Det var en gang et land som var så fint, gresset var grønt fra nord til sør, den eneste ”sorte” flekken måtte være over de syv heiene fra vest mot øst og bortenfor de syv sjøene fra øst mot vest, for der lå det et kjempefjell av et fjell, det ble kalt Manhei fjellene. De eneste veiene gikk over brattpassene som var kjempebratt.

Jeg var på vei igjennom Landheim da denne historien begynner, jeg hadde akkurat kommet i land i mårksmakskogbukta sammen med et par alver som hadde vert i Vivec (hovedstaden i Landheim). Jeg ble invitert inn til kongen til mørksmakskogalvene, Odysses.

Han forklarte meg akkurat hvor jeg skulle gå for å komme meg ut av Skogen og videre mot Manheifjellene. ”Gå vestover til Anon lysningen, så går du videre mot nordøst til du kommer ut av skogen, da går du rett nordover til du kommer til Grimborg, Trollmannen Grimståls bolig. Derifra kommer du til å få hjelp av han”.

”Takk for all hjelpen” sa jeg mens jeg gjorde meg klar til å reise.

Jeg gikk vestover, helt til dagen var blitt til natt, og enda litt lenger, og der litt lenger frem så jeg lysningen, klar som dagen av månelyset.

Jeg var trøtt som et dovendyr og sovnet momentant.

Jeg sov urolig og våknet plutselig av at noen holdt meg fast, jeg reiste meg brått opp, men det gikk ikke for de holdt meg fast.

Jeg snudde på hodet og så en død alv som lå på en steinplate, og jeg så med en gang at de hadde spist beina hans. Nei, tenkte jeg mens seg så de fæle vesenene som spiste alven rå.

Timene gikk mens de spiste seg gjennom alv etter alv (de hadde tatt dem til fange de siste ukene og henrettet dem nå).

De hadde fanget både kvinner, menn og barn og alle åt de som om det var godterier. Så ble det min tur og jeg så at et vesen løftet hånden sin mot meg (han hadde veldig lange klør, ca 30cm) og rett før han stakk dem in i hjertet mitt, falt han om etter å ha fått en 5-6 piler i ryggen. Vesenene flyktet mens alvene som hadde skutt vesenet som nesten henrettet stormet på med lange kniver, jeg utnyttet sjansen og reiste meg opp og løp innover i skogen, jeg løp hele natten og to hele dager til og da jeg endelig kom meg ut av skogen var jeg så utmattet at jeg falt om av glede, tørst og sult.

Jeg hadde akkurat satt meg ned da jeg hørte en gammel kjerre som ble dratt bortover den gamle landeveien, jeg så automatisk opp og så en gammel mann som satt i en enda gamlere kjerre som

så ut som om den ville falle sammen når som helst, men jeg sprang like vel mot kjerra og mannen, og da jeg kom fram til den gamle kjerra spurte jeg om å få sitte på.

”ja, ja, sa han. Du får vel sitte på da”.

Jeg hoppet opp i kjerra og sovnet av ren utmattelse, da jeg våknet var jeg inne en hule i fjellene, helt alene, jeg gikk innover i hulen, for jeg syntes at jeg så noen lys der, men det var det ikke. Da jeg skulle gå tilbake til kjerra åpnet det seg en luke i gulvet og jeg falt nedi, jeg skled nedover en bratt gang som bare skled nedover og nedover til jeg begynte å bli ør i hodet, men plutselig falt jeg ut av røret og landet på noe hardt som var stein. Jeg reiste meg opp og gikk litt innover i hulen mens øynene mine kunne se i mørket, etter mange timer med blindganger og endeløse ganger falt jeg sammen i en bylt på gulvet.

Jeg bråvåknet og tenkte på drømmen jeg hadde hatt, det var som om den var blitt fortalt av den viseste og mest pålitelige person på jord, jeg drømte at jeg gikk og gikk helt til jeg kom til et hus, mitt i en kjempeskog. Der satt det en gammel mann som fortalte meg at dette var en drøm og at jeg skulle høre på han. Han sa at når jeg våknet var jeg i en hule der trollene bodde og at jeg skulle finne kongen og stifte fred med trollene som skulle hjelpe Landheim i de vanskelige tidene som vil komme.

Da våknet jeg og fant et sverd som lå ved siden av meg, jeg tok på det, og kjente at det ble varmt i fingrene mine jeg tok det med meg, og litt lenger borte så jeg et skjold og en brynje, de hadde jeg også med meg. Jeg gikk hele dagen, innover og innover hulen helt til jeg var så trøtt at jeg ikke klarte å gå lenger, da la jeg meg til å sove.

Da jeg våknet hadde jeg hatt en drøm om skogen og mannen igjen, men denne gangen viste han meg et slag mellom dverger, mennesker og alver (alvene og menneskene var på lag), og jeg var hærfører for menneskene og alvene, jeg så at jeg dro oppsverdet og satte hesten i galopp mot de utalige dvergene som stormet mot oss.

Den dagen gikk jeg og fant trollene som holdt i en kjempe sal som kongen bodde i.

Jeg vet ditt ærend sa kongen og tok imot meg som en gammel venn, du vil ha fred med oss sa han med en ung fin (til troll og være) stemme.

Fred skal bli sa han til meg, jeg har også hatt besøk av den vise mannen i drømmene mine, sa han.

Jeg lurte på om det var noe rart med det trollet siden jeg ikke hadde trodd på det den vise mannen hadde sagt. Fra den dag lærte jeg at det skulle ikke mye til for å lure et troll. Og Snipp Snapp snute så er eventyret ute.          

Slutt

PS. Dette er forkortelsen og eventyrversjonen av første bok om Landheim.