Det var en gang et land langt, langt borte. Bortenfor sjø og planeter lå to små land på hver sin side av en liten dal. Den hadde en gang vært én, da het den Biamtiktmalib. Østkanten og vestkanten hadde i alle år vært rivaler under festivaler og konkurranser, og en dag gikk de alle over grensa. En liten elv rant i mellom dem, og dette var det eneste som skilte dem nå, men det var allikevel så stor forskjell på folket. De var som tysker og jøde, som katt og mus, og ingen kommuniserte med noen fra det andre landet.

I det ene landet, Biatimi, bodde en liten pike som lød navnet Ulla. Hun var liten men fyldig, hadde usedvanlig langt og vakkert kastanjebrunt hår, og øyne så grønne som bare drager kunne ha. Hun pleide å plukke plommer nede ved elvekanten, på det hemmelige plommestedet sitt. Merkelig nok forsvant det stadig flere og flere plommer fra tid til annen, men tenkte ikke mer over saken. De små fuglene var nok sultne de og, tenkte Ulla! En gang eller to i uken trippet hun lystig ned til treet, med aldri annet enn de deilige plommene hun snart skulle spise i tankene.

Et par uker ble hun uheldigvis opptatt med barnepass, og hun fikk ikke besøkt sin gode venn Resk, som hun hadde navngitt treet. Når plikten endelig var ferdig sprang hun med store, høyst upassende skrittlengde for en pike, syntes Ulla, men det treet sto bare og ventet på å få overvelde Ulla med de saftige søte fruktene dets. Når hun omsider ankom plommeparadiset, andpusten og sliten, oppdaget hun til sin store forskrekkelse at det bare hang fire plommer på treet! Hun gispet i forbauselse, og undret fælt på hvem den lille rakkertyven var. Ingen andre visst om dette stedet andre enn henne? Hun hadde tatt mange omveier og, bare for å riste av eventuelle spioner! Ulla tittet febrilsk rundt treet og oppdaget mange små plommesteiner, slengt rundt på bakken som om det hadde vært en strikkemøtepiknik der. Med ett skvatt hun til. Der så hun et par lysebrune skinnmokkasiner stikke frem fra den ene busken ned mot elven. Hun listet seg stille mot det og tittet forsiktig frem bak noen grener. Dette var et nytt ansikt for henne. Han hadde store øyne, lysebrunt rufsete hår, og mørkeblå klær. Hun kjente alle som bodde i det lille landet hennes, og denne karen var en fremmed! Det eneste landet i mils omkrets var Imitaib, og det kunne bare bety én ting: Han var fra det øyeblikket en inntrenger! Ulla visste ikke sine arme råd. Hodet hennes var et eneste lite kaos. Den ene siden av henne ville skrike og løpe etter en lovholder, som hun hadde blitt fortalt, mens den andre ville bare sette seg ned ved siden av han, legge hodet ned på maven hans og sovne i en svak vind av pusten hans. Dette var noe hun ikke hadde opplevd før. Hadde hun spist sommerfugler nå? Kanskje det fulgte med en fulgte med den ene plommen hun spiste tidligere? Hun så på han en gang til, og det stakk til i magen hennes. Hun gav fra seg et lite kvekk, nesten lydløst, men nok til å vekke en sovende plommenasker. Han gryntet litt, så seg omkring og skvatt til når han så Ulla. Krabbet litt bakover for å få jenta i fokus, og ble sittende målløs.
De to ungdommene kunne ikke ta øynene fra hverandre. De ble sittende slik i flere minutter før Ulla endelig åpnet munnen. Ut av den lille munnen kom noen svake myke ord; -Hvem er du?
Det tok noen sekunder før gutten forstod hva hun sa, men stammet ut at hans navn var Ivan. Hun smilte litt til han og tittet ned i gresset på noen små maur som stotret gjennom det og bar på en plommestein. –Hvor bor du Ivan, i Imataib?
Ivan ble plutselig litt usikker, han visste jo at landene deres var fiender. –Nei, vi ble forvist derfra for noen måneder siden. Nå bor jeg og faren min i en liten hytte et stykke utenfor byen, nære elven. Og du da? Hva heter du, og hvor bor du?
Ulla fniste litt, hun hadde jo helt glemt å presentere seg selv! –Jeg heter Ulla jeg, og jeg bor i Biatimi sammen med moren og faren min!, smilte hun. -Hyggelig å møte deg… sa de begge i kor, skvatt litt, og begge rødmet øynene opp mot skyene. De ble sittende å titte på hverandre litt til før Ivan bykset over henne og klinte dypt og mykt med henne.

Etter en lang spyttutveksling ble de begge andpustne og la seg litt nedi gresset og så opp mot skyene som svevet fritt over dem.

De begge fikk et lite hjertestans, det var like før solen gikk ned!

Nettene i deres distrikt var nemlig nådeløse! Der gikk temperaturen rett fra +25ºC til –70ºC! En kveld ute etter klokken 21 ville bety en brutal, kald død! De sverget til hverandre å møtes samme sted neste dag, og slik fortsatte de i månedsvis.

Mye moro og festivaler foregikk ofte i Biatimi og beboerne glemte ofte tider og datoer, noe Imitaiberne var flinke til å huske sånt, men ville aldri minne nabobefolkningen på det.

Det var en dag i året da solsjefen la seg to timer tidligere, og dette hadde selvfølgelig Biatimerne helt glemt, noe som ville få katastrofale følger den kvelden!

