Det var en gang en konge som bodd i et slott. Han hadde en datter som var så blid og vakker som ingen kan tenke seg. Kongen var veldig glad i prinsessen, men det var bare ett problem. Hun kunne nesten ikke se. Hver gang hun var ute og gikk kræsjet hun i trær og snublet over steiner.Når hun skulle spise sølte hun utover kjolene sine, og de ble ødelagdte.En dag var kongen så lei at prinsessen ikke kunne se, så han sa at han som kunne få prinsessen til å se, han skulle få både prinsessen og halve kongeriket. Unge menn fra hele kongeriket kom for å få den vakre prinsessens til å se, men ingen greide det. Kongen ble lei av alle frierne som ikke hjalp datteren hans, og for at bare de som virklig kunne klare det kom, sa han at den som prøvde, men ikke fikk prinsessen til å se, skulle få skåret opp et sår i ryggen og i såret skulle det strøs salt. Mange prøvde fremdeles, og mange måtte lide. Ingen greide det.

På en gård i skogen et lite stykke unna bodde det en far med de tre sønnene sine. Sønnene het Per, Pål og Espen askeladd. Espen askeladd ble kalt det fordi han ikke gjorde noe annet hele dagen lang enn å rake i asken i peisen. Han var den yngste av sønnene og brødrene mente at han ikke dugde til noen verdens ting. Faren til de tre sønnene fikk høre nyheten om at den som kunne få prinsessen til å se, skulle få henne og halve kongeriket. Selvsagt ville han få giftet bort en av sønnene sine til selveste prinsessen! Først sendte han Per av sted.

Da Per hadde gåt et stykke, traff han en gammel kjerring. Kjerringa bar på en stor bylt med en stein i. Hun hadde på seg et stort grått sjal over en mørkebrun kjole. ”Kan du ikke hjelpe meg å bære steinen, gutt?” Spurte kjerringa. ”Jeg har ikke tid til å hjelpe en gammel kjerring som deg. Jeg skal gifte meg med prinsessen. Det eneste jeg må gjøre er å gi henne synet tilbake!” Svarte Per. Kjerringa skulte på Per og sa: ”Tro meg, det blir det ikke noe av”. Per brydde seg ikke noe med det, og gikk videre.

Da han kom til slottet var det fult av friere over det hele. Han måtte vente på tur, men om litt og lenge fikk han komme til prinsessen. ”Hordan har du tenkt å helbrede meg, da?” Spurte prinsessen. ”Jeg har med meg den tristeste historien jeg hvet. Du kommer til å gråte og gråte til øynene dine er vasket rene.” Sa per og begynte å fortelle. Da per var ferdig med historien gråt prinsessen i lange baner. Hun gråt og gråt i flrer dager, men synet ble ikke bedre. Kongen ble kjempe sint fordi Per hadde gort datteren så ulykkelig, og Per fikk salt i såret, som alle andre. Da han kom hjem til faren og de to brødrene, var det Pål sin tur. Han gikk i vei.

Om vel og lenge møtte også han den gamle kjerringa. ”Kan du ikke hjelpe meg å bære steinen, gutt?” Spurte kjerringa, nå som sist.”Jeg har ikke tid. Jeg skal gifte meg med prinsessen. Det eneste jeg må gjøre er å gi henne synet tilbake”, svarte Pål. ”Tro meg, det blir det ikke noe av”, sa kjerringa, og Pål gikk videre.

Da han kom til slottet var det enda flere friere enn når Per var der. Nå var det nesten helt fult på hele slotsplassen! Om litt og lenge fikk også han komme til prinsessen. ”Hvordan har du tenkt å helbrede meg, da?” Spurte prinsessen. ”Jeg har med meg to pinner som jeg skal lage et bål av. Hvis du ser lenge nokk på bålet, vil det blende deg og du vil få synet tilbake”, svarte Pål. Han tente opp bålet, og prinsessen satte seg for å se på det. Hun så og så, men hun så ikke bedre. Til slutt gav hun opp. Pål fikk, som alle de andre, sår med salt i på ryggen, og han måtte dra skuffet hjem. Da han kom hjem ble faren skuffet. Nå var alt håp ute tenkte han.

Det han hadde glemt var at Espen askeladd også ville prve å helbrede prinsessen. Espen sa det til de andre. ”Ha, ha, ha! Skal du greie å gi prinsessen synet tilbake, når ingen andre har greid det?!” Lo de andre. Faren var så bedrøvet, så han så ingen annen løsning enn å sende Espen til å hjelpe prinsessen.

Espen gikk i vei, og om litt og lenge møtte også han den gamle kjerringa. ”Kan du ikke hjelpe meg å bære steinen, gutt?” Spurte kjerringa. ”Jo det kan jeg gjerne!” Svarte Espen, og tok bylten med steinen i. Med ett han berørte bylten svartnet det for han, og med ett han våknet var han et helt annet sted! Det var steinplater på bakken, og menneskene gikk i rare klær. Det rareste av alt var de rare husene. De var kjempe digre, grå og firkantet, med masse glassruter i. Etter en stund kom Espen seg over sjokket og begynte å se seg om.

Den første han traff var en ung pike. Det eneste Espen kunne komme på å snakke om var prinsessen. ”Hvet du hvordan jeg kan få prinsessen til å se?” Spurte han. ”Nei, men hun kan jo ta sånn laser opperasjon i øynene, da...”, svarte hun og Espen gikk videre. Den neste han traff var en voksen mann. ”Hvet du hvordan jeg kan få prinsessen til å se?” Spurte Espen. ”Nei, desverre ikke”, svarte mannen. Espen gikk videre. Den neste han traff var en gammel dame ”Hvet du hvordan jeg kan få prinsessen til å se?” Spurte Espen. ”Jeg vet ikke hva prinsessen syns, men jeg foretrekker briller”, sa den gamle damen og viste Espen brillene sine. ”Kan jeg få de?” Spurte Espen. ”Ja, ja ta de du. Jeg har et par til på gamlehjemmet”, sa den gamle damen og rakte han brillene sine. Med ett Espen tok i de svartnet det igjen, og når han åpnet øynene var han tilbake igjen i skogen med kjerringa. ”Nå, fant du noe?”, Spurte kjerringa og så på Espen. ”Ja, jeg fikk disse av en gammel dame”, svarte Espen og viste kjerringa brillene. ”Du er en snill gutt, du. Du skal se at prinsessen ser til å like deg”, sa hun og smilte til Espen før han gikk videre.

Da Espen kom til slottet, var det enda flere friere enn de to andre gangene. Nå var det så vidt plass der, og Espen måtte vente veldig lenge. Når det enderlig var hans tur til å møte prinsessen, spurte hun: ”Hvordan har du tenkt å helbrede meg, da?” Da tok Espen fram brillene han fikk av den gamle damen i steinbyen og rakte de til prinsessen. Hun tok de på og lyste av glede. De virket perfekt og prinsessen kunne se! Hun omfavnet ham og ærklerte bryllup. Faren til Espen var nå den stolteste mann, og prinsessen og Espen levde lykkelige i alle sine dager.

SLUTT