Det var en gang en liten gutt, han het Pål. Han levde i kongedømme Tamposta.

I dette kongedømmet hadde det regjert en snill og god konge i snart 20 år. Ingen hadde klart å beseire han, for i dette kongedømmet var det den som klarte å drepe eller få kongen til å overgi seg som ble den nye kongen.

Men en dag kom det en mann som utfordret kongen til duell. Det var en heftig kamp, denne nye store mannen viste seg å ha magiske krefter som kunne kontrollere lyn. Han kontrollerte lynene med to sverd og kunne sende dem av gårde mot fienden. Den snille kongen var rask, han ungikk lynene gang på gang, men klarte ikke å komme seg innpå mannen. Og det gikk som det gikk og kongen ble sliten, den store svarte mannen ble aldri sliten fordi han hentet energi fra lynene han sende av gårde. Kongen ble truffet av ett av lynene og ble slynget mange meter bakover og inn i et tre. Den store mørke ridderen sendte enda ett lynnedslag mot kongen som delte kongen og selve treet i to. Mannen ble kronet til den nye kongen i Tamposta. Det var en svart dag i Tamposta.

5 år senere…

Pål var nå blitt 17 år og jobbet i gruvene sammen med foreldrene sine. De slet og gravde etter gull fra tidlig om morgenen til langt på kvelden. De jobbet for den nye kongen. Flere modige folk hadde prøvd å beseire kongen, men ingen hadde lykkes.

Pål hadde flere ganger spurt foreldrene om han kunne gå og utfordre kongen, men foreldrene hadde sagt at han ikke var sterk nok og de ville ikke miste sønnen sin.

Pål var god til å bruke sverd og han var en lur liten kar. Men han var tydeligvis ingen match for kongen. En dag i pausen overhørte Pål to gamle menn som sto og pratet. ”Jeg er sikker på at vi kunne beseiret kongen med det sverdet!”. ”ja, definitivt”, nikket den andre mannen ivrig. ” Hva for noe sverd”, spurte Pål. ”Det er et sverd som kan absorbere lynet og gi det i energi til den som bruker det”, sa den gamle gubben. ”Bare synd det er den onde gamle trollkjerringa i skogen som har det”. ”Ahh”, sa Pål. ”Det er hun som dreper og lager pepperkakemenn av alle som kommer forbi”! ”Nettopp”, sa den gamle, mens han lagde et sørgmodig smil. ”Hvis jeg bare kunne få tak i det sverdet kunne jeg drept kongen så vi slipper ut av denne fangenskapen”, sa Pål opprømt. ”Men hun er altfor sterk for deg og hun bruker svart magi”, sa den gamle mannen.”Å”, jeg er ikke så sikker på det”, sa Pål og viste fram musklene sine.”Det hjelper ikke mot henne”, sa den gamle. ”Hun bruker magi, og da hjelper det ikke med rå muskelkraft”. De gamle mennene gikk, pausen var over. Pål tenkte, og tenkte og kom tilslutt fram til at han måtte prøve. Dette slavearbeidet må ta slutt tenkte han. Det er ikke noe vits i å leve hvis vi bare skal gjøre dette hver dag. Da er det bedre å dø mens jeg prøver. Den natta snek Pål seg usett ut av huset, han hadde pakket med seg masse mat og forsjellige våpen.Han måtte komme seg langt vekk. Han visste godt han kom til å bli etterlyst i hele kongedømmet når de fant ut at han hadde stukket av. Han kjente han var sliten etter nok en hard dag i gruvene, og det hjalp ikke stort at han sto opp midt på natten og løp så fort han kunne mot hytta til den gamle heksa.

Han skjønte han måtte hvile og bestemte seg for å vente til neste natt med å angripe heksa.

Morgenen kom og han var nesten framme. Bare en kilometer unna huset til heksa satte han seg ned og tok seg en matbit og drakk litt vann fra bekken like ved siden av. Etter det sov han og våknet ikke før utpå kvelden. Han ventet til det ble helt mørkt og snek seg videre mot huset til heksa. Han hadde en plan, han hadde tenkt å brenne opp hele huset. Det var en liten hytte med tørre planker som ville brenne bra. Han listet seg til hjørnet av huset, la masse papir på hvert hjørne av huset og tente på. Deretter løp han et stykke inn i skogen og så på. Huset tok fyr i alle hjørner. Flammene slikket opp etter veggene og ikke lenge etterpå hørtes et rungende hyl inne fra hytta. Døra fløy opp og Pål løp ut fra gjemmestedet sitt. Det var ingen nøling her i gården. Pål svingte sverdet og hogg hodet rett av heksa. Han følte ingen skyld mens han kikket ned på heksa mens han sto nervøs og ventet på at noe forferdelig skulle skje.

Etter 5 minutter skjønte han at hun var død og ingenting ville skje. Det hadde gått utrolig fort og enkelt. Han kunne ikke skjønne hva de gamle mennene mente med at hun var altfor sterk for han. Nå hadde han jo overasket henne så godt han kunne, ikke hadde han nølt heller. Han tvilte ikke på at han hadde tapt hvis han hadde bedt henne om en fair kamp. Da han snek seg inn i huset var han fremdeles overasket over hvor lett det hadde gått. Han hadde til og med forberedt seg på døden i natt. Han lette først på det første stedet han hadde gjemt sverdet hvis han hadde hatt noe så farlig og verdifullt, nemlig under senga. Han strakk armen under senga og kjente noe velkjent som kunne kjennes som sitt eget sverd. Han dro det fort ut og det var ingen tvil, det var det magiske sverdet. Han styrtet ut døra og var lettet over hvor enkelt det hadde gått. Han spurtet gjennom skogen, morgenen kom og han fant seg ett fint gjemmested ved kanten av fjellet hvor kongen hadde slottet sitt på toppen. Han visste kongen hadde sendt farlige menn etter han.

