Det var en gang en liten mann ved navn Lasse Pirkefot. Han bodde høyt oppe på fjellet, i snø og kulde. Der han stod på verandaen sin, iført snekkerbukse og en lodden ullgenser, kunne han se hele byen under seg. Jammen, må det være masete der nede, tenkte han. Alle de stressende menneskene som skal hit og dit. Huff, tenkte han.

Men en dag bestemte Lasse Pirkefot for å ta seg en tur ned til byen, for der hadde han nemlig ikke vært på en lang, lang tid. Men veien ned ville ikke bli lett. Det var krappe svinger og glatte steiner overalt. Det visste han godt. Han visste også at det kunne lure alle slags farer under den hvite og glitrende snøen. Men Lasse Pirkefot hadde bestemt seg.

Da han hadde gått et par hundremeter, så møtte han på ei gammel ku. Hva gjør du her da, lille ku, spurte Lasse Pirkefot. Og kua svarte. Lasse Pirkefot skvatt bakover. Aldri i sitt liv hadde han noen gang hørt ei ku snakke. ”Hva er det for en fyr som kommer ruslendes her da?”, spurte kua. ”Jo, det er me-me-me-meg, Lasse Pirkefot” stotret han. ”Og jeg skal ned for å besøke byen etter alle disse årene på fjellet”.

Kua så underlig på Lasse Pirkefot, og sa til slutt at han burde komme seg ned til byen så fort som mulig. Det var nemlig meldt en fæl storm. Større storm hadde man ikke hørt om siden den gangen gamle Gråbein gravde seg ned i ei snøhule, og ble der i fire dager og fire netter, fortalte kua.

Ja, etter Lasse Pirkefot hadde hørt det, sa han farvel til kua, og takket så meget. Deretter skyndte han seg nedover fjellsidene. Veiene var uvanlige bratte og krappe, tenkte Lasse Pirkefot. Men før han fikk tenkt mer, møtte han på en kolossal isbjørn. Lasse Pirkefot snudde seg og løp for livet. Han hadde sett på Animal Planet at isbjørner ikke var til å tulle med. De var fryktende rovdyr som tålte ekstrem kulde. Han fortsatte å løpe, men så hørte han noen som ropte. Han snudde seg, og han hadde hørt riktig. Det var isbjørnen som ropte. Han ba Lasse Pirkefot komme tilbake.

Lasse Pirkefot tok et par nervøse skritt mot den enorme isbjørnen. ”Slapp av, jeg skal ikke skade deg”, sa isbjørnen. Lasse Pirkefot ble litt mindre nervøs og tok et par skritt nærmere.

”Du vet sikkert at stormen er på vei allerede”, sa isbjørnen tydelig. Lasse Pirkefot nikket.

”Jeg har blitt sendt hit for å hjelpe deg ned fra fjellet”, sa isbjørnen. ”Sendt av hvem?”, spurte Lasse Pirkefot overraskende. ”Det spiller ingen rolle”, svarte isbjørnen. ”Nå skal du bare hoppe opp på ryggen min å holde deg godt fast”. Lasse Pirkefot gjorde som isbjørnen hadde sagt, selv om han ikke hadde tort annet.

Det bar nedover i en rasende fart. Lasse Pirkefot klamret seg fast til isbjørnens tykke, hvite pels. Snøen pisket ham i ansiktet og kulden hamret i blodet hans. ”Vi er snart fremme nå”, ropte isbjørnen gjennom det tykke snøfallet. Lasse Pirkefot ville svare, men han kunne ikke. Tungen og kinnene hans var helt frosset av det bitende kulden. Isbjørnen stoppet. ”Her, ta denne kappen”, sa han. ”Den vil holde deg varm”. Lasse så nølende på isbjørnen. Hvordan kunne ei så slitt kappe skydde han mot kulden og vinden? Men Lasse Pirkefot gjorde som isbjørnen sa og kastet kappen over seg.

