Det var en gang ei kjempelekker dame som ble kidnappet. Faren hennes lovet bort datteren og halve huset sitt (en 2668 m² stor villa i et stort finansstrøk) til den som klarte å finne henne. Det var selvsagt mange som prøvde, for denne fagre jenta (som ikke var jomfru, i motsetning til de fleste damer i eventyr) var kjent over hele Norge for sin skjønnhet. Hun var en veldreid blondine, som alle menn skjesket etter. Folk lette overalt, men ingen fant henne. Til slutt var det en fattig kloakkarbeider fra Dividalen i indre Troms som meldte seg for faren til jenta, som for øvrig var en av Norges rikeste menn.

 

Men faren bare lo av han. Hvordan skulle han, uten et eneste hjelpemiddel, ikke engang bil hadde han, klare å finne prinsessa, når tusenvis av finansfolk, med gps-er og andre høyteknologiske duppeditter, ikke hadde klart det?

"Jeg skal finne henne med å bruke hjertet," sa den fattige kloakkarbeideren. Da lo faren til dama godt.

"Bare prøv så mye du vil," sa han, "men du finner henne ikke."

 

Men den fattige kloakkarbeideren var fast bestemt på å finne den kjempelekre dama, så han begynte å gå innover i landet.

 

Etter at han hadde gått omtrent 6 mil, kom han til et hus han skjønte at det måtte være smart å gå inn i. Han visste ikke helt hvordan han kom fram til det. Han bare så på huset, og så tenkte han at her måtte han inn, koste hva det koste ville.

 

Og det kostet 30 kr. Huset han ville inn i, var nemlig et teknologisk museum, som viste fram all teknologi som noen gang var blitt laget, fra den første lyspæra, til noe av det mest avanserte utstyret noen hadde sett i de mest fantastiske science fiction-filmene. Han spurte museets omviser om han hadde sett ei kjempelekker, veldreid blondine i det siste, og omviseren sa at det hadde han.

"Hun kom forbi for noen dager siden, i baksetet til en Jaguar XK7. En så fin bil hadde jeg aldri sett før, og ikke siden heller, så jeg glemte nok dessverre å se på både bilens sjåfør og bilens nummer. Men jeg håper at jeg kan være til hjelp likevel, for her finnes jo ikke så mange biler av det slaget."

"Jo da, du var til stor hjelp, takk skal du ha," sa kloakkarbeideren.

 

Han skulle til å gå, men da sa omviseren: "Ta med deg denne roboten. Den er en utrolig avansert maskin som kan 12 forskjellige kampsportteknikker. Den har i tillegg en hyper-mega-moderne laserpistol og en god, gammeldags rakettkaster. Den skal testes ut i forsvaret nå til torsdag. Og forresten, det glemte jeg å si, Jaguaren kjørte den veien," Omviseren så på en av gps-ene han viste fram, og fant ut av at Jaguaren hadde kjørt vestover.

 

Kloakkarbeideren takket omviseren for den gilde roboten og satte av sted videre.

 

Da han kom ut på veien fant han ut at roboten også kunne benyttes som helikopter, (på en eller annen måte, ikke spør hvordan,) så de neste 9 mila gikk unna på bare tolv minutter.

 

Da var han kommet til et slakteri. Han gikk inn, og spurte slakteren om han hadde lagt merke til ei kjempelekker dame, som hadde kommet forbi i baksetet til en Jaguar XK7.

 

Det hadde han, og tilfeldigvis samlet han på bilnummer, så bilnummeret husket han, og det sa han til kloakkarbeideren. KP 98345, var det visst. Slakteren hadde sett sjåføren også, men han hadde hatt på seg finnlandshette, så det hjalp ikke så mye. Men han hadde kjørt nord-over, det visste slakteren. Han var nemlig en av dem som på en eller annen måte alltid vet hvor nord er.

 

Da kloakkarbeideren hadde sagt takk for hjelpa, og skulle til å gå, sa plutselig slakteren: "Ta nå med deg denne skinka. Jeg vet ikke helt hva du skal bruke den til, men den smaker ypperlig, om ikke annet."

 

Og akkurat idet kloakkarbeideren skulle smelle igjen døra, sa slakteren igjen: "Det var dumt av meg å gi deg den skinka, den kan ikke være til mye hjelp, ta med deg denne kjøttøksa også." Kloakkarbeideren fikk en gigantisk kjøttøks, takket for den, og gikk ut til roboten sin igjen, med skinka i den ene neven, og øksa i den andre.

 

Han satte seg inn, og forflyttet seg ganske kjapt nordover. Etter en lang stund kom han til en stor herredsgård med et stort gjerde rundt.

