Det var en gang en guvernør som hadde en vakker og glitrende by. Men alle gode ting har ende og mørket senket seg i byen. Det var en kjempe av en mann som hadde flyttet inn i byen. I mannen rådet alt annet enn varme og medfølelse, hn terroriserte utesteder og drepte buskapen til gårdene i nærheten. Kongen sendte da et bud om at den som klarte å bekjempe mannen skulle bli belønnet med prinsessen og halve kongeriket. Nyheten spredde seg over land og strand, men spesielt gikk rykte fra kro til kro om denne prinsessen og hennes fromme ustende og mangt en mann ble yr og lysten på henne. Det gikk ikke lenge før ryktet hadde nådd alle landets grenser, både i nord og sør. Men skjønnhet blender selv de tøffeste av menn og kjempen var det få som hadde beredt seg for. Det kan tenkes at mangt en sterk og behendig kar hadde tatt opp kampen med kjempen, men kjempen var en mektig skapning og lot seg ikke rikke. Han beit verken på spyd eller sverdspiss. Alle som en falt for kjempens never, mens andre tok beina fatt når de fikk se ham.

 

Ja, det kan tenkes at mange anså seg som den rette mann. Alle som en dro opp ermene, hevet skuldrene og grep om sverdet for så 2 minutter etter måtte bæres ut igjen. Noen kom i kiste, andre på skjold, mens noen måtte samles opp i et spann.

 

Denne mannen ved navn Eirik Skalkfot var tydeligvis ikke mors beste barn. Han hadde never så store som gresskar, føtter som tømmerstokker og en mage som lignet alt annet enn et vaskebrett.  

- Den mannen som bringer Eiriks hode, han skulle jammen få dattera mi og halve kongeriket, tenkte guvernøren.

 

Ryktene om denne Eirik spredde seg utrolig raskt. Det ble ivrig fortalt om hvor barbarisk og hensynsløs denne Eirik var. Ikke lenge etter traff ryktene øret til en gutt som bodde et stykke utenfor byen. Han hadde hørt det fra de eldre brødrene sine, som begge hadde planer om å utfordre Eirik.

 

- Nei, det er vel snart min tur, glapp det ut av Thor ved middagsbordet.

- ”Næmen” du planlegger vel ikke å møte han ”dære” Eirik? Kom det fra mor i hjørnet.

- ”Je” har hørt han er en kjempe av en mann, hostet hun.

 

Hun hadde etablert seg i en stor gyngestol ved peisen. Hun satt og strikket på en genser som en dag skulle passe Ruben.  

 

- Pøh! Det er da ikke Eirik mine tanker tynger, det er prinsessen, svarte han med en en høy og myndig stemme.

- Du burde tenke over hva du kaster du deg ut i, svarte Arne og himlet med øynene. Han hadde lent seg tilbake på krakken og gav Thor et mistenksomt blikk.

- Pass dine egne saker, glefset Thor tilbake og rettet seg opp på stolen og grep om bestikket.

 

Stille i et hjørne satt Ruben og betraktet alt med store øyne. Han skulle ønske han selv var like sterk som Thor. Han tittet forsiktig ned på den lille fiskebollen av en muskel som han spente på venstre arm. Han ønsket så inderlig å bli en helt. Han hadde ofte gått og drømt mens han gjetet buskapen. Helt SKULLE han bli og det skal ingen fiskeboller stå i veien for.

Han følte seg trett og besluttet å ta kvelden.

 

- Tar du senga allerede, spurte Arne og la hodet litt på skakke.

- La gutten være, mumlet Thor stille med munnen full av mat.

 

Ruben snudde seg rolig og etter en spenstig manøver lå han godt begravd i dynen.

 

Neste morgen var det et konstant bråk nede på bykroa. Lyden av stoler og glass som ble kastet veggimellom gav gjenklang i hele kongeriket. Ruben våknet av at vinden suste gjennom den vidåpne døra.

 

- Hvem er det som har latt døra stå åpen, sukket Ruben og subbet i sokkelesen bort til døra.

 

I det han strakk seg ut og grep etter døra, rakk han akkurat å se ryggen til Thor forsvinne nedover gaten.

 

- Eirik er her, han er kommet til byen! Hørte han en mann skrike nede i gaten.

 

- Å nei! Skrek Ruben i det han forstod hvilken situasjon Thor hadde satt seg i.

 

Så bar det nedover med Ruben også. Med tresko på beina og slynge i lomma raste han nedover. På veien møtte han en blind gammel dame som ved et uhell hadde mistet handleposen.

 

- Jeg må vel hjelpe den gamle damen, tenkte Ruben og spurte så om hva som hendt.

- Jeg har mistet varene mine, svarte hun med rusten stemme.

- De har nok rullet nedover gaten, la hun til.

- Og så kom det to karer nedover gaten, mumlet hun lavt.

- Men ingen ville hjelpe meg.

 

Ruben tenkte at det måtte være Thor og Arne.

 

- Ro deg ned, jeg skal hjelpe deg, svarte Ruben og rettet seg opp.

 

Ikke lenge etter hadde han samlet opp alle varene og lagt dem tilbake i posen.