Lasse Pirkefot fikk sjokk. Kappen var ikke lenger en alminnelig kappe, men et hus. Varmen i huset kom fra en skinnende peis. Bordet i midten av rommet, var dekket med alle slags delikatesser. Det var hamburgere, tacos, pizza, lasagne, spagetti og et uendelig antall desserter. Hva er dette for slags magi, tenkte Lasse Pirkefot. Han hadde aldri opplevd noen slikt i sitt liv. Men nå løp munnen hans i vann, så han tenkte ikke mer på det, og heiv innpå med all den gode maten. Etter en han var ferdig med både fråtsingen og tv-tittingen, så kom han til å huske på isbjørnen.

Han stakk hodet ut av døra, og så på isbjørnens varme pust blande seg i kulden som en stor sky av røyk. ”Er du mett?”, spurte isbjørnen vennlig. ”Ja”, svarte Lasse Pirkefot. Bedre måltid hadde han ikke hatt på lenge. ”Hva heter du?”, spurte Lasse Pirkefot isbjørnen.

Isbjørnen måtte le. ”Jeg går under mange navn”, svarte han. Lasse Pirkefot så forundret på isbjørnen. ”Hvordan kan du ha flere navn?”, spurte Lasse Pirkefot undrende.

”Jo, det skal jeg fortelle deg”, svarte isbjørnen. ”Jeg kan nemlig skifte form til hva jeg vil”.

Lasse Pirkefot måtte le. Noe så tåpelig, tenkte han. ”Ingen kan bli det de vil, man er bare seg selv”, sa Lasse Pirkefot. ”Jeg kan vise deg”, sa isbjørnen. ”Når vi kommer ned på den motorveien der, så skal jeg vise deg”. Isbjørnen var like vennlig og blid, men Lasse satt fortsatt og lo. ”Jeg gleder meg”, svarte Lasse Pirkefot, nesten litt for sarkastisk.

Da de nådde motorveien var det ingen biler å se. ”Ypperlig”, sa isbjørnen. Deretter forandret han seg til den feteste Lamborghinien du kan tenke deg. Isbjørnen måtte le av ansiktsuttrykket til Lasse Pirkefot, han var nemlig helt forskremt. ”De kaller meg Shapeshifter”, sa han. ”Og jeg er en mutant”.

Lasse Pirkefot hadde ikke sagt et eneste ord resten av turen, men nå tok han mot til seg, og spurte Shapeshifter: ”Kan jeg bli som deg?” – ”Nei, det kan du nok ikke”, svarte Shapeshifter. ”Dette er en medfødt evne”. ”Alle har en, det eneste man trenger å gjøre, er å finne den i seg selv”. Lasse Pirkefot smilte så bredt at det nesten gjorde vondt. Han hadde bestemt seg for å finne sin egen evne. ”Men først skal du få møte en veldig spesiell person”, fortsatte Shapeshifter.

De kjørte et stykke mot utkanten av byen. Og der fikk Lasse Pirkefot øye på det største palasset han noen gang hadde sett. Fire høye spir samlet de enorme veggene på hvert hjørnet.

”Her bor dronning Elania”, sa Shapeshifter stolt. ”Og hun skal bli din framtidige kone, det har skjebnen spådd”. Lasse Pirkefot gispet. ”Ingen kan bestemme hvem jeg skal gifte meg med”, ropte han sint. ”Bare vent å se du”, svarte Shapeshifter. Deretter åpnet de massive dørene av rent gull seg, og den vakreste skapning på jord trådte frem. ”Jeg tar tilbake det jeg sa”, sa Lasse Pirkefot fort, mens han strålte av glede. ”Jeg gjør alt som denne vakre skapningen befaler”. Dronning Elania strålte som kilden til lyset selv. ”Her skal du leve sammen med meg”, sa hun til Lasse Pirkefot. ”I gode og onde dager”. Det hadde ikke Lasse Pirkefot noe å si noe på, og dermed forsvant han og dronningen gjennom de massive dørene av gull, mens Shapeshifter stod igjen og beundret dem.