Det var en gang en president og hans kone som ingen barn hadde, og det var en slik stor sorg for dem. En vinterdag satt kona ved vinduet sitt og sydde. Plutselig stakk symaskinen henne i fingeren, og da hun straks så det røde blodet, sa hun; ”Å, om jeg kunne få en datter som var så rød som blod, så hvit som snø og så sort som cola.”

Da ett år var gått, adopterte kona en datter. Og hun var nettopp slik, rød og hvit i huden og med hår så sort som cola. Men kona skilte seg, og da ett år var gått møtte presidenten en ny dame. Den nye damen som het Iselin var vakker. Den vakreste i hele huset. Men hun var så ond og stolt. Og rasende var hun hvis hun trodde noen var vakrere en henne. Hun hadde et trollspeil og det var slik at når hun gikk bort til det og sa, ”Lille speil på veggen der, si meg hvem er den vakreste i huset nå?” Så svarte det alltid; ”Du Iselin er vakrest i huset nå.”

Men nå vokste den lille piken opp og ble så vakker, så vakker. Ingebjørg kalte de henne. Og en dag Iselin spurte speilet, svarte det, “Du Iselin nok vakker er, men Ingebjørg tusen ganger vakrere er!” Da ble Iselin så rasende at hun befalte lagersjefen sin å ta med seg Ingebjørg ut i skogen for å sminke henne stygt. ”Ta et bilde av henne og ta det med deg hjem, så jeg er sikker på at du har sminket henne.” sa Iselin.

Ja, jegeren måtte gjøre som Iselin befalte, han kjørte ut i skogen med terrengbilen sin men da han skulle til å sette sminken på Ingebjørg ba hun så pent for seg. Hun var så søt og vakker at han ikke orket å sminke henne.  ”Skynd deg inn i skogen,” sa han. ”og lov at du aldri kommer tilbake hit mer.” det lovet Ingebjørg.

Lagersjefen sminket isteden en annen jente og tok bilde av det. Som han ga det til Iselin. Hun spiste det opp, og hun var nå sikker på at Ingebjørg var stygg.

Ingebjørg gikk langt, langt inn i skogen. Det ble kveld og hun ble så trett. Da fikk hun se en bitte liten hytte langt inne i skogen. Hun gikk inn, og det var så pent og rent og koselig der. Men alt sammen var så smått, så smått. Der var et lite bord og på det var det dekket til syv stykker. Og syv små stoler stod det der, en ved hver plass. Ingebjørg var så sulten, så hun lagde en frossen pizza. Så satte hun seg litt i en stol, men så fikk hun se at der stod syv senger, bitte små, men så pene og rene. Hun la seg først i den ene, men den passet ikke, så i den andre, men den passet heller ikke, men til slutt fant hun en som passet, og der la hun seg. Hun sovnet, og da hun hadde sovet en stund kom dvergene hjem, som sluket brannen etter at Ingebjørg glemte og skru av ovnen.

For det var noen dverger som eide denne hytten. Og de var ute i fjellene og gravde etter gull hele dagen. De så straks at noen hadde vært inne i hytten deres og de fant Ingebjørg også. Å, så vakker hun er, sa de. De ble så glade, så glade. De lot henne få sove, og han som ikke fikk noen seng, han lå gikk bort til hotellet og leide seg et rom der for natten. Om morgen våknet Ingebjørg og kunne ikke skjønne hvor hun var. Da hun fikk se dvergene ble hun redd, men de sa; Ikke vær redd oss, ikke vær redd oss. Vi vil bare være snille mot deg. Så fortalte Ingebjørg alt sammen, og dvergene sa at hun bare kunne være sammen med dem, hvis hun stelte i stand stuene og maten for dem. Og det ville hun gjerne. Men pass deg for den onde Iselin, sa de. - Hun kommer nok og vil gjøre deg noe vondt, men du må aldri slippe noen inn mens vi er borte. Ingebjørg hadde det godt hos dvergene, og vakrere og vakrere ble hun.