 

- Takk, du har slik et hjerte av gull, sa damen.

- Du skal ikke gå tomhendt, sa hun lavt og fisket opp en liten mørk gjenstand ifra lommen.

- Denne steinen er ikke en vanlig stein, smilte hun og viste de tannløse gommene.

- Denne steinen kan treffe etterhvert mål, men ditt hjerte må være rent for at det skal kunne fungere, sa hun og smilte lurt.

- Men du har allerede bevist at du har et rent hjerte, edel er du også, sa hun og gav ham steinen.

 

Han takket så mye for den magiske steinen og fortsatte nedover gaten i retning kroa.

 

- Eirik! Ropte Thor og stormet inn på kroa og stelte seg midt på gulvet foran disken. Han ble overrasket over alt skroet og restene som lå slengt utover. Så reiste det seg en stor skapning frem fra et mørkt hjørne.

- Hvilken kar våger å kalle ut min navn på denne måten! Skrek Eirik og raste frem mot Thor.

 

Hvem ville ikke ha reagert kvikt når en slik kjempe kommer dundrende med en slegge av en arm. Nei, Thor var ikke sein om å gå i møte. Men det var ikke mye motstand fra Thors side. Han fikk både smake høyre og venstre og deretter et spark der det verker mest. Men Eirik var bestemt på å fulføre det påbegynte. Han grep om skuldra til Thor og slengte ham ut av døren.

 

I et takfast klask landet han på magen og rullet så stille ned i dikka. Han kom seg etterhvert på beina og så bar dem hjem igjen. Han var ialfall heldig som ikke fikk smake sverdet, tenkte han og haltet videre oppover.

 

Nei, det var ikke et vakkert syn Ruben møtte i det han kom gående nedover gata. Det var selveste Thor som kom vandrende nedover. Blå og skamslått stubbet han bortover og hans lepper formet bandeord.

 

- Hvor er Arne? Spurte Ruben.

 

Thor gryntet lavt og pekte nedover mot kroa.

 

- Å nei, ikke Arne også, sa Ruben og fortsatte nedover.

 

Ruben kom akkurat tidsnok til å se Arne lide samme skjebne som Thor og noe vakkert syn var det heller ikke. Arne var like blå og skamslått som bror sin. Han la ikke engang merke til lille Ruben som nå var på vei inn kroa.

 

Selve kroa var ikke et pent syn. Bord og stoler lå spredd utover gulvet og det lå glasskår i hvert et hjørne. De brunmalte veggene stod i kontrast til det mørke steingulvet. Alt dette kaoset minnet mest om en slagmark. Plutselig reiser det seg en stor skygge bak et veltet bord. Skyggen vandrer stille bor til disken og brer seg utover. Den legger vist ikke merke til Ruben som står lent inntil veggen ved utgangsdøren.

 

Ruben føleler en merkelig følelse som sprer seg ut i kroppen. Den prikker hysterikst i fingrene og brer seg ut i armene. Den fosser nedover i beina og fyller seg ut i føttene. Det er sinne. Så snur skyggen seg og ser ned på Ruben. Så begynner skyggen og vibrere stille.

 

- Haha, jeg ser de sender minstemann, skriker han og retter seg opp foran disken.

- Hvordan skal du kunne slå meg, du som bare har fiskeboller å yte med, sier han og gliser hånlig.

- Brødrene dine var ikke noe bedre heller, sier han og ler stille.

 

Ruben fisket rolig opp slyngen ifra baklomma og bandt den rundt steinen.

 

- Vell, hva venter du på gutt? Skrek han og begynte å bevege seg mot Ruben.

- Grrrrr, du nekter å gi deg hva?! Knurrer han og begynner å løpe mot Ruben.

 

Ruben var verken erfaren med kniv eller slynge, men han husket den gamle damens ord:

Den som er ren og edel i hjertet, skal med denne steinen kunne treffe ethvert mål. Ruben spenner slyngen rolig i det han ser kjempen nærme seg med stormskritt. Plutselig gliper han slyngen og steinen suser rett i kjempens panne. Det oppstår litt av et brak i det kjempen faller om på krogulvet. Eirik faller om på stedet og blir liggende å kave. Han mumler noen lave ord(som barneører helst skal slippe å høre) og faller så stille om. Så tok Ruben fram den lille lommekniven og skar hodet av ham.

 

Braket vekket til og med guvernøren som sov stille i sin himmelsengen.

- Nå har noen tatt knekken på Eirik! Ropte han og stormet mot kroa i bare pysjen.

 

Ruben plukker opp steinen som gløder svakt av rødt. Han rusler muntert og stolt ut av døra. Utenfor ble han møtt av en jublende folkemasse. Så brøt en trompet jubelen og stillheten senket seg. Så var det guvernørens tur til å takke og prise ham.

 

- Du har Eiriks hode ser jeg, lo guvernøren.

- Du ska jammen få min datter og byen, ropte kongen og folket jublet igjen.

 

Deretter ble hele den vestlige delen av byen underlagt Ruben og guvernørens datter fikk han ved sin side. Så levde de lykkelige alle sine dager. Snipp, snapp, snute så var eventyret ute.