Det var en gang ei ku som het Mopsi. Mopsi var ei vakker og velbygd ku, med gode gener fra moren. Men hun var ikke som alle de andre kuene. Mopsi var annerledes. Halebusten hennes var rød, øynene var blå og klovene lilla. Men det var ikke bare på utsiden hun var annerledes. Mopsi hadde en evne til å vite hva de andre kuene tenkte. Dette hadde hun aldri sagt til noen. Det kunne være en flott evne som fortalte henne når de andre kuene tenkte godt om henne. Men det kunne også være en smertefull evne når de andre var sinte på henne.

 

En dag fikk Mopsi nok. Ved soloppgang pakket hun litt nistegress i en veske, og jogget ut så fort klovene ville bære henne, på leting etter noen som var lik henne.

 

Mopsi gikk over dal og berg, fjell og eng. hun var ikke sikker på hvor hun skulle, men uansett hvor det var, så visste hun at hun ikke var der ennå.

 

Mopsi gikk langt og lenger enn langt, helt til det ble kveld, og hun måtte sette seg ned for å hvile. Nistepakka var hun ferdig med for lengst, og de fire magene rumlet så høyt at hun var sikker på at de kunne høre henne på månen. Stille sovnet Mopsi inn i drømmeland.

 

Neste morgen våknet Mopsi av fuglekvitter. ”Kvirre-kvirre-Mopsi! Kvirre-kvirre-Mopsi!” Mopsi satte seg opp og tittet rundt seg. Over alt var det grønne daler med blomster i alle regnbuens farger, og himmelen var strålende blå.

”Kvirre-kvirre-Mopsi!”

 Rett ved siden av henne satt det en liten dompapp og tittet opp på henne.

”Kvirre-kvirre-Mopsi! Jeg heter Narvid-fugl og er kommet for å hjelpe deg!”

Mopsi studerte den lille fuglen og la merke til at øynene var blå og føttene lilla, akkurat som hos henne selv.

Plutselig fikk Narvid noen voldsomme brekninger. Han laget ekle lyder, rullet med den lille kroppen, og de små øynene vokste seg store. Han åpnet nebbet, og spydde ut en liten valnøtt.

”Ta med deg denne og følg de lilla blomstene.”

Narvid lettet og fløy avsted.

 

På blomsterengen var det blomster i alle slags farger og fasonger. Kun de lilla blomstene var formet i en sti. Mopsi gikk og gikk. Hun fulgte stien av de lilla blomstene helt til hun kom til et stort eiketre. Men da var solen gått ned, og Mopsi var trøtt. Hun la seg ned og dro inn i drømmeland.

 

Neste morgen våknet Mopsi av mjauing. ”Mjau-mjau-Mopsi! Mjau-mjau-Mopsi!”

 Mopsi gjespet og satte seg opp. Rundt henne var det høye fjell og dype daler over alt. Himmelen var dyster og grå.

”Mjau-mjau-Mopsi!”

 Mopsi snudde seg til siden og fikk se en svart katt med lilla poter og blå øyne, akkurat som hos henne selv.

”Mjau. Jeg heter Gerda-katt og er kommet for å hjelpe deg.”

Akkurat som Narvid-fugl fikk Gerda-katt noen voldsomme brekninger. Øynene utvidet seg og ut av munnen kom det en slimete valnøtt med masse hår.

”Ta med deg denne og følg snøsporet.”

Så klatret Gerda-katt opp i eiketreet og forsvant.

 

Mopsi begynte å gå. Langt over et av de høyeste fjellene lengst borte, fulgte det et spor av snø. Mopsi gikk over fjell og dal, helt til hun kom til en elv. Men da var det blitt kveld, og solen var gått ned. Hun la seg ned ved vannkanten og sovnet.

 

Neste morgen våknet Mopsi helt av seg selv. Hun satte seg opp og skvatt til.

Rett ovenfor henne sto det en stor kamel og stirret ned på henne.

 ”God dag, Mopsi. Mitt navn er Håkon-kamel. Jeg er her for å hjelpe deg.”

Håkon-kamel løftet den lilla kloven sin og pirket frem en valnøtt fra fortennene sine.

”Jeg regner med at du har truffet mine to venner Narvid-fugl og Gerda-katt. Vel, du vet hva man sier; alle gode ting er tre. Kast de tre valnøttene ut i elven og se hva som skjer.”

Mopsi gjorde som Håkon-kamel hadde sagt, og kastet de tre valnøttene ut i elven.

 

Plutselig ble vannet lilla og vannet begynte å boble. Opp av elven steg det en vakker okse, med lilla klover, med rød halebust og blå øyne. Han var den skjønneste oksen Mopsi noen gang hadde sett. Og Mopsi visste at han syntes det samme om henne, hun hadde jo evnen til å lese andre kuers tanker.

 

De to ble svært lykkelige sammen, og Mopsi følte seg ikke annerledes mer.

 

Snipp snapp snute, så var eventyret ute!