De to turtelduene lå som vanlig i gresset og gjorde sitt, og Ivan begynte å nynne litt til Ulla; ”Den vesle tulla mi, Ulla, jeg vil alltid være din! Selv om jeg dør i kulda, vil ditt smil alltid være mitt tin…”. Og slik lå de i flere timer og nusset og nynnet for hverandre med typiske forelskelsesvers, helt til Ivans klokke pep, og han måtte hjem.

De brukte ennå flere minutter før de klarte å skille seg fra hverandre, og Ulla lovet at hun skulle ligge i gresset og nynne mer til han etter at han hadde gått, så kanskje blomstene og fuglene ville hviske det til ham neste gang han kom og skulle vente på henne. Hun var alltid litt sen, de jentene, de jentene..

Ivan svømte over elva igjen og kom seg hjem til faren, da han fikk høre den grusomme nyheten; hele dalen ville fryse til is om få minutter!

Ivan sprang mot døra men faren holdt han igjen, -Du kommer til å DØ der ute, sønn!, skrek han til den forferdede sønnen.
-Jeg MÅ redde henne, hun er min første ekte kjærlighet!, hylte han med stemmeskiftestemme tilbake. –Hun kommer seg nok i hus, vi er ikke de eneste vitende her i dalen!, sa faren med rolig stemme.
Ivan visste at Ulla fortsatt lå i gresset.
Han kunne føle det.

Hun var i fare.

En den av han begynte å dø.

Det var noe innvendig som sloknet.

Tvers over elva lå Ulla og hvisket søte drømmende ord om sin elskede til en nær tulipanvenn av henne. –Du søte, snille, vakre menneske… Jeg elsker deg over alt på jord… jeg skulle ønske vi kunne være sammen for evig… jeg vil se dypt inn i de varmbrune øynene dine igjen Ivan, jeg vil føle din nærhet…

Plutselig så hun Imitaib bli islagt på den andre siden av elva.

Hun visste alt var slutt, og at hun ikke hadde noen sjanse til å rekke det tilbake til huset før hun ville være en levende fryst menneskeskulptur. Hadde hun bare vært en plante nå, etter alle millionene år med kulde hadde de tilpasset seg miljøet, og overvintret hver natt.

Hun la seg skjelvene ned i gresset igjen, og fortsatte å snakke dirrende til tulipanen.

De elskverdige ord la seg som en dam inne i de fløyelsmyke kronbladene og skvulpet rundt når hun sa noe nytt og vakkert om sin lillehonningbie.

Hun så rundt seg og så kulden komme nærmere og nærmere.

Gress, trær og blomster og hus ble gjort til is-skulpturer, selv skyene så nå ut som en dypfryser, og alt kom mot henne nå.

Hun krabbet i fosterstilling rundt tulipanen og hvisket til den: -Jeg elsker deg mer enn noe annet, Ivan, …host… Når vi begge er døde kan ingen ting skille oss ad, aldri… En vakker dag vil vi være sammen igjen, og den gang for alltid!…

Ordene frøs fast i tulipanens sentrum før de rakk å bli tatt av vinden.

Så ble stemmen svakere, og svakere helt til alt lå dødt og forfrossent i den lille krystalliserte dalen.

Hjemme i huset hos Ivan var det stor sorg. Han hadde fulgt med på hva hun gjorde gjennom en magisk kikkert fra kjelleren, og han sa aldri ett ord til den natten. Han satt bare og så inn i kikkerten på hans lille isprinsesse som lå der ved elva, med munnen halvveis igjen. Leppene var lilla og hun var blå rundt øynene. Det blonde håret så ut som ananasiskrem og Ivan ble sulten, og gikk opp og tok seg en liten matbit før han la seg.

Neste morgen våknet han allerede før solen sto opp. Han kledde på seg og sto klar ved døren til å gå så snart solen kom.

Han sprang som en dopa veddeløpshest ned til elvekanten og svømte som en piraja på jakt etter sau over den. Han nådde sin destinasjon og kom akkurat i tide til å høre hennes siste ord tine opp.

Han ble så lei seg over det store tapet at han lå over den vasne kroppen i mange timer og gråt til han gikk tom for salt i øynene. Han gråt så ansiktet hovnet opp og vannet trengte inn i det. Han hang nesten sammen med kroppen hennes til slutt, og så den drepende nattekulda komme tilbake over fjellet.

Han bestemte seg for å bli liggende. Han ville komme inn i evigheten sammen med henne.

Minutter etter lå to lavendelfargede kropper sammen i en liten bylt nede ved elvekanten. Vekten på kroppene ble for tung, og kjolen hennes revnet/knakk og de falt ut på isen på elva. Der ble de liggende.

Solen sto opp og alt ble som før, men de nedfryste kroppene seilte på Mjøsa i en sprøkkin holk, nei, de sank ned på elevbunnen og ble ført ut mot det store åpne hav som hadde et renseanlegg koblet til Atlanterhavet langt borten for syv blå planeter. De ville jo ikke ha noe forurensing i deres hav!

De ble kjørt gjennom renseanlegget og havnet midt i perlen av Atlantern: på skipet Titanic. Der danset de vasstrukne likene sammen med tusenvis av andre lik, helt til de ble en del av middagen til en sulten havfamilie, mens sjelene deres ble forenet i De Rosa Elefanters Lykkeland og levde lykkelig ever after.