Det var en gang tre lovende brødre Petter, Pål og Håvard Askesnabb. Disse tre trasket land og strand rundt i jakten på ryper, men verken fant de eller fikk skutt noen. Rent oppgitte ble de da kongen utlovet prinsessa og halvekongeriket til den beste jegeren. Askesnabbene hadde aldri vært noen drevne skyttere, og de hadde aldri vært noen sjarmører av rang. Så dette så de på som en nesten umulig oppdrag, men de ville prøve. Det var tross alt ikke hver dag at de beste jaktmarkene i verden og den mest fruktbare rypa av dem alle ble utlovet som dusør.

Alle jegerne møtte opp på kongsgården. Her skulle de bo til ei rype ble felt, og en vinner ble kåret. Askesnabbene så på de fjellvante jegerne med stor vantro, men ettersom dagene gikk, ble det deres tur til å vise seg frem. Nå måtte de vise hva de dugde til. Først ut var Petter. Med beksømskoene knytt, hagla ladet og rypenettingen klar, skritta han med lange steg ut i villmarka, i håp om å skyte rypa som skulle vinne kongens gunst. Dessverre for Petter så fikk prestasjonsangsten overtaket på han. Rypene var sikre den dagen, og femti bomskudd senere ga han opp. I skam måtte han innse sitt tap, og i sinne skaut han et av kongens fredede rådyr. Kongen ble arg og satte han rett i fengehullet.

Neste dag var det Påls tur. Skjelvende som et aspeblad snek han seg ut på de store jaktmarker. Ei skulle det gå noe bedre for denne askesnabben. Hundre patroner senere måtte han vende nesen hjemover, og innse sitt nederlag. Ingen fjellrype hadde det blitt på han heller. I sinne skaut også han et av kongens rådyr. Kongen ble arg og satte også Pål i fengehullet.

Nå var Askesnabbene sterkt redusert. To var i fengsel, og brødrenes skjebne dvelte i hånden på minstemann, Håvard. Håvard var en elendig skytter, og så ikke forskjell på verken liryper eller fjellryper. Dette ble sett på med sterk vantro av de eldre brødrene. Etter en lang dag, måtte også Håvard bite i den sure mosen, og trasket seg hjem til kongsgården. I sinne brøt han seg inn i kongens vinkjeller. På rad og rekke sto majestetens cognacflasker. Hardbarket som Håvard var drakk han opp ei hel flaske av den flotte dessertcognacen kongen hadde lagret i flere tiår. Plutselig fikk han lyst på hardere kost enn li-og fjellrype. Nå var det eksosrype som sto på programmet. Han sneik seg opp i tårnet hvor prinsessa hadde tilhold. Askesnabbene hadde aldri vært noen storsjarmører, men med litt alkohol strømmende gjennom Håvards årer, greide han å forføre som ingen annen. Han sjarmerte prinsessen i senk.

Neste dag ropte Håvard til kongen at han hadde fanget den rypa det var bedt om. Kongen ble rent forfjamset, og skjønte ikke hva den elendige rypejegeren snakket om. ”Jeg har fanget en eksosrype”, svarte en veltalende Askesnabb. Kongen trodde ikke på dette, men når han så at prinsessa kom løpende inn i jegerens hender, skjønte han hva som var på ferde. Og med ett godtok kongen denne skjebnen. Håvard Askesnabb fikk sitt kongerike og sin eksosrype. De feilskytende brødrene ble løslatt, og slik levde alle lykkelige alle sine dager…