 

Han speidet inn på innsiden av gjerdet, og der så han en Jaguar XK7 med registreringsnummer KP 98345. ”Her må dama være,” tenkte kloakkarbeideren. Men søren heller, hvordan skulle han komme seg inn på innsiden av gjerdet? Kanskje han kunne bruke roboten til å komme seg inn. Da kunne han bare fly over innhegningen, og rett opp til tårnvinduet hun sannsynligvis satt og ventet på han ved.

 

Men nei, da. Akkurat da måtte jo selvfølgelig robotens helikoptermodus være tomt for strøm. Men heldigvis kunne jo roboten forskjellige former for kampsport, så den klarte å slå i stykker gjerdet med et slag. "Den roboten er ikke til å spøke med," tenkte kloakkarbeideren. "Jeg tør ikke engang tenke på all den ugangen den kunne stelt i stand hjemme i Dividalen."

 

Men nok om det. Hovedsaken var at de kom seg inn. Den deilige dama så ham, og vinket til ham, og kidnapperen så ham også, hyttet med neven mot ham, og sendte ei fryktinngytende bikkje etter ham.

 

Kloakkarbeideren fikk først panikk, men så kom han til å tenke på skinka han hadde med seg. Han kastet den mot bikkja, som straks begynte å spise av den. Monsterhunden var satt ut av spill.

 

Så sendte kidnapperen en haug av bevæpnede tjenere etter ham. Dette var verre, synes han. Men noe stort problem var det ikke, for roboten skjøt dem ned med laserpistolen og rakettkasteren sin.

"Du har greid å hamle opp med både bikkja mi og tjenerne mine," sa kidnapperen. "Men det jeg skal sende etter deg nå klarer du ikke å ta knekken på. Det er et troll. Jeg fikk laget det med å genmodifisere en fjellgorilla, og så pare fjelltrollgillaen, som jeg kalte den for etter at den ble genmodifisert, med en elefant."

 

Og ganske riktig, det kom et troll ut av det enorme slottet til kidnapperen. Da tok kloakkarbeideren fram kjøttøksa.

"Endelig skal jeg få bruk for all den treninga jeg hadde før klubbmesterskapet i øksekasting i 1984," tenkte han. Han siktet godt, midt i hjertet på trollet, og kastet.

 

Dessverre gled han, og bommet på hjertet. Heldigvis gjorde det ikke noe særlig mye, for han traff halsen på trollet i stedet. Han traff faktisk så hardt at hodet falt av, men det er så grotesk at det skal vi ikke bry oss noe mer om.

"Nei, skulle du sett, jeg klarte visst å knerte trollet likevel," sa kloakkarbeideren sarkastisk til kidnapperen.

"Så du leker tøff nå, hva?" sa kidnapperen. "Nå har jeg ingenting mer å sende etter deg, men uansett så har du ingen bevis mot meg. Hvem vil vel tro på en fattig kloakkarbeider fra Dividalen i indre Troms?"

"Kanskje ikke så mange," sa kloakkarbeideren. "Men når jeg har fått befridd den kolossalt vakre dama du har kidnappet, så vil nok ganske mange tro på henne."

 

Plutselig gikk roboten løs på huset. Den brukte alle kampsportteknikker den hadde lært, fra jiu jitsu til karate, og til slutt var hele palasset nedrevet, unntatt tårnet den supre dama lå i. Kloakkarbeideren var ganske godt trent til å klatre opp og ned fra kumlokk, så han brukte ikke lang tid på å klatre opp til toppen av tårnet, ta ut den kjempelekre dama og klatre ned igjen.

 

Tilfeldigvis hadde hun en lader som fungerte helt greit til å lade opp helikoptermoduset til roboten med i lomma.

 

Da helikoptermoduset til roboten var ferdig oppladet, fløy de av gårde til villaen til faren til dama. Om ikke lenge var de framme.

 

Faren ble kjempeglad og klemte både kloakkarbeideren og datteren veldig mange ganger. Til slutt lagde han en kontrakt der det stod at kloakkarbeideren skulle få datteren hans og halve villaen hans.

 

Kloakkarbeideren skrev gladelig under.

 

En god stund etterpå at han hadde gjort det, så han at det stod med veldig små bokstaver nederst på kontrakten at hvis han og den kjempelekre dama hans fikk avkom, måtte de betale ni millioner kroner for å få lov til å bo i den ene halvparten av villaen til svigerfaren sin.

 

Det var dessverre for sent for den tidligere kloakkarbeideren (han sluttet å være kloakkarbeider med en gang han giftet seg, og ble finansmann, sånn som de andre i strøket) og kona hans å ikke få avkom, men det gjorde dem ikke noe, for de bodde ikke lenger i den ene halvparten av svigerfarens villa uansett. De hadde nemlig flyttet sammen, til en annen villa, i et annet stort finansstrøk. Der levde de lykkelig til sine dagers ende.