Han var overasket over at ikke kongens menn hadde funnet han. Hva drev kongen med? Hadde han ikke lagt merke til at han hadde forsvunnet. På kvelden begynte han på veien opp fjellet. Han valgte å følge veien opp i stedet for å kravle seg opp å risikere å falle mange meter ned å dø. Han hadde ikke tenkt å dø på den måten. Hvis han skulle dø skulle det være i kamp mot kongen. Nei, han skulle ikke dø i kampen mot kongen heller, ikke når han hadde dette magiske sverdet. Pål lurte fremdeles på hvorfor kongen ikke hadde sendt folk etter han. Kanskje det var fordi han var glad i å sloss og ventet på Pål, fordi han var en av de beste krigerne som var igjen som kunne slå han? Kanskje han rett og slett fulgte med på hva Pål gjorde og gledet seg til en kamp oppe i kongsgården? Uansett fortsatte han opp veien uten å møte noen folk. Etter lang og lenge kom han opp til porten den sto på vidt gap akkurat som den sa velkommen. Pål løp inn i kongsgården og opp trappa til døra. Plutselig hørte han en pikestemme bak seg som sa: ”Skal du slåss mot faren min”? Pål snudde seg og så den vakreste jenta han hadde sett i sitt liv. ”Ja”, svarte Pål. ”Vi kan ikke finne i oss det lenger, vi blir behandlet som slaver og må grave gull for faren din”. ”Ja, jeg vet det”, sa jenta. ”Han behandler ikke noen av oss bra, selv ikke meg, datteren hans”. ”Han tenker bare på seg selv, alt han bryr seg om er damer, øl, penger og underholding”.”Moren min likte han heller ikke særlig godt og han var både utro og full altfor ofte”. ”Det endte med at hun stakk av midt på natten, men hun har sendt brev til meg og sier hun har det bra, hun bor i skjul med en annen mann”. ”For en fæl historie”, sa Pål medfølende. Men akkurat da åpnet hoveddøra seg. Pål skvatt. En mann kom ut. Han skjønte at dette var kongen. ”Jeg utfordrer deg”, sa Pål.

”Følg meg” sa kongen. ”Dette vil gå fort…”. Han hadde allerede på seg rustning, det virket som han hadde ventet på Pål. De gikk ut i kongsgården. Pål så mørke skyer samle seg over slottet, det var nok en del av kreftene til kongen.

Pål gjorde seg klar, han tok opp begge sverdene sine, og akkurat som forventet kom det et lyn fra oven. Pål tok sverdet og holdt over hodet og sverdet absorberte lynet.

Pål løp mot kongen. kongen sendte en kule av lyn ned fra himmelen Pål kjørte sverdet opp mot lynet og absorberte det. Kongen var full av forundring og før han var klar over det sto det ett sverd rett igjennom magen på han. Kongen skrek av smerte og sendte han et kraftig lyn fra himmelen rett ned mot Pål. Kongen tok en fast grep om sverdet som fremdeles sto inn i magen hans og holdt det faste. Pål prøvde så hardt han kunne å dra det ut igjen, men kongen var altfor sterk. Pål kjente et kraftig støt igjennom kroppen og ble slynget bakover. Han kjente han traff noe hardt og så svartnet det helt.

Pål våknet på ettermiddagen neste dag. Lever jeg, tenkte han. Han fant fort ut at han levde. Han lå i en stor fin seng som han aldri hadde sett lignende til. Han prøvde å reise seg opp. Han kjente en skarp smerte gjennom hele kroppen. Han landet pladask ned på senga igjen. Hvordan hadde det gått? Hadde han vunnet mot kongen? Han måtte finne det ut, og i tross for all smerten karret han seg ut av senga og bort til døra. Han åpnet døra og kikket ut i en lang gang. I enden kunne han se en person. Han skulle til å rope da han snublet i dørstokken og gikk rett på trynet. Det svartnet igjen. Da han våknet lå han igjen i den fine senga. Han kikket seg rundt og så at jenta var der.

”Hva skjedde?” spurte Pål. ”Du vant”, sa jenta.

Plutselig kom det mange folk inn på soverommet. ”Du har klart å beseire den onde kongen, det blir kroning i kveld klokka åtte. Pål sendte budbringere rundt i hele kongedømmet og sa at kongen var drept og at han var den nye kongen, og at alle var bedt til kroningen og fest etterpå. Litt før åtte kom det masse folk oppover bakkene og opp mot slottet som nå var Påls slott. Her ble det fest til langt på natt. Pål danset med jenta hele kvelden.

Jenta og Pål giftet seg og moren og mannen hennes flyttet inn de også. Mye av Påls familie flyttet også til slottet. Pål og jenta fikk en datter og en sønn sammen. Og Pål og jenta levde lykkelige i alle sine dager.