. Han hadde en liten skinnsekk på ryggen med en krukke og en trekopp. I krukken hadde han resten av havregrøten han hadde spart fra uka før.

Da han hadde gått langt om lenge kom han til en skog. Han så en bekk med sildrende vann. Det så fristende ut å ta seg en pause og få en kopp med ferskt vann. Han tok opp koppen fra sekken og fylte den opp. Rett før han begynte å drikke vannet, hørte han en svak liten stemme: ”Ikke drikk, jeg advarer deg. Det er ikke bra ¨å drikke dette vannet”. Fattiggutten kikket ned i koppen der lyden kom fra. Der så han en liten alv. Hun var så liten som en teskje. ”Hvorfor skal ikke jeg få drikke dette vannet”? spurte fattiggutten. ”Vannet renner fra fjelltrollets hule, og jeg skal love deg at han sørger for at den som drikker fra vannet hans ikke kommer levende tilbake”. svarte alven. ”Nei, nei…” sa gutten. ”Da kan jeg vel ikke drikke dette vannet da”. Han begynte å traske videre med en veldig tørr hals, men det fikk så være.

Da han hadde gått en lang stund, kjente fattiggutten at han begynte å bli både sulten og tørst. Han så en fin stubbe like ved, satte seg ned på den og dro krukken med havregrøt opp fra sekken. Han hadde ikke husket å ta med seg noe redskap til å spise grøten med. Han så ned på bakken og der så han en bøyd kvist. Kanskje jeg kan bruke den til å spise med, tenkte han. Da hørte han plutselig en skrekkslagen stemme. Den samme alven sto på kanten av grøtkrukken til fattiggutten. ”Ikke spis, jeg advarer deg”! sa alven, idet gutten skulle til å ta den første skjeen”. ”Men dette er jo mat jeg har tatt med hjemmefra,” sa gutten. ”Trollet kan ikke nekte å spise min egen mat.” ”Jeg skal love deg at du ikke kommer deg hjem igjen hvis du spiser den havregrøten der”, sa alven. ”Du skjønner, fjelltrollet eier hele fjellet og denne skogen attpå, og hvis du spiser grøten ved hjelp av den bøyde kvisten blir grøten forgiftet”. ”Ja vel da”, sa gutten, og så gikk han videre.

Da han hadde gått et stykke igjen, kom han til en lang og bratt oppoverbakke. Han la trøstig i vei, men var temmelig andpusten og sliten da han var på toppen av bakken. Det første som møtte blikket hans var fjelltrollets øyne, - store og blå øyne som stirret han i senk. Trollet stod klart til å ta fattiggutten. Men han ville ikke la seg overmanne av noen som helst, så han tok fart og løp mellom beina til trollet. Trollet snudde seg og løp så fort han kunne etter fattiggutten. Gutten la på vei inn i hulen til trollet for å hente prinsessa. Det var en lang og dyp hule. Helt innerst i hulen satt prinsessa. Hun tok tak i fattigguttens hånd, og der stod de mens det store fjelltrollet kom løpende mot dem. Fattiggutten hadde ikke noen idé om hvordan de skulle slippe unna trollet nå. Plutselig hørte alle tre noe veldig til susing og summing. Fattiggutten var nok den eneste som skjønte hva det var. Det var alven som kom sammen med en hel alvehær! Alven hadde samlet alle vennene sine fra fjern og nær for å hjelpe fattiggutten og prinsessa. De svermet rundt trollet, mens trollet fortvilet slo rundt seg med hendene og prøvde å få alvene vekk. Alvene jaget det store fjelltrollet ut av hulen, med fattiggutten og prinsessa løpende etter seg. Da trollet kom ut av hulen, stod det helt på kanten av fjellet. Fattiggutten tok til i å sparke trollet i foten, mens alvene svermet rundt hodet, så trollet verken kunne høre eller se. Trollet miste skate med sikkert balansen og datt utenfor kanten av fjellet. Det ble et forferdelig smell, som ikke etterlot seg noen tvil om at trollet var og ble død!

Så det var fattiggutten som hadde reddet prinsessa, og dermed fikk han det han hadde blitt lovet: Prinsessa og halve kongeriket. Det ble et stort bryllup, og både fattiggutten og prinsessa levde lykkelige alle sine dager.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.