Så var det en dag Iselin spurte speilet sitt igjen. Du Iselin er vakrest her I hus, men Ingebjørg hos dvergene bortenfor bergene mange ganger vakrere er. Iselin ble så rasende, for da skjønte hun at Ingebjørg ikke var stygg. Så malte hun ansiktet sitt og kledde seg ut som et pizzabud som gikk omkring og leverte pizza. Så drog hun til dvergenes hytte. ”Leter etter syv dverger, har en pizzabestilling”. Ingebjørg tittet ut av vinduet i hytten. Hun trodde pizzabudet ikke kunne gjøre henne noe vondt og ba om å få se på pizzaen. Det var ett stykke hun syntes var så pent, og budet sa hun kunne hjelpe henne med å krydre det. Så krydret Iselin det så mye at Ingebjørg falt om på gulvet, og Iselin løp sin vei. Da dvergene kom hjem, fant de Ingebjørg på gulvet, og de trodde hun var død, men så så de det krydrede pizzastykket og gidde henne et glass brus. Og da våknet hun og slo øynene opp. Dvergene sa at det var nok Iselin som hadde vært her, og hun måtte aldri snakke med noen som kom slik. Nå trodde Iselin at Ingebjørg var død, helt til hun spurte speilet igjen.

Og det svarte som sist. Da ble hun enda mer rasende. Og nå kledde hun seg ut igjen og dro av sted. Denne gangen solgte hun basketballer, og Ingebjørg stakk hodet ut av vinduet og sa; - Nei, jeg skal ikke ha, dvergene har sagt at jeg ikke får lov til å kjøpe noen ting. Men se denne ballen her da, sa Iselin.  ”Den er jo så vakker og vil være så pen på baskeball banen din. Ja, Ingebjørg ville forsøke ballen hun, og så dabbet hun den litt. Straks falt hun om som død, og Iselin sprang på skogen. Da dvergene kom hjem, skjønte de at Iselin hadde vært her, men de kunne ikke finne noe på Ingebjørg som de kunne tenke hadde forgiftet henne. Til slutt fikk de se ballen og tok den ut av handa til Ingebjørg. Da våknet hun igjen og dvergene sa at nå måtte hun passe seg. Det lovet hun. Det varte ikke lenge før Iselin spurte speilet sitt igjen, og det svarte som før. Da holt Iselin på å revne av raseri. Og nå dro hun av gårde med pølser som hun hadde forgiftet. Ingebjørg ville ikke kjøpe noen.

”Men du kan vel spise den pølsa jeg gir deg vel,” sa Iselin, og holdt en varm pølse opp foran henne. Ingebjørg ville ikke det. ”Ja, men da skal jeg spise den ene halvparten, så kan du se at det ikke er noe i veien med det.” sa Iselin. Men hun var så lur at hun spiste den kalde delen som ikke var forgiftet, og Ingebjørg tok den varme. Straks falt hun død om. Iselin sprang like hjem og spurte speilet, og det svarte; ”Du Iselin er vakrest i riket nå.” Da ble hun glad og tilfreds.

Da dvergene kom hjem, ble de aldeles fortvilet. For denne gangen kunne de ikke få liv i Ingebjørg. Og ingenting fant de på henne heller. De la henne i en plastkiste og la denne utenfor huset sitt og bandt kranser og la dem på kisten og holdt vakt over henne natt og dag. Og hun lå så vakker og hvit i kisten akkurat som om hun sov. Så var det en dag at en rockestjerne fra et fremmet land var der på turne der i skogen. Han fikk se kisten med den vakre Ingebjørg og spurte dvergene om de ikke kunne gi ham kisten med Ingebjørg. Han skulle passe på henne og verne om henne, sa han. Dvergene ville først ikke, men til slutt skulle han få lov. Han ba lydteknikerne sine løfte kisten opp på vognen, og da de gjorde det kom de til å riste på den.

Da falt pølsebiten ut av munnen på Ingebjørg, og hun slo plutselig øynene opp. Da ble det glede på dvergene og rockestjernen kan dere skjønne. Han tok henne med til huset sitt og hun ble husmor. Stemoren til Ingebjørg skulle være med i bryllupet, og da hun hadde pyntet seg til festen og spurte speilet, svarte det; Du Iselin er vakrest i huset her, men bruden tusen ganger vakrere er. Da skjønte hun at det var Ingebjørg som var bruden, og da ble hun så rasende at hun ble pensjonert av sinne. Snipp, snapp snute, så var dette eventyret ute.